Den hellige Johannes av Ávila (1499-1569)

Den hellige Johannes av Ávila (sp: Juan de Ávila) ble født den 6. januar 1499 i Almodóvar del Campo nær Cuenca i provinsen Ciudad Real og bispedømmet Toledo i den nåværende regionen Castilla-La Mancha i Spania, som frem til 1982 sammen med Madrid utgjorde regionen Castilla la Nueva («Nye Castilla»). Noen kilder, med Johannes’ biograf Luis de Granada i spissen, oppgir 1500 som hans fødeår, mens 1499 er basert på Inkvisisjonens registre. År 1500 er kanskje det mest sannsynlige, siden det var det som var utgangspunktet for feiringen av 500-årsjubileet for hans fødsel i 2000. «Av Ávila» er hans familienavn og betyr ikke at han kom fra byen Ávila.

Johannes var eneste barn av Alfonso de Ávila, som kom fra en jødisk familie som hadde konvertert til katolisismen, og hans hustru Catalina Jijón (Xixón, Gijón), som kom fra en familie av provinsiell lavadel. Johannes’ fulle navn var derfor Juan de Ávila Jijón. Hans mor var muligens i slekt med en annen stor asket født i Almodóvar del Campo, den hellige Johannes García Gijón eller Juan Bautista Rico (1561-1613), ordensnavn Juan Bautista de la Concepción. Familien var fromme og velstående borgere, og hans far eide noen sølvgruver i Sierra Morena, så Johannes vokste opp uten økonomiske vanskeligheter.

Johannes markerte seg tidlig for sin intellektuelle modenhet, og i 1513 ble han som fjortenåring sendt av sin far for å studere sivil- og kirkerett ved universitetet i Salamanca. Men i 1517 fikk et okseløp ham til å kjenne avsky for det verdslige livet, og han ga opp studiene uten noen grad. Det er mulig at han måtte forlate universitetet fordi hans far var jøde, og noen kilder skriver at loven om blodsrenhet (limpieza de sangre) ble implementert som et nødvendig krav for å studere ved universitetet. Men dette synes umulig, siden vedtektene om blodsrenhet først ble implementert ved universitetene i Salamanca, Valladolid og Toledo etter ordre fra Inkvisisjonens råd den 20. november 1522, det vil si fem år etter at Johannes forlot universitetet. Han dro uansett tilbake til barndomshjemmet i Almodóvar. På det tidspunktet gjorde han et forsøk på et religiøst liv, men vi vet ikke i hvilken orden og hvor lenge. Forsøket mislyktes, og deretter levde han i tre år et liv i bønn og streng bot.

Hans hellighet imponerte en fransiskaner som reiste gjennom Almodóvar, og etter hans forslag dro Johannes i 1520 til universitetet i Alcalá de Henares (Complutum), som på 1800-tallet skulle bli flyttet til Madrid og få det nye navnet Universidad Complutense de Madrid. Der studerte han til 1526 filosofi og teologi under den berømte dominikaneren Domingo de Soto (1494-1560), en av tidens fremste teologer. Der møtte han også Peter Guerrero (1501-76), senere erkebiskop av Granada (1546-76), og han ble også kjent med Francisco de Osuna OFM (1492-1540) og kanskje også den hellige Ignatius av Loyola SJ (1491-1556). Det virker som at Johannes tok bachelor-graden i Alcalá og deretter forlot universitetet uten å fullføre kravene til en lisensiatgrad.

Johannes ble presteviet som sekularprest i 1525 [andre kilder skriver våren 1526]. I mellomtiden var begge foreldrene døde med kort mellomrom, og som enearving var Johannes blitt en svært velstående mann. Han feiret sin første messe i kirken hvor foreldrene var gravlagt, og deretter solgte han sine eiendommer og ga bort det meste av sin arv til de fattige. Han var nå fri fra alle verdslige bånd og så i det et kall til å vie seg helt til evangelisering, og han startet med sin egen by.

