Skytshelgen for Córdoba, presteseminaret i Córdoba og bispedømmet Cruz del Eje
Den hellige Josef Gabriel del Rosario Brochero (sp: José) ble født den 16. mars 1840 på et sted kalt Carreta Quemada i nærheten av Santa Rosa de Río Primero i Córdoba i Argentina. Man regner med at han ble født den 16. mars, men han er registrert en dag senere, da han mottok dåpen i sognet Santa Rosa. Hans foreldre var Ignacio Brochero og Petrona Dávila. Josef var den fjerde av deres ti barn, to av hans søstre var ordenssøstre i Congregación de las Hijas de María Santísima del Huerto, «Døtre av den helligste Maria av Hagen» (Congregatio Filiarum Mariae Sanctissimae ab Horto – FMH), som var grunnlagt av den hellige Antonius Maria Gianelli (1789-1846).
Hans venn, politikeren José Ramón Carcano, har forklart at han mange ganger hadde hørt hvor konstant opptatt av prestedømmet Brochero var i sin ungdom. Han var ikke sikker på hvilket kall han skulle følge, til kristen familiefar eller til prest, og hans ånd og hans hjerte led under denne ubesluttsomheten. Men en dag hørte han en preken hvor kravene og ofrene knyttet til det ene og det andre kallet ble forklart, og da prekenen var ferdig, var det ikke lenger tvil i hans sjel, og det å bli prest var hans urokkelige beslutning.
Den 5. mars 1856 trådte han inn på seminaret Nuestra Señora de Loreto, seksten år gammel. I 1858 begynte han på La Universidad Nacional Mayor de San Carlos i Córdoba, hvor han møtte den fremtidige presidenten Miguel Ángel Juárez Celman (1886-90) og sluttet et vennskap med ham som skulle vare livet ut. Brochero mottok den 16. juli 1862 tonsuren og de fire lavere vielser (lektor, akolytt, hostiarius og eksorsist). Han ble den 26. mai 1866 vigslet til subdiakon og den 21. september 1866 til diakon. Han hadde den 26. august 1866 sluttet seg dominikanernes tredjeorden (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD), som fra 1972 kalles legdominikanere.
I løpet av sine år på seminaret i Córdoba kjente Brochero til og frekventerte retretthuset (Casa de Ejercicios), som ble ledet av jesuittene. Han opplevde personlig effekten av den hellige Ignatius av Loyolas åndelige øvelser, og han samarbeidet med prestene som ledet dem. Svært snart, og med tillatelse fra sine overordnede, ble han doctrinero og lektor under øvelsene, det vil si den ansvarlige prestens høyre hånd. [La pastoral de los Ejercicios Espirituales] som Brochero implementerte, ble den viktigste katalysatoren som førte til at retretthuset ble en ekte institusjon for omvendelse. Med sin pastorale intervensjon gjorde han det mulig at omvendelsen ble en felles arv. Øvelsene rettet seg ikke mot en elite. Uten å miste verdien av personalisering, mens det er ulike forslag fra grupper og enkeltpersoner, oppnår en ekte «demokratisering» av øvelser og omvendelse. Denne tjenesten var ikke rettet mot noen utvalgte for anledningen, men mot alle mennesker. Representanter fra alle sosiale klasser deltok, men med større vilje fra den mest ydmyke delen. Øvelsene var faktisk Brocheros redskap for å forme menneskenes sjeler, lokalsamfunnet og samfunnet som helhet, den kristne ånd og dens konsekvenser på alle områder i livet.
Josef Gabriel ble presteviet som sekularprest for bispedømmet Córdoba den 4. november 1866, 26 år gammel, av biskop José Vicente Ramírez de Arellano (1858-73), og den 10. desember samme år feiret han sin første messe i seminarets kapell, som lå i huset bak katedralen, hvor det nå er et torg. P. Brochero var utnevnt pastoral assistent ved katedralen i Córdoba, men han arbeidet i 1867 på heltid med å hjelpe mer enn 4 000 syke og døende i den koleraepidemien som rammet byen Córdoba. Han ble senere utnevnt til studieprefekt på seminaret, og han fikk den 12. november 1869 tittelen master i filosofi fra Universitetet i Córdoba.
