Den hellige Jakob av Nisibis (d. 338)

Den hellige Jakob (lat: Iacobus; gr: Ιάκωβος ο Νισιβηνός; syr: Yaʽqôḇ Nṣîḇnāyâ) var en assyrer som ble født en gang i andre halvdel av 200-tallet i Nisibis (gr: Νίσιβις, Nisibis; syr: Niṣībīn; arm: Mtsbin; kurd: Nisêbîn) i Mesopotamia (Antiochia Mygdoniae; gr: Ἀντιόχεια τῆς Μυγδονίας), i dag Nusaybin i provinsen Mardin i Tyrkia, nær grensen mot Syria. I dag har byen hovedsakelig kurdiske innbyggere. På den tiden lå Nisibis ved grensen mellom det romerske og det persiske imperiet. Sergej V. Bulgakov sier at Jakob var sønn av fyrst Gefal av Armenia. Noen kilder sier at han var fetter av sin hellige samtidige Georg Opplyseren (Illuminator) (257-332), Armenias apostel, men dette er ikke riktig. Ifølge den hellige Eugenios (Augin, Awgin), grunnleggeren av klostervesenet i Mesopotamia, kom Jakob fra stammen og familien til den hellige Jakob, Herrens bror. Vi vet ikke mye med sikkerhet om Jakob, men han er en viktig skikkelse i den syriske Kirkens tradisjoner.

Alt i ung alder ble Jakob eremitt, og han valgte seg de høyeste fjell rundt Nisibis som bosted og fant ly i en hule om vinteren, mens han resten av året levde i skogen, hele tiden eksponert for elementene. I tillegg til iherdig bønn praktiserte han streng askese. Han levde bare av ville røtter og urter, som han spiste rå, og han hadde ikke noen andre klær enn en tunika og en kappe, begge laget av geitehår og svært grove. Den berømmelse som Jakob skaffet seg gjennom strengheten av sin askese og sine åndelige gaver, fikk Theodoret til å gi ham førsteplassen sin Religiosa Historia eller Vitae Patrum, hvor han kalles Ο μέγας («den store»), hvor hans selvpålagte askese og de miraklene han skal ha utført, beskrives i detalj.

Jakobs samtidige, den hellige Eugenios (Augin, Awgin) (d. 363), også kjent som Awgin av Clysma, kom fra Egypt, men trakk seg senere tilbake til fjellet Izla nær Nisibis for å utføre sitt misjonsarbeid der. På den tiden var det mange hedninger og markionitter, og mange hadde mistet gudsfrykten. Sammen utførte disse to mennene mange mirakler og helbredelser, og de døpte mange som bekjente den sanne tro. Mar Awgin grunnla det første cenobittiske klosteret i Asia, det berømte klosteret på fjellet Izla nær Nisibis, tidlig på 300-tallet og regnes som grunnleggeren av klostervesenet i Mesopotamia.

Jakobs ønske var å leve ukjent for mennesker, men likevel ble han oppdaget, og mange var ikke redde for å klatre opp de forrevne klippene slik at de kunne anbefale seg til hans bønner og motta trøsten fra hans åndelige råd. Han var benådet med gaver for profeti og mirakler i uvanlig grad, noe han ga flere bevis på da han dro inn i Persia for å besøke de nye kirkene som ble plantet der, og styrke de unge konvertittene som arbeidet under fryktelige forfølgelser. Hans nærvær styrket dem i deres gode forsett og inspirerte dem den martyrånden som siden viste seg i deres ærerike triumfer. Han omvendte mange avgudsdyrkere og utførte flere mirakler i Persia.