Et år senere tilbød han seg som misjonær til den nyutnevnte første biskopen av Tlaxcala (Nye Spania, dagens Mexico) (1525-42), dominikanerpateren Julián Garcés (1452-1542), som skulle reise til Amerika i januar 1527 fra havnen i Sevilla. Derfor reiste Johannes i 1526 til Sevilla sammen med sin medstudent i Alcalá, Fernando de Contreras, for å vente på avreisen til Amerika. Men mens han ventet der, ble den ærverdige sekularpresten Hernando de Contreras oppmerksom på hans ekstraordinære hengivenhet i feiringen av messen og hans dyktighet innen katekese og prekener. Han rapporterte sine observasjoner til Sevillas erkebiskop og generalinkvisitor (1523-38), Don Alonso Manrique de Lara y Solís (1476-1538), kardinal fra 1531.

Erkebiskopen så i den unge misjonæren et mektig redskap for re-evangeliseringen av Andalusia (sp: Andalucía), landets sørligste region, som hadde vært under maurernes islamske styre til 1492. Under gjenerobringen av den iberiske halvøy som ble fullført under «de katolske monarkene» eller katolske majestetene» (Reyes Católicos) Ferdinand av Aragon (1452-1516) og Isabella av Castilla (1451-1504), var flere omvendelser fra jødedommen og islam i virkeligheten bare fiktive, og derfor var en aktiv forkynnelse uunnværlig for en full omvendelse av hjertene. Så erkebiskopen ga Johannes ordre om å gi opp ideen om Amerika og heller evangelisere Andalusia, men det krevdes betydelige overtalelser før erkebiskopen til slutt klarte å få Johannes til å oppgi sine planer. En kilde skriver at han uansett ikke hadde kunnet gjennomføre reisen til Mexico som misjonær fordi han var en «ny kristen», det vil si en etterkommer av jøder eller muslimer som nylig hadde omvendt seg.

Fra 1529 til 1538 forkynte Johannes med stor suksess, og løpet av de ni årene han virket som misjonær i Andalusia, trengte store menneskemengder seg sammen i kirkene hvor han prekte, og mennesker i alle aldre og av alle klasser ble omvendt og utviklet seg videre under hans ledelse. Hans første preken ble holdt i Sevilla den 22. juli 1529, og hans berømmelse som taler spredte seg raskt blant alle sosiale lag i befolkningen til den ble legendarisk. Han fikk tilnavnet «Andalusias apostel». Hans suksess var så stor at han også fikk i oppdrag å holde prekenen i begravelsen til dronning Isabella d’Aviz av Portugal (1503-39), hustru til keiser Karl V (1500-1558), som ble holdt den 17. mai 1539. Denne prekenen vant den hellige Frans Borgia (San Francisco de Borja) (1510-72) for Kristus, og han omvendte seg og forlot embetet som visekonge i Catalonia og ble i 1551 jesuittprest. Senere ble han valgt til jesuittenes ordensgeneral (1565-72).

Det ser ut til at Johannes de første årene etter 1526 bodde i et lite hus i Sevilla sammen med en annen prest, trolig Hernando de Contreras, og disipler samlet seg rundt ham i et løst strukturert broderlig liv.  Ved hans død besto gruppen av over hundre prester. Etter anmodning fra en av disse disiplenes yngre søster, Doña Sancha Carrillo, datter av herskerne i Guadalcázar, begynte Johannes i 1527 å skrive sitt mest berømte verk, Audi filia («Hør, o datter»), som han fortsatte med å utvide og redigere helt til sin død. Verket er en kommentar til Salme 45 (Vulgata 44): Audi, filia, et vide, et inclina aurem tuam («Hør, min datter, gi akt og bøy ditt øre») (Sal 45,11). Sancha var blitt omvendt av ham i Écija og ga avkall på rikdom og status for å leve et liv i bønn og avsondrethet. Johannes skrev boken det som en avhandling om kristen perfeksjon, og den inneholder kristne råd og regler for dem som ønsker å tjene Herren på veien til fullkommenhet.

