Den salige Jutta av Diessenberg (~1090-1136)

Den salige Jutta (også kjent som Judith) ble født rundt 1090 (1084?) i Spanheim i Rheinland-Pfalz i Tyskland. Hun var søster av grev Meginhard av Spanheim. Den 1. november 1106 slo hun seg ned i en eneboercelle inntil kirken i benediktinerklosteret som var grunnlagt av den hellige Disibod på Disibodenberg (Diessenberg) eller Disibodi Mons ved Bad Kreuznach. Der ble hun inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si frivillig innemurt nonne, og der levde hun resten av livet.

I 1106 fikk hun i sin varetekt sin niese på åtte år som skulle bli en av Tysklands største mystikere, den hellige Hildegard av Bingen (1098-1179). Hildegard var et sykelig barn, men Jutta lærte henne å lese og skrive, samt litt latin og håndarbeid. Hun oppmuntret også hennes kjærlighet til musikk og lærte henne hymner og salmer. Med årene fikk Jutta et stort ry som rådgiver og lærer, og flere unge jenter kom og sluttet seg til dem. Stedet utviklet seg snart til et kloster med Jutta som abbedisse.

Hun var deres abbedisse i tyve år fra 1116 og ga dem den hellige Benedikts regel (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Hildegard ble viet til nonne av den hellige biskop Otto av Bamberg som 15-åring. Da grevinne Jutta døde den 22. desember 1136, valgte nonnene Hildegard til sin nye abbedisse.

Hildegard forteller i sin første biografi fra rundt 1180 om utallige undre som skjedde ved Juttas grav. Hun sa om Jutta at hun «flommet over av Guds nåde lik en flod med mange armer. Inntil det øyeblikk da en gledefull død befridde henne fra hennes dødelige liv, stoppet hun aldri å faste, be og vente på Gud, mens hun holdt sitt legeme under kontroll ved mange botsgjerninger». Utallige menn og kvinner fortsatte å ære Juttas minne og besøke hennes grav. Fordi relikviene trakk så mange pilegrimer til Diessenberg, var utsikten til å miste dem en av grunnene til at munkene motsatte seg Hildegards flytting av kommuniteten til Bingen.

Jutta æres som salig i benediktinerordenen, og hennes minnedag er dødsdagen 22. desember. Hun avbildes oftest i benediktinerinnedrakt; ved siden av henne står to engler mens det over henne er en brennende lampe. Ofte er hun også omgitt av ildtunger. Hennes minnedag er sløyfet i siste utgave av Martyrologium Romanum (2001).