Hans personlige fortjenester og store ry gjorde at han rundt 309 ble valgt til den andre biskop av Nisibis, som da var en del av det romerske imperiet og snart ble et svært viktig kristent senter. Bispesetet Nisibis skal ha blitt grunnlagt i 300 av Babu (d. 309), men Martyrologium Romanum (2004) sier at Jakob var «den første biskop av denne byen» (huius urbis primi epíscopi). Da bispesetet ble vakant, ble Jakob tvunget til å bli biskop etter folkets krav. Deretter ble han nødt til å bytte ut sitt ørkenliv med liv i byen. Men selv om han flyttet til byen, endret han verken sine matvaner, sin askese eller sine enkle klær. Som biskop fortsatte han den samme livsstilen som da han var eremitt i fjellene, og til sin faste og askese la han til omsorg for de fattige, korrigering av syndere og alt det andre harde arbeidet og prøvelsene som bispeembetet førte med seg. I sin nye stilling arbeidet han spesielt for å hjelpe de undertrykte, de som var i nød, foreldreløse og enker og de fattige, for han var beveget av ærefrykt for Jesus, vår Herre og Frelser.

Jakob var lærer og åndelig veileder for den hellige kirkelæreren Efrem Syreren (ca 306-373), som ble døpt av ham og forble ved hans side så lenge han levde. Efrem var en stor asket, lærer og hymneskriver, og han forteller hvor viktig Jakobs arbeid var for Kirken i området. Blant annet kan han ha vært ansvarlig for å starte byens første teologiske skole etter modell av skolen til Diodorus av Tarsus i Antiokia, selv om skolen som senere ble berømt, ble grunnlagt først i 457. På skolen studerte 800 til 1000 studenter teologi, jus, de frie kunster og medisin, men det var spesielt som et teologisk senter at den ble berømt. Da perserne erobret Nisibis i 363, ble skolen flyttet til Edessa og gjenetablert der av Efrem Syreren, hvor den var i drift fra 363 til 489.

I aktene om den hellige biskop Milles av Susa og ledsagere, persiske martyrer, fortelles det at Jakob bygde en svært staselig basilika i Nisibis. Da biskop Milles (Milas al-Razi) kom til byen for å delta på en synode for å bilegge striden mellom biskopene av Selevkia-Ctesiphon rundt 341, ble han forbløffet over denne bygningens majestet. Etter å ha bodd en stund der hos biskop Jakob, dro han til Assyria, hvor han i Chadjab (Chaddib) kjøpte store mengder silke som han sendte til Jakob for bruk i hans nye kirke. Kirken ble fullført i 320 og er det eneste bevarte gamle monumentet i dagens Nusaybin (Nisibis).

Jakob led tortur for troen i den forfølgelsen som ble fortsatt av keiser Maximinus II Daza (305-13) [eg Gaius Valerius Galerius Maximinus, opprinnelig Daia, vanligvis kjent som Maximinus Daia eller Daza], for Gennadius plasserer ham i rekken av bekjennere under denne tyrannen. Da erkekjetteren Arius’ heresi vokste frem og begynte å infisere mange kirker, anstrengte Jakob seg for å forsvare sin kirke mot smitte, og han arbeidet for å knuse det voksende hodet.

I 325 ble Jakob innkalt til Det første økumeniske konsil i Nikea i 325. Han var en av de 318 konsilfedrene i Nikea, noe Theodoret og Gennadius vitner om. Nikeforos nevner ham blant de hellige biskopene på konsilet i Nikea som bar de ærerike merker på deres lidelser for Kristus, i likhet med Pafnutios av Theben, men Theodoret er taus på dette punktet, men tilskriver ham en ledende rolle i debattene på konsilet. Han ble berømmet av Athanasius, sammen med Hosius, Alexander, Eustathios og andre. Ifølge noen østlige beretninger om konsilet var Jakob en av dem som keiser Konstantin merket ut for spesiell heder. Jakob var også til stedet på konsilet i Antiokia som ble holdt rundt 326 under den hellige Eustathios av Antiokia (ca 270-ca 338). Senere var biskop Jakob til stede ved vigslingen av Gravkirken i Jerusalem den 14. september 335.

Theodoret av Kyrros, en av kirkehistorikerne som fortsatte den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesareas (ca 260-340) arbeid og dekker årene fra 323 til 428, nevner den viktige rolle Jakob spilte på konsilet i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia) i 325, noe som i seg selv bevitner en høy standard av teologisk og intellektuell begavelse. Theodoret og den hellige Athanasius av Alexandria (ca 296-373) skriver begge at han var en kompromissløs motstander av arianismen.