Boken ble utgitt i hemmelighet i Alcalá i 1556, uten uttrykkelig tillatelse fra forfatteren, etter at den hadde sirkulert lenge i håndskrevne eksemplarer. Senere ble den utvidet og autorisert i Madrid i 1557. Men boken kom under den spanske inkvisisjonens mistanke på grunn av den overdrevne mistanken som inkvisitorene betraktet asketiske og teologiske bøker skrevet på folkespråket med, som om de var ideer som var kjære for falske mystikere og lutheranere. Boken ble i 1559 satt på indeks (katalogen over forbudte bøker), hvor den sto til 1574. Johannes redigerte boken med omhu og klargjorde nådelæren i lys av konsilet i Trient. Den kom ut i Toledo i 1574, etter forfatterens død. Boken kan betraktes som et sant asketisk kompendium, og kong Filip II (1527-98) av Spania (1556-98) satte det så høyt at han ba om at det aldri skulle mangle i El Escorial.

I sine prekener oppfordret Johannes inntrengende til reform og fordømte oppførselen til aristokratiet, og hans brennende nidkjærhet gjorde ham upopulær blant de rike. Hans store suksess som forkynner forårsaket også misunnelse, og i 1531 anmeldte noen geistlige ham til inkvisisjonen i Sevilla for å forkynne rigorisme og at de rike var utelukket fra himmelen. Noen av hans modige uttrykk ble misforstått, og visse former for praksis ble tolket med ondskapsfullhet, som om han var en tilhenger av den pseudomystiske strømningen alumbrados, som praktiserte en mystisk form for kristendom som ble regnet som heretisk. Inkvisisjonen gransket ham mellom 1531 og 1533, og han ble arrestert og fengslet sommeren 1532. I utgangspunktet ble han beskyldt for «erasmisme», en strømning innen den kristne humanismen basert på ideene til nederlenderen Erasmus av Rotterdam (1466-1536).

Han ble sittende i fengsel i nesten et år i Castillo de San Jorge i bydelen Triana i Sevilla uten noen gang å uttale et eneste beskyldende ord mot sine overivrige inkvisitorer. Han var i stand til å dra stor nytte av fengselsoppholdet ved å be og meditere, oversette Kristi etterfølgelse til folkespråket. Gud begunstiget ham med et spesielt lys på forløsningens mysterium som tillot ham å videreutvikle Audi filia. I prosessen mot ham stilte fem vitner for anklagerne, men det var 55 som vitnet til hans fordel. Til slutt ble han den 16. juni 1533 frikjent med unntak av «å ha uttrykt i sine prekener og utenfor dem noen forslag som ikke virket velbalanserte», og ble pålagt, under straff av ekskommunikasjon, å trekke dem tilbake på de samme stedene hvor han hadde forkynt dem (Écija og Alcalá de Guadaíra). Han ble løslatt i juli 1533, og han takket da dommerne for at de hadde latt ham få dele livet til den Korsfestede en tid. De troende i Sevilla ønsket ham velkommen til kirken «til trompeters og basuners klang». Han gjenopptok sin virksomhet i flere byer i Andalusia som Córdoba, Granada, Bolza, Montilla og Zafra, hvor han prekte og etablerte skoler og kollegier.

