Den hellige Josef Cafasso (1811-1860)

Den hellige Josef Cafasso ble født den 15. januar 1811 i Castelnuovo d'Asti i bispedømmet Asti i regionen Piemonte i Nord-Italia. Det var den samme byen som den hellige Johannes Don Bosco (1815-88) kom fra, og byen ble omdøpt til «Don Bosco» etter dennes helligkåring. Josef kom fra en velstående bondefamilie og var det tredje av fire barn. På skolen ble den pukkelryggede, bleke Josef mobbet av medelevene, men hans godhet endret snart deres holdning og han ble deres selvsagte leder. Han fikk sin utdannelse i Chieri ved Torino.

Som 15-åring bestemte han seg for å bli prest, og han begynte på det nye seminaret som erkebiskopen av Torino hadde startet i Chieri. Han var den beste studenten i sitt kull. I 1827 traff han den tre år yngre Don Bosco for første gang, og han skulle komme til å få en stor innflytelse på ham. Han ble senere Don Boscos skriftefar, åndelige veileder og mest betrodde venn. Da Josef ble ordinert til prest for bispedømmene i Torino i 1833, krevde det dispensasjon fordi han var under minimumsalderen.

Han slo seg ned under svært moderate forhold i Piemontes hovedstad Torino for å ta videre teologiske studier. Han fant ikke undervisningen på storbyens seminar eller på universitetet særlig nyttig, men han fant et mer tiltalende miljø i Convitto Ecclesiastico, det kirkelige kollegiet i Torino, instituttet som var tilknyttet kirken St. Frans av Assisi. Etter tre år med videre studier der besto han i 1836 bispedømmets eksamen med høy utmerkelse. Han ble straks engasjert som foreleser i moralteologi av rektor, teologen Luigi Guala, en stilling han hadde til sin død.

I likhet med den hellige kardinal Robert Bellarmin var Josef svært kortvokst og med kuppelrygg, og han ble kalt «Den lille». I et samfunn som så ned på mennesker med fysiske skavanker, var hans fysikk et alvorlig handikap. Men han hadde en vakker og sonor stemme og en sinnsro (don Bosco skulle omtale det som «uforstyrret ro») som imponerte dem som hørte ham. Han gjorde seg bemerket både som predikant og åndelig veileder og viste seg som den fødte lærer. Han sa til Don Bosco: «Jesus Kristus, den uendelige visdom, brukte ord og uttrykk som var i bruk blant dem han talte til. Gjør du det samme».

I sin lærergjerning var Josef ikke fornøyd med å instruere uten å utdanne, han hadde ikke bare som mål å «lære bort ting», men å opplyse og veilede sine elevers forståelse. Det ble snart kjent at St. Frans' Institutt i Torino hadde en bemerkelsesverdig ny foreleser. Hans evne til enkel og dagligdags forkynnelse ble brukt til å oppmuntre håp og en ydmyk tillit til Gud, i kontrast til de bleke jansenistiske læresetningene som da var vidt utbredt i Nord-Italia. Jansenistene lærte at den minste feil var en alvorlig synd som kunne føre til evig fordømmelse. Don Cafasso skrev senere: «Når vi hører skriftemål, ønsker Vårherre oss å være kjærlige og medlidende, å være faderlige til alle som kommer til oss, uten hensyn til hvem de er eller hva de har gjort. Hvis vi avviser noen, hvis en sjel går tapt på grunn av vår feil, skal vi holdes til ansvar».

I 1848 døde Don Guala, og Don Cafasso ble utnevnt til å etterfølge ham som rektor ved kirken St. Frans og instituttet. Dette var ingen enkel oppgave, for han overtok veiledningen av rundt 60 unge prester fra ulike bispedømmer, med variert utdannelse og kulturell bakgrunn og med ulike politiske oppfatninger. 1848 var et turbulent år i europeisk politikk, da ett land etter det andre opplevde revolusjon og politisk uro. I Italia var det mer uro i vente inntil samlingen til slutt var oppnådd i 1861.

Don Cafassos lærdom, uforstyrrede tro og hans omsorg for enkeltpersoner brakte instituttet gjennom en urolig periode hvor det hadde sine baktalere, både sekulære og klerikale. Hans kjærlighet og omsorg for unge og uerfarne prester og hans insistering på at deres verste fiende var en ånd av verdslighet, hadde en markert innflytelse på presteskapet i Piemonte, og hans tjeneste nådde ut til mange andre – nonner og legfolk fra alle livets avskygninger. Han hadde en bemerkelsesverdig intuisjon i å behandle botferdige syndere, og mange kom til hans skriftestol. Don Cafasso ble en viden kjent skriftefar. Mange tvilere som ville sette ham på prøve, opplevde hos ham sin omvendelse.