Den 18. november 1869 ble p. Josef Gabriel utnevnt til sogneprest for sognet San Alberto, nå kjent som Valle de Traslasierra, og den 24. desember 1869 dro han fra Córdoba for å overta sitt sogn. Etter en tre dager lang reise på et muldyr kom han til sin destinasjon. Det var et sogn med litt over ti tusen sjeler som var spredt over 4336 kvadratkilometer, befolket av gauchoer, bønder og røvere (ordet gaucho tilsvarer det nordamerikanske cowboy). Der var kommunikasjon nesten umulig på grunn av mangel på veier og de mer enn 2 000 meter høye fjellene Sierras Grandes. Innbyggerne der var uten skoler, og den moralske og materielle fattigdommen i folket var sørgelig. Men p. Brocheros apostoliske hjerte mistet ikke motet, og fra da av viet han hele sitt liv til ikke bare å bringe evangeliet, men å utdanne og opplyse sine sognebarn.
Den 24. desember 1869 dro han fra byen Córdoba for å overta stillingen som sogneprest av San Alberto, nå kjent som Valle de Traslasierra, og han installerte seg i byen Villa del Tránsito. Et år etter sin ankomst begynte sognepresten å lede menn og kvinner til Córdoba for å gjennomføre åndelige øvelser, en reise på rundt 200 kilometer over fjellet. Denne turen tok tre dager med muldyr, og i karavanen var det ofte over 500 mennesker. Mer enn en gang ble de overrasket av kraftig snøstorm. Tilbake etter ni dager med stillhet, bønn og bot, var livene til hans sognebarn totalt forandret, i tråd med evangeliet og søkingen etter økonomisk utvikling av området.
I 1875 begynte p. Brochero med hjelp fra sine sognebarn å bygge «Retretthuset Traslasierra» (La Casa de Ejercicios Espirituales de Traslasierra) i byen Villa del Tránsito, som nå heter Villa Cura Brochero etter ham. Han startet arbeidet i 1875 og huset ble tatt i bruk i 1877. I løpet av hans tid som sogneprest var det over 40 000 mennesker som gjennomgikk retretter. Retretthuset ble erklært som nasjonalt historisk landemerke den 9. mai 1974. Han bygde også et hus for ordenssøstre, et kollegium for jenter (1880) og en residens for prester.
I 1869 fullførte han kirken San Pedro som var blitt påbegynt i 1867 av p. Francisco Aguirre. Han fullførte den gamle kirken i Villa del Tránsito og bygde den om i 1902 etter at en tornado tok taket i 1896. Han bygde kirken San Vicente i 1872. Han bygde den gamle kirken Iglesia de Las Rosas i 1872. Han bygde kirken i Ciénega de Allendes i 1882. Han reparerte den gamle kirken Iglesia de Nono og bygde sognekirken i Panaholma i Córdoba, som var hans siste verk.
Han organiserte innbyggerne i denne svært avsidesliggende regionen, og han ba om og fikk innvilget av myndighetene kurerstasjoner, postkontorer og telegrafstasjoner. Sammen med sine naboer bygde han veien Camino de las altas cumbres, inkludert interessante broer av stein, som i en lengde av 200 kilometer knytter samme befolkningen i Villa del Tránsito (nå Villa Cura Brochero) med byen Córdoba. Han planla også jernbanelinjen som skulle gå gjennom Valle de Traslasierra og knytte sammen Villa Dolores og Soto. Han arbeidet også for å få bygd en jernbanegren fra Villa Mercedes til Cruz del Eje, men den fikk ikke den samme suksessen som et direktespor fra byen Córdoba til Villa del Tránsito ville hatt.
Han var kjent for å reise lange distanser i Argentina på ryggen av et muldyr, ikledd sombrero og poncho, for å ivareta de kristnes behov over hele sitt enorme sogn. Han ble populært kalt Cura Gaucho, som kan oversettes med «cowboy-presten». Han bar med seg et bilde av Jomfru Maria og det nødvendige for messen, og ikke engang kulde og regn fikk ham til å avstå fra å bringe sakramentene til de syke: «Ellers vil djevelen stjele en sjel fra meg», sa han, og ikke tale om at det skulle skje. Han forklarte troen for sitt folk med kuriøse lignelser, og ifølge ham er Gud som lus, fordi han knytter seg til de fattige og ikke de rike. Han tok seg av de syke under koleraepidemien i 1867.
