| Den salige Juvenalis Ancina (1545-1604) |
Den salige Juvenalis (Juvenal; it: Giovenale) het egentlig Johannes Juvenalis Ancina (it: Giovanni Giovenale) og ble født den 19. oktober 1545 i Fossano i provinsen Cuneo i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han var det første barnet til Durando Ancina, som kom fra en fremtredende spansk familie, og hans hustru Lucia. Han fikk navnet Juvenalis til ære for den hellige Juvenalis av Narni, som er Fossanos skytshelgen. Selv om han var from som barn, tenkte han ikke på å bli prest eller ordensmann.
Da Juvenalis var fjorten år gammel, sendte faren ham til universitetet i Montpellier i Frankrike for å studere medisin. Deretter fortsatte han for å studere i Mondovì på Sicilia. Etter sin fars død fortsatte han studiene ved universitetet i Padova. Han var en begavet student, og allerede som rundt 24-åring tok han doktorgrader i filosofi og medisin i Torino. Han ble utnevnt til professor i medisin ved universitetet i Torino i 1569.
Juvenalis behandlet de fattige gratis. Han deltok aldri i sport og fornøyelser, men spilte sjakk og skrev dikt på latin og italiensk, spesielt om statsaffærer. Han deklamerte offentlig en ode da den hellige pave Pius V (1566-72) døde i 1572. Han skrev dikt og hymner hele livet og skrev to epigrammer om den hellige Thomas More. En gang han deltok i en høytidelig rekviemmesse i en kirke i Savigliano, ble han overveldet av budskapet i Dies Irae, og avgjorde at Gud krevde mer av ham enn et plettfritt liv. Deretter tilbrakte han mer tid i bønn og kontemplasjon.
Han trakk seg fra professorstillingen da grev Fredrik Madrucci, hertugen av Savoias ambassadør til Den hellige Stol, ba ham om å bli hans personlige lege. Han kom til Roma i 1575 og slo seg ned nær kirken Ara Coeli, som var nær fengslene, sykehuset og fattigkvarteret og fengselet for unge kriminelle. Han begynte seriøst å studere teologi og mottok de lavere vielser. Han kom under innflytelse av den hellige Filip Neri, som anbefalte ham å akseptere et beneficium i Piemonte, noe han ga fra seg nesten umiddelbart. En ledende advokat i Torino hadde akkurat blitt karteuser, og Juvenalis og hans bror Johannes Matteus ønsket å følge hans eksempel. Filip Neri anbefalte i stedet sin nylig grunnlagte kongregasjon Oratorianerne (Institutum [nå Confoederatio] Oratorii Sancti Philippi Nerii – C.O.). Brødrene ble opptatt der den 1. oktober 1578.
Etter fire år i oratoriet ble Juvenalis presteviet. I 1586 ble han sendt til oratoriet i Napoli. De kravstore napolitanerne beundret hans prekener, og han var snart respektert og elsket av hele byen. Han oppnådde noen sensasjonelle omvendelser, inkludert sangerinnen Giovannella Sanchia. Hun var kjent som «sirenen» – ikke bare på grunn av stemmen, ble det sagt. Hun avla løfte om bare å synge åndelige sanger i fremtiden. Juvenalis likte musikk og var forkjemper for korrekt gregoriansk sang i oratoriet. Han skrev fromme tekster til de nyeste populære melodiene og ga ut en salmebok med melodilinjer, kalt «Harmoniens tempel».
En av oratorianerne, p. Borla, ble kapellan ved det lenge neglisjerte sykehuset for uhelbredelig syke. Juvenalis støttet ham og dannet et brorskap av napolitanske kvinner for å hjelpe sykehuset. Han ble lagt merke til for sin velgjørenhet og hadde en konto hos en barberer, hvor han sendte fattige menn som syntes å trenge hårklipp eller barbering. «Sett det på p. Juvenalis!», pleide han å si.
Juvenalis ble dratt mellom ønsket om et liv i klausur og for aktivt liv blant de fattige. Rundt 1595, etter nesten ti år i Napoli, vurderte han det kontemplative liv. Da inviterte det romerske oratoriet ham til å komme og fylle plassen som var ledig etter den ærverdige lærde kirkehistorikeren Cesare Baronius (1538-1607), som var blitt kardinal. Etter et år ble tre bispeseter ledige. Da gjemte Juvenalis seg og flyktet senere fra Roma i tilfelle han skulle bli utnevnt til et av dem. Han tilbrakte fem måneder mens han gikk fra sted til sted, men ble så beordret tilbake til Roma.
I 1602 ba hertugen av Savoia pave Klemens VIII om å fylle to vakante bispeseter for ham. Paven beordret Juvenalis til å akseptere utnevnelsen som biskop av Saluzzo i Cuneo i Piemonte. Da han dro for å ta bispesetet i besittelse, fant han at han kom midt opp i en kontrovers mellom hertugen og Kirken. For å unngå å fornærme den ene eller den andre trakk han seg tilbake til Fossano, hvor han skrev et hyrdebrev til sitt bispedømme og viet seg til lokalt barmhjertighetsarbeid. Etter fire måneder var problemet om Kirkens rettigheter løst, og han reiste til Saluzzo.
Mot slutten av 1603 dro han ut på sin første visitasjonsreise som biskop, som var preget av mirakler. Før han reiste brukte han sin forbløffende evne til å forutse menneskers død, til å forutse sin egen. Han hadde vært tilbake i Saluzzo noen uker da han hørte at en fransiskanermunk i byen hadde et forhold til en nonne. Juvenalis advarte dem og sa at hvis de fortsatte, måtte han handle meget strengt.
På den hellige Bernhards festdag den 20. august dro han for å feire messe og spise sammen med fransiskanerkonventualene (OFMConv) på kirkens «navnedag». Den irettesatte munken benyttet anledningen til å forgifte biskopens vin. Juvenalis ble syk før vesper, og før daggry den 30. august 1604 var han død i Saluzzo. [Kildene Schauber/Schindler og Heiligenlexikon sier at han døde den 31. august.]
Juvenalis' saligkåringsprosess ble innledet i 1624, men han ble ikke saligkåret før den 9. februar 1890 (dokumentet (Breve) var datert samme dag) av pave Leo XIII (1878-1903). [Kildene Butler's Lives of the Saints, Attwater/Cumming og Benedictines skriver at han ble saligkåret i 1869 av den salige pave Pius IX.] Hans minnedag er dødsdagen 30. august, men 31. august og 12. september nevnes også.