Den hellige Simon av Jerusalem (~8 f.Kr-~107)

Den hellige Simon (Simeon) ble født rundt 8. f. Kr, etter tradisjonen som sønn av Kleofas og Maria. Simons far Kleofas eller Alfeus skal ha vært Josefs (Jesu fosterfars) bror. Andre kilder skriver at Simons mor Maria var «søster» (nær slektning) av Jomfru Maria (Joh 19,25), og hun var en av dem som sto under Kristi kors. Det spekuleres også i om Jomfru Maria etter Josefs tidlige død flyttet inn i huset til sine slektninger Kleofas og Maria, men det finnes ingen bibelske bevis for det.

Simon var en av de fire som i evangeliene omtales som «Herrens brødre»: «Er han ikke tømmermannens sønn? Og heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas?» (Matt 13, 55). «Bror» betyr på hebraisk ikke bare kjødelig bror, men også nær slektning, for eksempel fetter. En av Simons brødre var muligens apostelen Jakob den Yngre (mer trolig Jakob den Rettferdige, «Herrens bror»), og en annen kan ha vært apostelen Judas Thaddeus. Simon blir også ofte identifisert med apostelen Simon Seloten, som minnes sammen med Judas Thaddeus den 28. oktober, men vi har valgt å betrakte dem som to personer og gir apostelen Simon en egen biografi.

Jakob (Herrens bror) spilte en fremtredende rolle på Apostelkonsilet i år 50. Han var den første biskop av Jerusalem, og der led han martyrdøden rundt år 62. Den hellige Epifanius av Salamis skriver i sitt verk «Medisinesken» (Panarion seu adversus LXXX haereses) at da jødene hadde drept Jakob, bebreidet Simon dem for deres barbariske grusomhet. Deretter ble Simon enstemmig valgt til byens andre biskop. Han var det naturlige valget, siden han trolig hadde assistert broren i ledelsen av Kirken i byen.

Simon var en strålende predikant og omvendte mange til kristendommen. Men hans embetsperiode falt i en vanskelig tid. For i år 66 reiste jødene seg til opprør mot romerne, som deretter gikk til krig mot jødene som hevn, og i år 70 ble Jerusalem beleiret av senere keiser Titus (79-81), sønn av keiser Vespasian (69-79). Etter opprøret samlet Simon de kristne og sammen forlot de byen, advart av Jesu profetier om byens ødeleggelse, og de dro til byen Pella i Jordandalen. Flavius Josefus har utførlig fortalt om redslene under beleiringen, som endte med stormingen av Jerusalem og tempelets ødeleggelse i år 70. Resten av innbyggerne kom i fangenskap og ble spredt over hele verden.

Etter Jerusalems undergang dro de kristne med sin biskop i spissen tilbake til byen og bosatte seg i ruinene. Epifanius og den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) forsikrer oss om at Kirken blomstret i Pella, og at en hærskare jøder ble omvent av de svært mange miraklene som skjedde der. For å organisere og beskytte den lille hjorden krevde en overmenneskelig innsats, og Gud ga Simon undergjørende krefter. Men da dukket en ny fare opp: De første vranglærerne, ebionittene, kom til Jerusalem. De fornektet Jesu guddom og tolket «Guds barns frihet» slik at alt var tillatt på det seksuelle området. Simon overbeviste dem så grundig at de forlot Jerusalem. Andre heretiske bevegelser dukket også opp, som nasarenerne og deocetistene.

Den hellige historikeren Hegesippus forteller at keiserne Vespasian og Domitian (81-96) utstedte edikter mot dem som hevdet at de nedstammet fra kong David, men det synes som Simon unnslapp de etterfølgende leteaksjonene og henrettelsene. Men under keiser Trajan (98-117) brøt det ut en kraftig kristenforfølgelse. Keiseren fryktet at det ville dukke opp en ny Messias som ville sette i gang et nytt opprør blant jødene. Derfor ville han utrydde alle av kong Davids slekt, som Messias skulle komme fra. Troløse motstandere anga Simon til prokonsul Tiberius Atticus som kristen og av Davids hus. Overleveringene forteller at den modige biskopen ikke avsverget troen, og deretter bar han den grusomme torturen med stor tålmodighet før han ble korsfestet som sin Herre. Dette skal ha skjedd i 107, da Simon gikk i sitt 120. år. Historikeren Hegesippus var vitne til henrettelsen. Både Atticus og bødlene uttrykte beundring for Simons utholdenhet og styrke i martyriet.

Simons grav ble aldri funnet, men angivelige relikvier befinner seg i Roma og Köln, og også Brindisi, Bologna og Brussel hevder å ha hans relikvier. Hans minnedag er 18. februar og hans navn står i Martyrologium Romanum. Minnedagen ble feiret senest fra 800-tallet. Østkirken feirer ham den 27. april. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble dagen fjernet fra Kirkens universalkalender og henvist til lokale og spesielle kalendere. I kunsten fremstilles Simon ofte som en gammel mann på korset, gjerne med bispedrakt, og han kan lett blendes sammen med den hellige Nestor av Magydos. Simon fremstilles også som et barn med en fisk.

Han står som nr. 5 på biskop Dorotheus av Tyrus liste over «Jesu Sytti disipler» i henhold til Den ortodokse kirkes tradisjon.