I slutten av 1534 eller begynnelsen av 1535 ble Johannes inkardinert i bispedømmet Córdoba, som ga ham et lite beneficium (stipend). Han flyttet da permanent til Córdoba, som ble hans base for å veilede sine disipler og for hans reiser rundt i Andalusia. I Córdoba møtte han den berømte dominikanerpateren Ludvig av Granada (1504-88), som skulle bli hans biograf. Ludvig beundret Johannes’ umiddelbare og overbevisende forkynnelse så høyt at han ble dypt påvirket av den. Fra Córdoba dro Johannes ofte til Granada etter invitasjon fra Gaspar de Ávalos de la Cueva (1485-1545), erkebiskop av Granada (1529-42), senere erkebiskop av Santiago de Compostela (1542-45) og kardinal (1544), som satte hans råd svært høyt. I Granada utøvde han innflytelse på universitetet som ble grunnlagt i 1526 av keiser Karl V. Man mener at Johannes i denne perioden tok mastergraden i teologi, trolig rundt 1538, noe som viser hvor mye han elsket å studere, selv om han hele tiden var svært opptatt av prestetjenesten. Han hadde et svært oppdatert bibliotek som også inkluderte bøkene med datidens beste katolske kontroversialister (polemikere).

Under sine apostoliske reiser grunnla Johannes rundt femten mindre og tre store kollegier i Baeza, Jerez og Córdoba, samt kollegiene i Granada, Córdoba og Évora i Portugal for utdannelse og instruksjon av geistlige. Den mest kjente av dem alle var Baeza, som ble etablert i 1538 ved en bulle fra pave Paul III (1534-49) og opphøyd til universitet i 1542. Johannes tjente som dets første rektor, og det ble en modell for seminarer og for jesuittenes skoler. Etter hans vilje ble det bare undervist i filosofi og teologi der.

Johannes ble værende i Granada fra 1538 til 1539, og det virker som at en form for kommunitet tok form. Fra 1546 til 1555 bodde han sammen med rundt tyve disipler i Córdoba, og det synes som om han aktet å starte en slags formell grunnleggelse for apostoliske prester. Imidlertid gjorde grunnleggelsen av jesuittene og deres raske ekspansjon at hans ideer aldri ble satt ut i livet. Fra tidlig i 1551, da Johannes begynte å få dårlig helse, begynte han aktivt å oppmuntre sine disipler som ønsket det, til å slutte seg til jesuittene. Rundt tretti av dem synes å ha fulgt hans oppfordring.

Johannes’ beundring for Ignatius av Loyola, som han kjente personlig, gjorde at han selv tenkte på å slutte seg til jesuittene, men han ble frarådet det av provinsialen for Andalusia. Muligens var det hans jødiske bakgrunn som igjen spilte inn. Men spredningen av jesuittordenen i Spania tilskrives hans vennskap med ordenen, selv om han selv forble sekularprest. Dermed ble han et sjeldent eksempel på en fremtredende eksponent for den spanske motreformasjonen som ikke tilhørte noen religiøs orden.

Den 20. januar 1537, den hellige Sebastians dag som ble feiret som en stor fest i Granada, hørte den portugisiske reisende bokhandleren João Cidade Duarte, som skulle bli kjent som den hellige Johannes av Gud (pt: João de Deus; sp: Juan de Dios), en preken av Johannes av Ávila, som var på besøk. Prekenen var om den glede som oppleves av dem som lider for Kristus og de belønningene som ventet dem. Dette gjorde så stort inntrykk på Johannes at han fylte kirken med sine skrik, slo seg for brystet og ba om nåde. Tilsynelatende var han rammet av galskap og sprang formålsløst omkring i gatene mens han rev seg i håret og angret sine synder. Han oppførte seg så vilt at folk kastet kjepper og steiner på ham og brakt hjem som en ynkverdig skikkelse.

Der ga han bort lageret sitt av bøker og begynte igjen å streife sanseløs rundt i gatene, inntil en vennlig person brakte ham til Johannes av Ávila, som lovte å bli hans åndelige rådgiver. Johannes av Gud var rolig en tid, men vendte snart tilbake til sin ekstravagante oppførsel og ble sperret inne på et sinnssykehus. I tråd med tidens praksis ble han der utsatt for pisking i månedsvis og perioder med isolat. Johannes av Ávila hørte om dette og dro for å treffe ham. Han fortalte Johannes av Gud at det nå måtte bli slutt på hans underlige botsøvelser og at han måtte begynne å gjøre noe mer nyttig. Johannes av Ávila roet ham ned og overtalte ham til å vie sin energi i fremtiden til omsorg for syke og fattige. Til vokternes forbløffelse ble Johannes av Gud øyeblikkelig som forvandlet, men han ble på sykehuset for å ta seg av de andre pasientene.