Da p. Brocheros helse sviktet og han ble syk, ble han tvunget til å gi opp sitt embete etter tretti år. Den 24. april 1898 aksepterte han, utelukkende av helsemessige årsaker, embetet som kannik ved katedralen i Córdoba, som biskopen tilbød ham, og deretter forlot han sognet den 30. mai 1898. Men den 25. august 1902 ble han igjen utnevnt til sogneprest i Villa del Tránsito, hvor han ankom den 3. oktober, etter å ha gitt avkall på kannikembetet.
Han delte sine troendes kår i en slik grad at han til og med ble smittet av spedalskhet (Hansens sykdom), etter å ha drukket mate, den typisk argentinske drikken, sammen med noen syke. Han ble døv og nesten blind. Med beundringsverdig resignasjon omfavnet han det tunge korset som Gud ønsket å teste ham med i hans møysommelige alderdom. Han trakk seg fra embetet som sogneprest den 5. februar 1908, ute av stand til å håndtere det lenger på grunn av sykdom og uførhet, og den 30. mars 1908 vendte tilbake til Córdoba og dro til hjembyen Santa Rosa de Río Primero for å bo sammen med sine søstre.
Der ble han imidlertid ikke lenge, for etter oppfordring fra sine eldre sognebarn, returnerte han i 1912 til Villa del Tránsito, bekymret over det suspenderte arbeidet med installasjon av en jernbanelinje. Til slutt døde han den 26. januar 1914, 73 år gammel og spedalsk og blind. Hans siste ord ( på dialekt) var: Ahora tengo ya los aparejos listos pa’l viaje («Jeg har nå alt klart for reisen»). Han døde i byen Villa del Tránsito, som i 1916 ble omdøpt til Villa Cura Brochero til hans ære. Flere år etter hans begravelse ble hans legeme funnet intakt.
Et par dager etter hans død skrev den katolske avisen i Córdoba: «Det er kjent at p. Brochero ble smittet av sykdommen som la ham i graven, fordi han foretok lange besøk til og omfavnet en spedalsk som ble forlatt der ute». Hans levninger hviler etter hans eget ønske i kapellet for Madonna del Transito i retretthuset i Villa Cura Brochero. Han ønsket å ligge der for at deltakerne i de åndelige øvelsene ville be for ham. På gravsteinen, hvit og enkel, noe som foreviger hans navn, er det en kort inskripsjon, syntesen av hans liv og hans arbeid:
Perseverans atque victor («Utholdende og seirende»)
Apóstol de la religión y del trabajo, de la unión y de la paz
«Apostel for religion og arbeid, union og fred»
Brocheros ry for hellighet startet tidlig og varte i mange år, og dette førte senere til en forespørsel om å åpne en prosess for hans saligkåring. Etter at Roma hadde gitt sin tillatelse, ble hans saligkåringsprosess åpnet i Argentina den 17. mars 1967 under den salige pave Paul VI (1963-78), noe som ga p. Brochero tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå i erkebispedømmet Córdoba for hans saligkåring ble åpnet den 6. november 1968. I denne prosessen ble det samlet både dokumenter og vitneutsagn som kastet lys over hans liv og dyder. I tillegg ble det fra den 6. januar 1970 til den 8. desember 1972 gjennomført en undersøkelsesprosess i bispedømmet Cruz del Eje, hvor p. Brochero døde. Den høytidelige avslutningen av begge prosessene fant sted den 5. juni 1974.
Dekretet som anerkjente at hans skrifter ikke inneholdt noe heretisk, ble utstedt den 3. mars 1979, etter å ha overvunnet tvilen hos noen av de teologiske sensorene, som faktisk mente at hans stil var for simpel og til og med ugrammatisk. Den endelige oppfatning var at en slik stil bare var et forsøk på å presentere evangeliet på et språk som virkelig var tilgjengelig for alle. En supplerende undersøkelse ble foretatt i 1989. Dekretet som anerkjente gyldigheten av alle disse prosessene ble utstedt den 10. mai 1996. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 1997. Den 20. april 2004 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Da han ble fortalt hvem den nye ærverdige var, sa paven ifølge biskopene av Cruz del Eje og Santa Fe: «Så p. Brochero vil altså bli Argentinas Curé d’Ars».
Den 26. februar 2009 åpnet erkebiskop Carlos Ñáñez av Córdoba prosessen som skulle undersøke et angivelig mirakel på p. Brocheros forbønn, og denne prosessen ble avsluttet den 7. april 2009. Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen, ble utstedt den 7. mai 2010. Den medisinske kommisjonen møttes den 10. mai 2011 og teologene møttes den 7. juli 2011. Begge kommisjonene ga et positivt votum. Biskopene og kardinalene som er medlemmer av Helligkåringskongregasjonen, møttes den 6. november 2012 og anbefalte anerkjennelse av miraklet.