Theodoret forteller om Jakob at en dag han var ute på reise, ble han antastet av en gjeng tiggere som hadde laget et komplott med den hensikt å få non penger ut av biskopen. De lot som om de trengte penger for å begrave sin ledsager, som lå utstrakt på bakken som om han var død. Den hellige mannen ga dem det de ba om, og «sendte bønner opp til Gud som for en avdød sjel, han ba om at hans guddommelige majestet ville tilgi ham de syndene han hadde begått mens han levde, og at han ville gi ham adgang til helgenenes selskap», sier Theodoret. Straks helgenen var gått, ba hans kolleger ham om å reise seg og motta sin del av byttet, da de til sin forskrekkelse oppdaget at han virkelig var død. Grepet av plutselig frykt og sorg løp de straks etter biskopen, kastet seg for hans føtter, bekjente deres bedrageri, ba de om tilgivelse og tryglet om medlidenhet, og de ba ham gjennom sine bønner å gi deres ulykkelige kollega livet tilbake, noe han gjorde, som Theodoret forsikrer oss.

Jakob var i Konstantinopel i 336, da kjetteren Arius ankom byen i triumf med en ordre fra keiser Konstantin om at erkebiskop Alexander I skulle ta ham inn i Kirken i full kommunion. Ifølge Sokrates Scholasticus (380-439) angret i virkeligheten ikke Arius på sitt kjetteri, men uttrykte seg tvetydig, og biskop Alexander var klar over dette. Alexander fortsatte å nekte å motta Arius i Kirken igjen, til tross for at keiseren truet med både avsettelse og forvisning. Jakob formante folket til å søke tilflukt hos Gud ved å faste og be i syv dager. Natten før den åttende dagen, den søndagen da keiseren hadde bestemt at den høytidelige mottakelsen av Arius skulle skje, lukket Alexander seg inne i kirken St Irene (gr: Hagia Eirēnē, Αγία Ειρήνη = «Hellige Fred»), som da var byens katedral, og ba innstendig til Gud om å fjerne enten ham eller Arius.

På søndag morgenen dro Arius triumferende av sted mot kirken, omgitt av keiserlige rådgivere og soldater. Men da han stanset for «å ivareta et nødvendig fysisk ærend», døde han, over åtti år gammel og før han hadde blitt gjenopptatt i Kirken. Det skjedde på åpen gate ved at hans buk revnet og tarmer og indre organer veltet ut. Dette syntes å være en guddommelig inngripen som et svar på Alexanders og Jakobs bønner. Den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum beskriver det slik: «…[Alexander var] en berømt, gammel mann, ved hjelp av kraften av hans bønner sprakk Arius, fordømt av Guds dom, og innvollene rant ut» (cujus orationis virtute Arius divino judicio damnatus crepuit medius, et effusa sunt viscera ejus).

Jakobs lærdom og skrifter har skaffet ham en rang ved siden av Efrem blant kirkelærerne i den syriske kirken, og armenerne ærer ham som en av de fremste lærerne i deres nasjonale kirke. For selv om Jakob var en syrer, skrev han fremragende avhandlinger på armensk for deres veiledning, på anmodning av en hellig armensk biskop ved navn Gregor, og dennes brev til Jakob er bevart. Der lover han seg selv den lykken å besøke Jakob og tilbringe en tid sammen med ham, for å forbedre seg mer perfekt ved hans leksjoner i kunnskapen om og praktiseringen av sanne dyder. I mellomtiden ba han ham oppriktig om å begunstige ham med noen korte instruksjoner og lære ham hva som er det sanne grunnlaget for et åndelig liv av tro, ved hvilke midler byggverket skal reises i våre sjeler, og gjennom hvilket godt arbeid og hvilke dyder det skal avsluttes og brakt til perfeksjon. Jakob rettet seg etter hans ønske i atten fremragende foredrag som fortsatt er bevart.

