Den hellige Johannes Grande Román (sp: Juan) ble født lørdag den 6. mars 1546 i Carmona i Andalucía i Spania. Han var sønn av Cristóbal Grande og Isabel Román, som var fromme kristne, og han ble døpt i sognekirken San Pedro av sognepresten, Andrés Muñoz. Han fikk en solid kristen oppdragelse, og han var korgutt fra han var 7 til han var 12 år gammel. Hans far døde da han var 11 år gammel, og som 15-åring ble han sendt til Sevilla for å arbeide hos en slektning som var involvert i linhandelen. Da han hadde lært yrket, begynte han i bransjen i Carmona.
Men kort etter ga han opp det yrket, ga bort alt han eide og flyttet til eneboercellen St. Olalla nær Marcena. Der oppholdt han seg i et år for å oppdage sitt sanne kall. Selv om han åpenbart hadde levd et ulastelig liv fra barndommen, hadde han en dyp og varig følelse av skyld og uverdighet. Kanskje hans etternavn Grande (= stor) plaget ham, for han syntes han var den minste blant mennesker. Derfor ga han seg selv det nye etternavnet Pecador (lat: Peccator), «Synderen», og til sin død kalte han seg alltid Juan Grande Pecador - «Johannes den store Synderen».
En dag så han to syke landstrykere ligge i veikanten. Han bar dem til sin hytte, pleide dem og tigget almisser for dem. Snart så han andre mennesker i nød, og det ble åpenbart for ham at han var kalt til å tjene Gud på andre måter. Så han forlot eneboerhytten i 1565 og dro til Jerez de la Frontera (Xeres), hvor han viet seg til pleie av de syke fangene i fengselet, som levde under rystende forhold. Til tross for fornærmelser, utakknemlighet og til og med slag fra noen av dem, pleide han dem, tigget for dem og tok seg av dem, idet han mente at intet menneske var utenfor rekkevidde av Guds kjærlighet.
Etter en tid begynte han å arbeide i det nærliggende sykehuset, hvor han måtte tåle hindringer og fornærmelser fra tjenestemenn som motsatte seg hans hengivenhet for de syke - en stadig bebreidelse mot deres egen likegyldighet og ufølsomhet. Men utenforstående var imponert over hans arbeid i det offentlige sykehuset, og et rikt ektepar tilbød ham hans eget sykehus og bygde Hospital de Nuestra Señora de la Candelaria (Vår Frue av Kyndelsmesse) for ham. Det ble snart fylt av syke pasienter, og Johannes rekrutterte en gruppe unge menn som var ivrig etter å følge hans eksempel i å pleie dem.
For å sikre kontinuitet i arbeidet overlot han sykehuset til den hellige Johannes av Guds Hospitalorden, som han selv sluttet seg til. Ordenen kalles gjerne Barmhjertige Brødre eller Fate bene Fratelli (FBF), men har det offisielle navnet «Hospitalbrødre av den hellige Johannes av Gud (Ordo Hospitalarius S. Ioannis de Deo - OH [OSJdD]. Da Johannes av Gud døde i Sevilla, var Johannes Pecador en liten gutt på fire år.
Han levde et intenst bønneliv, og hvis han etter å ha vært hensunket i bønn fant seg selv omgitt av uforstående fremmede, ba han dem om unnskyldning og gikk stille bort med bøyd hode. På oppdrag av erkebiskopen av Sevilla, kardinal Rodrigo de Castro, gjennomførte han en grunnleggende reform av helsetjenestene, reduserte antallet hospitaler, reorganiserte dem og forbedret omsorgen for de fattigste.
I 1600 var det en pestepidemi i Jerez. Rundt 300 mennesker døde hver dag, og Johannes viet seg til pleien av de pestrammede helt til han fikk sykdommen selv. Han døde den 3. juni 1600 i Jerez de la Frontera i Spania i en alder av 44 år. Han ble saligkåret den 13. november 1853 (dokumentet (Breve) var datert den 1. oktober 1852) av den salige pave Pius IX (1846-78). Helligkåringsprosessen ble innledet i 1930, og han ble helligkåret den 2. juni 1996 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 3. juni. Hans relikvier oppbevares i bispedømmets helligdom for San Juan Pecador i ordenens sykehus som bærer hans navn i Jerez. Han ble utropt til skytshelgen for det nye bispedømmet Jerez de la Frontera i 1986.