Den 20. desember 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente en helbredelse som et mirakel på hans forbønn. Den mirakuløse helbredelsen skjedde med barnet Nicolas Flores som var nær døden, men ble helbredet, noe som ble tilskrevet p. Brocheros forbønn.
Nicolas Flores ble født i oktober 1999 som sønn av Osvaldo Flores og Sandra Violino. Da han var elleve måneder gammel, var han med sine foreldre og besteforeldre på morssiden på vei til Mina Clavero med bil natt til 28. september 2000. Da ble de utsatt for en forferdelig bilulykke i Falda del Cañete. En lastebil uten lys kom over i deres kjørebane og kolliderte front mot front med den bilen familien satt i. Nicolas lå i sin mors armer i baksetet. Han fikk en fryktelig hodeskade, med betydelig tap av hjernemasse. Hans morfar overlevde ikke ulykken, og hans mor og mormor ble alvorlig skadet.
Hans far Osvaldo var den eneste som var uskadd, og han tok sønnen ut av sin hustrus armer og begynte med førstehjelp for å redde ham. «Nico» hadde en stor skade i hodeskallen, øynene begynte å bli hvite og han begynte å få problemer med å puste. Faren ga ham munn-til-munn, samtidig som han ba til p. Brochero om å redde gutten. Begge foreldrene var fra Traslasierra, hun fra Villa Dolores og han fra Mina Clavero, og de kjente godt til p. Brochero.
Gutten ble brakt med ambulanse til barnesykehuset Hospital de Niños i Córdoba Den andre gangen Flores ba til Brochero for sønnen var da nevrologen Vicente Montenegro fortalte ham at de måtte operere Nicolas. Det var samlet mye blod i hjernen og presset var stort. Legen fortalte at konsekvensene var uforutsigbare på grunn av mange hjertestans og fordi gutten hadde mistet mye benmasse og hjernemasse.
Etter halvannen måned på sykehuset ble Nicolas utskrevet. Men de fikk ingen kontakt med ham, han bare pustet og svelget. Den medisinske prognosen sa at Nicolas var på vei mot en «vegetativ tilstand». Kliniske studier sa at Nicolas på grunn av slagene han fikk, ikke ville være i stand til å se, høre, snakke eller gå. Legene hadde anbefalt foreldrene å studere tegnspråk og andre alternativer slik at de kunne kommunisere med Nicolas, men to år etter ulykken begynte barnet å lage strupelyder for å be om mat. Senere begynte han å snakke, og han lærte også å lese og skrive. Han skriver naturligvis med venstre hånd, ettersom venstre hjernehalvdel var borte.
Men barnets foreldre, som hele livet hadde hatt en hengivenhet til p. Brochero, var alltid overbevist om at det skjedde et mirakel. Sandra Violino bemerket at «noe fantastisk» skjedde den 1. januar 2001, da det ble forberedt et kirurgisk inngrep, som aldri ble utført. I en nødsituasjon ble operasjonen utsatt i seks måneder, i mellomtiden skulle det settes inn en protese. Men det var ikke nødvendig, fordi det utviklet seg ny benmasse. Dette er en prosess som kan skje, men det tar flere år, mens han etter seks måneder hadde en hel hodeskalle. Nicolas’ mor forteller at i slutten av 2001, under en av kontrollene, sa legen som deltok: «Hvis du er troende eller har avlagt noe løfte, har du blitt bønnhørt, fordi dette er et mirakel, eller har en forklaring som går utover vitenskapen. Derfor skrev de den 26. januar 2002 et brev til «kommisjonen som arbeider med Brocheros saligkåringssak».
Nicolas og hans foreldre reiste til saligkåringen av p. Brochero. Da var Nicolas nesten fjorten år gammel. Etter at han var ferdig med sjette klasse med en integrasjonslærer, begynte han på skolen La Divina Providencia, som spesialiserer seg på gutter med spesielle behov.
Josef Gabriel Brochero ble den 14. september 2013 saligkåret av sin landsmann, pave Frans, i Villa Cura Brochero i Córdoba i Argentina. Som vanlig under de to siste pontifikatene ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. I seremonien annonserte kardinalen at den nye saliges fest skulle feires den 16. mars, hans jordiske fødselsdag.