Men i likhet med at mye av den tradisjonelle legenden om Jakob har vist seg å være usann, gjelder det samme også hans skrifter. I dag er det ikke kjent noen skrifter av Jakob av Nisibis, og de verdifulle skriftene han er blitt tillagt, er likevel ikke av ham, men av en annen Jakob. For biskopen av Nisibis ble svært tidlig blandet sammen med en forfatter som var kjent som den «persiske vismannen». Denne sammenblandingen hadde allerede skjedd på Gennadius’ tid (før 496), og den gamle armenske versjonen av nitten prekener ble publisert under Jakob av Nisibis’ navn. Det var ikke før på 900-tallet at «vismannen» som feilaktig hadde vært identifisert med Jakob av Nisibis, til slutt ble identifisert som Afraates (gr: Ἀφραάτης; syr Ap̄rahaṭ, Aphrahat; lat: Aphraates) (ca 270-ca 345), den eldste syriske kirkefaderen. Navnet Aphrahat er den syriske versjonen av det persiske navnet Frahāt, som er det moderne persiske navnet Farhād. Han var leder for klosteret Mar Mattai nær dagens Mosul, med rang av biskop, og åpenbart hadde han bispenavnet (eller dåpsnavnet) Jakob, og som en konsekvens av dette ble han snart blandet sammen med den bedre kjente Jakob av Nisibis.

Historikeren Theodoret, som gir oss de mest rikholdige detaljer om Jakob av Nisibis’ liv, nevner ikke hans skrifter. Den hellige Hieronymus, som nevner ham i sin Chronicon, er taus om ham i sin bok De Viris Illustribus («Om berømte menn»). Gennadius taler imidlertid om Jakob som en produktiv forfatter, og han oppgir titlene på 26 ulike avhandlinger som han skal ha vært forfatteren av.

Jakob skal ha vært den første kristne til å lete etter Noas ark, som han hevdet å ha funnet en bit av den på fjellet Judi (tyrk: Cudi Dağı), elleve mil fra Nisibis. Jakobs mest berømte mirakel var da han beskyttet hjembyen Nisibis mot perserne. Dette er hagiografen Alban Butlers (1710-73) beskrivelse:

Jakobs beskyttelse av byen Nisibis fra barbarene fortelles av Theodoret, både i hans religiøse og hans kirkehistorie, av Theophanes, den alexandrinske krønike og til og med av Philostorgius, som var arianer og dermed ikke kan mistenkes for å være alt for velvillig innstilt til Jakob. Shapur II (Sapor) (309-79), den hovne kongen av Persia, beleiret Nisibis to ganger med hele styrken til sitt imperium mens Jakob var biskop, og byen ble hver gang på mirakuløst beskyttet av hans bønner. Av disse beleiringene kom den første rett etter at keiser Konstantin den store døde den 22. mai 337, etter at han hadde hersket i 39 år, ni måneder og 27 dager. Hans heroisme hadde holdt barbarene i ærefrykt. Men straks han var død, kom kong Shapur, og i 338 satte han seg ned foran Nisibis med en umåtelig hær av fotsoldater, hester, elefanter og alle slags krigerske maskiner. Men etter å ha beleiret byen i 63 dager, ble han tvunget til å heve beleiringen i skam og vende tilbake til Persia. Hans hær, plaget av fienden på sin marsj og utslitt av tretthet, ble til slutt ødelagt av sult og epidemiske sykdommer.