Han var også kjent ved retretthuset St. Ignatius i Lanzo i høydene nord for Torino. Da jesuittordenen ble oppløst, kom retretthuset over på erkebispedømmet Torinos hender, og Don Luigi Guala ble utnevnt til dets administrator. Etter hans død tok Don Cafasso over hans forpliktelser i tillegg til kirken og instituttet St. Frans. Han fortsatte sin forgjengers arbeid der med å preke for pilegrimer og holde retretter for både prester og legfolk. Lokalitetene ble utvidet og pilegrimsruten dit, påbegynt av Don Guala, ble fullført under hans administrasjon.

Av alt arbeidet Don Cafasso gjorde, var det hans tjeneste for innsatte i fengslene som imponerte offentligheten mest. I fengslene i Torino ble dømte menn stuet sammen i barbariske og nedverdigende omstendigheter. Don Cafasso besøkte dem, brydde seg om dem og hørte deres skriftemål. Henrettelser fant fortsatt sted i offentlighet, og han fulgte over seksti menn, inkludert en notorisk banditt og en revolusjonær general, til deres henrettelse. Alle angret sine synder og døde i Kristi fred. Don Cafasso kalte dem sine «hengte helgener» og fikk selv tilnavnet «galgepresten».

Johannes Bosco møtte Josef Cafasso første gang på en søndag høsten 1827, da han fortsatt var en livlig 12-åring og Don Cafasso allerede seminarist. «Jeg har sett ham! Jeg har snakket med ham!» annonserte Johannes da han kom hjem. «Sett hvem?» spurte moren. «Josef Cafasso. Og jeg sier deg, han er en helgen». 14 år senere feiret Don Bosco sin første messe i kirken St. Frans i Torino. Deretter sluttet han seg til instituttet og studerte under Don Cafassos veiledning, og han delte mange av hans interesser.

Det var Don Cafasso som introduserte Don Bosco for slummen og fengslene i Torino og hjalp ham til å oppdage at han hadde et kall til å arbeide med gutter. Don Cafasso introduserte ham også for velstående beskyttere og kom til å bli betraktet som medgrunnlegger av Salesianernes kongregasjon. Men han ble aldri Salesianer, han forble sekularprest hele livet, og kongregasjonen ble ikke grunnlagt før i 1854, seks år før Cafassos død.

En salesianer, Giovanni Cagliero, skrev senere: «Vi elsker og ærer vår kjære far og grunnlegger Don Bosco, men vi elsker ikke Don Cafasso noe mindre, for han var Don Boscos lærer, rådgiver og veileder i åndelige ting og i hans foretagende i tyve år, og jeg våger å si at Don Boscos godhet, prestasjoner og klokskap er Don Cafassos ære. Det var gjennom ham at Don Bosco slo seg ned i Torino, gjennom ham at gutter ble brakt sammen i det første salesianske oratoriet; lydigheten, kjærligheten og visdommen som han lærte, har båret frukt i de tusener av ungdommer i Europa og Asia og Afrika som i dag er velutdannet for livet i Guds Kirke og i det menneskelige samfunnet».

En annen av hans elever var den hellige Don Josef Cottolengo, de uhelbredelig sykes helgen og 1800-tallets Mor Teresa, en annen var arbeidernes apostel og leder, den hellige Don Leonard Murialdo. Sammen med Don Cafasso og Don Bosco har disse æren for at troen kunne overleve i den piemontesiske hovedstaden til tross for den tidlige industrialismens umenneskelige miljø. Josef Cafassos søstersønn var den salige Josef Allamano (1851-1926).

Don Cafasso inspirerte også markise Giulia Falletti di Barolo, som grunnla et dusin veldedige institusjoner, Don Giovanni Cocchi, som viet sitt liv til å grunnlegge et kollegium for håndverkere og annet veldedig arbeid i Torino, p. Domenico Sartoris, som grunnla «Døtrene av St. Klara», den salige Klemens Marchisio, som grunnla «Døtrene av St. Josef» og mange andre grunnleggere av veldige institusjoner. Josef Cafasso var kjent for sin andakt til Alterets allerhelligste Sakrament.

I 1860 var Josef Cafasso ennå ikke 50 år, men han var syk med lungebetennelse og skjønte at døden nærmet seg. Han skrev et testamente til fordel for grunnleggelsene til Josef Cottolengo og Johannes Don Bosco. Han døde den 23. juni 1860 i Torino. I hans begravelse deltok enorme menneskemengder, og prekenen ble holdt av Don Bosco. Han ble bisatt i kirken S. Consolata i Torino.

Hans første biografi ble skrevet av Don Bosco. Hans saligkåringsprosess ble innledet i 1895. Han ble saligkåret den 3. mai 1925 av pave Pius XI (1922-39) og helligkåret den 22. juni 1947 av pave Pius XII (1939-58). Hans minnedag var tidligere 23. januar, men er nå dødsdagen 23. juni. Hans navn står i Martyrologium Romanum.