For en helligkåring kreves det et nytt mirakel som må godkjennes av Vatikanet. Prosessen for dette andre miraklet ble åpnet på bispedømmenivå den 16. juli 2014 og ble avsluttet den 25. mars 2015. Dekretet som anerkjente prosessens gyldighet, ble utstedt den 28. mars 2015. Den 10. september 2015 fant de syv medisinerne i kommisjonen at det ikke fantes noen naturlig forklaring på helbredelsen, og den 3. november 2015 erklærte teologene at den hadde skjedd på p. Brocheros forbønn. Kongregasjonens medlemmer møttes for å diskutere saken den 12. januar 2016 og ga full støtte til konklusjonen. Den 21. januar 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på p, Brocheros forbønn.
Denne helbredelsen skjedde med Camila Brusotti, en jente som ble født i 2005 i byen San Juan i provinsen av samme navn. Hennes foreldre var Javier Brusotti og Alejandra Ríos, som senere skilte lag. Alejandra tok med seg datteren og giftet seg igjen med Pedro Oris, som ble Camilas stefar. Den 24. oktober 2013 skjedde det noe som opprørte innbyggerne i San Juan. Om kvelden kom Alejandra Ríos med sin åtteårige datter Camila i armene til senteret for kvinner og barn (Centro Integral de la Mujer y el Niño – Cimyn) og påsto at barnet hadde falt av en hest. Men denne historien ble gjennomskuet kort tid etter da legene hadde undersøkt Camila og funnet klare spor etter vold. Hele høyre del av hodeskallen var borte, slik at man så hvordan hjernen pulserte under hodebunnen. Jenta led av en hjerneblødning i høyre hjernehalvdel med en blodpropp i sin hjerne på størrelse med en appelsin. Hun hadde også fått 43 alvorlige slag mot forskjellige deler av kroppen.
Hva som skjedde den dagen, er ennå ikke avklart, heller ikke hvem som hadde utført ugjerningen. Pedro Oris sa at Alejandra Ríos slo jenta hardt med en sko, mens hun påsto at Oris slo med noe hardere, uten å si hva. Det eneste de begge var enige om, var at jenta kom inn på badet, hvor hun besvimte. Stefaren prøvde munn til munn-metoden, og deretter løftet de henne i armene og tok henne med til den private klinikken. Der lå hun i to måneder, først på intensiven og deretter i et fellesrom. Hun var bevisstløs, snakket ikke og rørte seg ikke, men pustet bare. «Ikke spør om noe, Raúl, det er å foretrekke at ditt barnebarn dør fremfor å bli en grønnsak», sa to kjente og anerkjente leger til barnets bestefar.
Denne volden sjokkerte samfunnet i San Juan og ble omfattende rapportert av lokale medier. Det ble opprettet bønnegrupper for hennes raske bedring. Så la en venn av barnets mormor og morfar, Ninfa Jufré, merke til likheten mellom Camilas sak og den til Nicolás Flores fra Córdoba, som ble helbredet på p. Brocheros forbønn og sørget for at p. Brochero ble saligkåret i 2013. Jufré tok med til ekteparet Ríos et bilde av presten. Raúl og hans hustru Marina var forbløffet: «Vi søkte ham ikke, det var Brochero som kom for å møte oss», sa Marina.
«En gang jeg så Camila da de bar henne til tomografi (CT), snakket jeg til henne og innså at det ikke var noen respons, hun så ikke, hørte ikke og snakket ikke. Jeg var på intensivavdelingen i femten dager, og jeg fikk panikk. Jeg begynte å stå opp ved daggry, lukket dørene, jeg var alene med bildet av Cura Brochero og ba. Jeg la Camila i hans hender og ba ham om å legge Camila i hendene på La Purísima, som hun kalte Jomfruen.