Da perserne igjen invaderte romersk territorium i 348, ga keiser Konstantius II (337-61) dem en stor overlegenhet på slagmarken gjennom sin ubesluttsomhet og sine forsømmelser. Og Shapur, opprømt av suksess og beriket ved plyndringen av mange provinser, forsøkte seg nok en gang med en hær som var enda sterkere enn før, å beleire Nisibis i 350. Hans tropper hadde tatt alle veiene og nærmet seg med et raseri uten motstykke. Han prøvde først å bryte gjennom murene ved hjelp av rambukker og underminering, men uten resultat. Til slutt, etter sytti dagers arbeid, fikk han reist en demning et betraktelig stykke fra byen for å stanse elven Mygdon, som rant gjennom den. Han ga ordre om å bryte ned demningen da vannet var på sitt høyeste, slik at vannet ville treffe bymurene og slå en stor revne i dem. Til dette svarte perserne med høye gledesrop, men de utsatte sitt angrep til dagen etter, slik at vannet først kunne renne vekk, for de var ikke i stand til å nærme seg på grunn av oversvømmelsen.

Da de kom frem til revnen i bymuren, ble de lamslåtte av å finne en annen mur som innbyggerne hadde reist bak den tidligere muren i en forbløffende fart, oppmuntret av Jakob, som selv hele tiden oppholdt seg i en kirke i bønn, og med dem vant han seier, som Moses på fjellet. Kong Shapur marsjerte personlig opp til revnen og syntes han så en mann i kongelige klær på muren, og hans purpur og diadem hadde en uvanlig klarhet. Denne personen mente han måtte være den romerske keiseren Konstantius, og han truet med å drepe dem som hadde fortalt ham at keiseren var i Antiokia. Men da de forsikret ham igjen om at Konstantius virkelig var der, og overbevist om at himmelen kjempet for romerne, kastet han et spyd opp i luften i en kraftløs hevn fordi himmelen syntes å delta i kampen mot ham.

Den hellige Efrem, diakon fra Edessa og Jakobs disippel, var til stede og tryglet Jakob om å gå opp på muren for å ta perserne i øyesyn og be til Gud om at han ville bekjempe den ugudelige hæren. Biskopen ville ikke be for ødeleggelsen av noen, men han bønnfalte den guddommelige nåde om at byen måtte bli fridd fra kalamitetene ved en så lang beleiring. Etterpå gikk han til toppen av et høyt tårn og snudde seg mot fienden og så den veldige mengden av menn og dyr som dekket hele landet og sa: «Herre, du er i stand til gjennom de skrøpeligste virkemidler å ydmyke stoltheten til dine fiender, så slå tilbake denne hærskaren ved hjelp av en hær av mygg». Gud hørte sin tjeners beskjedne bønn, som han hadde gjort med Moses’ bønn mot egypterne, og som han med det samme virkemiddelet hadde bekjempet sitt folks fiender da han førte dem ut av Egypt. For knapt hadde den hellige ytret disse ordene før hele skyer av mygg og fluer falt ned over perserne, krøp inn i elefantenes snabler og hestenes ører og nesebor, noe som fikk dem til å bli rasende og skumme, kaste av sine ryttere og skape forvirring og uorden i hele hæren. En hungersnød og pest som fulgte, tok livet av store deler av hæren, og kong Shapur, etter å ha ligget foran stedet i tre måneder foran byen, satte fyr på alle sine krigsmaskiner og var tvunget til å avbryte beleiringen og dra hjem med et tap på 20 000 menn.

Kong Shapur mislyktes en tredje gang ved Nisibis’ murer i 359, og han vendte da sine våpen mot Amidus, tok den sterke byen og drepte garnisonen og flertallet av innbyggerne med sverd. Innbyggerne i Nisibis tilskrev sin berging forbønn fra deres ærerike skytshelgen Jakob, selv om det synes som han hadde blitt hentet til herligheten translated før denne siste beleiringen. Gennadius sier at han døde i keiser Konstantius’ regjeringstid (337-61), mens nyere historikere plasserer Jakobs død i 350, snart etter den andre beleiringen av Nisibis. Gennadius informerer oss om at ut fra en from tillit til at helgenens jordiske levninger ville være en et pant på hans forbønn til Gud for beskyttelsen av byen mot barbarene, ble Jakobs legeme gravlagt innenfor bymurene, til tross for de strenge lovene som da var i kraft, forbød dette. Det skjedde etter ordre fra keiser Konstantius, som til tross for at han var arianer, handlet i samsvar med en uttrykkelig befaling fra sin far, Konstantin I den store.

Keiser  Julian den frafalne (Apostaten) (361-63) misunte helgenen dette fremstående privilegiet, så han ga i 361 ordre om at de hellige levningene skulle flyttes utenfor byen. Keiseren ble drept i et slag mot perserne, og snart etter ble den nye keiseren Jovian (363-64) i 363 tvunget til å kjøpe seg fred mot perserne ved å avstå til dem Nisibis med de fem romerske provinsene ved elven Tigris, og en stor del av Mesopotamia. Men innbyggerne i Nisibis, som ble tvunget av Jovian til å fjerne seg før han overga byen, bar med seg de hellige relikviene av helgenen, som ifølge menologiet til armenerne i Venezia, ble brakt til Konstantinopel rundt 970.

Fra 337 til 350 angrep den persiske kongen Shapur II Nisibis ved tre anledninger, i 338, i 346og i 350, da beleiringen varte i tre måneder. Det har vært vanlig å legge Jakobs død til 350, rett etter den tredje beleiringen, men moderne historikere mener at Jakob fortsatt var i live da perserkongen angrep Nisibis første gang i 338, men det finnes bevis på at han døde senere samme år under beleiringen. Derfor ble han gravlagt i bymurene til den byen han forsvarte. Hans jordiske rester ble senere brakt til Konstantinopel av keiser Johannes I Tsimiskes (969-76), selv om en annen tradisjon sier at relikviene ble brakt til Amida (gr: Ἄμιδα) i Mesopotamia, i dag Diyarbakır i Tyrkia, da Nisibis ble overdratt til perserne i 363. Da var Nisibis et kristent senter som var viktig nok til å bli kirkelig metropolittsete for provinsen Beit-Arbayé (Arbayé; tyr: Alayurt; området rundt Nisibis; i dagens tyrkiske provins Mardin). I 410 hadde setet seks suffraganseter, og så tidlig som midt på 400-tallet var Nisibis det viktigste bispesetet i den persiske kirken etter Selevkia-Ctesiphon.

Jakobs navn er berømt både i østlige og vestlige martyrologier. Han feires liturgisk i praktisk talt alle østkirkene, og han nevnes i både den syriske og den maronittiske liturgiens anafora, og han overgås bare av Efrem blant de syriske kirkefedrene. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 15. juli, men 19. juli og 11. mai nevnes også. Hans ortodokse minnedager er 13. januar og 31. oktober. Kopterne feirer ham på den 18. dagen i måneden Tobi, vanligvis den 26. januar, mens de syrisk-ortodokse har en rekke minnedager: 13. januar, 18. januar, 25. februar, 5. april, 10. april, 12. mai, 13. mai, 14. mai, 15. juli, 14. august, 28. august, 1. september og 11. september.

Armenerne ærer ham ikke med noen mindre høytid enn assyrerne, og de observerer før hans fest en faste på fem dager med den samme strenghet som langfasten. De feirer ham den 13. januar og den 25. februar, med en liturgisk feiring på lørdag etter tredje søndag i advent. De feirer også en translasjon av hans relikvier fra Nisibis til Armenia den 15. desember. I hans officium synger de de lange og fromme armenske hymnene som ble samlet til hans ære av katholikos Nerses IV av Armenia (1166-73), som energisk forsvarte unionen med den latinske kirken mot den greske keiseren Manuel I Komnenos (1143-80) og æres som helgen av de ortodokse armenerne.

Jakob kalles også Jakob den store, Jakob av Mygdonia eller Mor Yaʽqub, og han kalles «Mesopotamias Moses» for sin visdom og undergjørende evner. Den liturgien som bærer Jakobs navn (Den syriske liturgi av St Jakob), som sies å ha vært brukt tidligere blant syrerne, er garantert ikke hans, men tilhører heller James av Sarug. Det hevdes at noen av hans relikvier fortsatt finnes i Edessa i Mesopotamia (i dag Sanliurfa i Tyrkia), og noen skal være i den kirken han grunnla i Nisibis.