Jenta kom seg raskt og ble utskrevet i desember. I desember snakket og tegnet hun, i januar begynte hun å gå alene og i februar gjennomgikk hun en operasjon som gjenoppbygde hodeskallen ved å sette inn en resorberbar plate i hodet. Nå gikk hun og snakket normalt. Camila husker sjokket til nevrokirurgen som behandlet henne under hennes sykehusopphold og som hun gikk til for konsultasjon i februar 2014. «Da jeg så legen, begynte han å gråte. Jeg spurte hvorfor han gråt, og han sa: ‘Jeg gråter når jeg ser hvor godt du ser ut. Man gråter ikke alltid av sorg, noen ganger gråter man av glede’»
Både Camilas mor og stefar ble arrestert. I utgangspunktet var det stefaren Pedro Oris som ble anklaget, men senere ble også moren fengslet og stilt for retten. Sakens aktor, Gustavo Manini, la ned påstand om 22 års fengsel for de tiltalte for drapsforsøk. Men tribunalet som besto av dommerne Silvia Pena, Juan Caballero og Raúl Iglesias, var ikke enig med aktor og dømte i en delt avgjørelse Peter Oris til ni års fengsel for alvorlige skader påført med vold i hjemmet, mens Alejandra Ríos ble dømt til seks års fengsel for mindre skader påført hennes egen datter. Camilas biologiske far, Javier Brusotti, satte spørsmålstegn ved kjennelsen. «Jeg er indignert, det er en hån mot meg og min datter. Jeg tror at hun har skader som vil være der hele livet», sa han etter å ha hørt dommen.
Den 41-årige Brusotti fikk foreldreretten til sin datter etter at hun ble utskrevet i desember 2013. «Jeg må beholde mitt arbeid, så jeg kan ikke være til stede for alle journalister», sa han til avisen La Nacion. Jenta bor nå sammen med sin far Javier Brusotti og hans nye hustru, som har en sønn fra et tidligere ekteskap på samme alder som Camila. I dag lever jenta et normalt liv. Dr. Valeria Pardini, en lege på Cimyn, sier: «Alle legene som var på sanatoriet, trodde alltid at det ville gå annerledes. Det er svært hyggelig det som skjedde med Camila. I dag har hun det svært bra, gjør det veldig bra på skolen, har venner og har det svært godt hos sin familie. Det var noe som rørte oss mye».
«Dette er mirakelet som vil få p. Brochero helligkåret», sa Camilas morfar Raúl Ríos, en pensjonert bankansatt og lærer, i desember 2013 til sin hustru. En dag foreslo Raúl Ríos for hustruen Marina at de skulle skrive til den epostadressen som sto på et kort av Cura Brochero, om det de mente var et mirakel på hans forbønn. Eposten ble sendt den 16. mars 2014. «En dag vil de kanskje lese den og svare», sa han. Men neste dag ringte de fra bispedømmet Cruz del Eje å spørre om hva som hadde skjedd.
I månedene som fulgte, kom biskop Santiago Olivera av Cruz del Eje til San Juan for å møte ekteparet Ríos og den lokale erkebiskopen Alfonso Rogelio Delgado Evers (f. 1942) av San Juan de Cuyo (2000- ), og en kommisjon ble opprettet for å undersøke saken. De innhentet uttalelser fra vitner, og tre kopier av undersøkelsene ble tatt med av biskop Olivera til Vatikanet i mars 2015. Den 21. januar 2016 undertegnet den argentinske paven et dekret som anerkjente Camilas tilfriskning som et mirakel på Cura Brocheros forbønn. Dermed ble morfarens anelse bekreftet, og den eldste av hans seks barnebarn ble forent for alltid med gaucho-presten.
Marina sa: «Helligkåringen av Cura Brochero er for oss en glede, men vi lever midt i en svært smertefull situasjon. Vår datter er pågrepet og tiltalt, men fortsatt har ikke rettssaken blitt gjennomført. Alt har blitt sagt, men vi har holdt oss tause. For oss er det blandede følelser, for det at p. Brochero er hellig, er en glede for verden og for Córdoba, men for oss er det en vanskelig situasjon».
Han ble helligkåret av pave Frans på Petersplassen den 16. oktober 2016 sammen med seks andre, de hellige Manuel González García (1877-1940), spansk biskop og ordensgrunnlegger, Salomo Leclercq (1745-92), ordensbror FSC, Ludvig Pavoni (1784-1849), prest og ordensgrunnlegger, Alfons Maria Fusco (1839-1910), prest og ordensgrunnlegger, Elisabeth Catez (av den helligste Treenighet) (1880-1906), ordenssøster OCD, og Josef Sánchez del Río (1913-1928), meksikansk ung legmann og martyr.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, es.wikipedia.org, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, padrebrochero.com.ar, lacapital.com.ar, fcco.com.ar, es.catholic.net, cristohoy.org, lavoz.com.ar, tiempodesanjuan.com, lanacion.com.ar, diariolaprovinciasj.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 15. september 2013 – Oppdatert: 14. oktober 2016