Johannes av Gud hadde aldri tenkt å grunnlegge noen orden, men seks år etter hans død ble det satt opp regler for hans disipler, som i 1570 avla løfter og ble organisert i en hospitalsorden, «Barmhjertige brødre av St. Johannes av Gud» (Ordo Hospitalarius Sancti Ioannis de Deo – OH) eller (Ordo Sancti Ioannis a Deo – OSJD eller OSJdD), som regner ham som sin grunnlegger. Kongregasjonen ble anerkjent i 1572 av den hellige pave Pius V (1566-72) – den formelle godkjennelsen ble gitt i 1586 av pave Sixtus V (1585-90). I Italia har De barmhjertige brødre alltid siden vært kjent som Fatebenefratelli.

Johannes av Ávila var en av dem som hadde størst religiøs innflytelse i datidens Spania som forkynner, forfatter og rådgiver. Han ble også høyt verdsatt av noen av tidens betydeligste helgener. Den hellige Teresa av Ávila OCD valgte ham som sin rådgiver, og han støttet henne i hennes store arbeid med reform av karmelittordenen. Han var også åndelig veileder for de hellige Johannes av Korset OCD og Peter av Alcántara OFMAlc. Frans Borgia og Johannes av Gud kunne altså takke ham for sin omvendelse. Johannes skrev brev til prelater som konsulterte ham, som erkebiskop Pedro Guerrero Logroño (1501-76) av Granada (1546-76), den hellige erkebiskop Johannes de Ribera (1532-1611) av Valencia (1569-1611) og den hellige erkebiskop Thomas av Villanueva (1488-1555) av Valencia (1544-55).

Hans ord var en kilde til inspirasjon for mange samtidige og senere prester og skribenter, blant andre Antonio de Molina Herrera OCart (1560-1612), Luis de la Palma SJ (ca 1560-1641), Luis de la Puente SJ (1554-1624), Diego av Estella OFM (Diego Ballestero de San Cristóbal y Cruzat) (1524-78), Pierre de Bérulle CO (1575-1629) og de hellige Karl Borromeus (1538-84), Bartolomeus dos Mártires Fernandes av Braga (1514-90), Alfons Rodríguez av Mallorca SJ (1533-1617), Frans av Sales (1567-1622), Alfons Maria de Liguori CSsR (1696-1787) og Antonius Maria Claret CMF (1807-1870).

Fra tidlig i 1551 led Johannes konstant av mange sykdommer som skulle vare livet ut, og det året kunne han derfor ikke dra til konsilet i Trient, hvor erkebiskop Pedro Guerrero Logroño av Granada ønsket å ta ham med som sin teologiske ekspert. Men han fortsatte å forkynne og skrive helt til slutten. I 1554 tvang sykdommene ham til å slå seg ned i Montilla, noen mil sør for Córdoba. Der døde Johannes den 10. mai 1569, sytti år gammel. Han ble etter eget ønske gravlagt i jesuittkirken Iglesia de la Encarnación i Montilla. Denne kirken fikk senere navnet Santuario de San Juan de Ávila, og den 20. juni 2012 ble den opphøyd til Basilica minor av pave Benedikt XVI. En sognekirke i Alcalá de Henares er også viet til ham. Johannes’ ry for hellighet og hans arbeid for reform av presteskapet, for å etablere skoler og kollegier og for å katekisere legfolket, var en inspirasjon for mange senere reformatorer.

Kirken Iglesia de la Encarnación i Montilla tilhørte et jesuittisk kollegium og ble grunnlagt i 1568 ved hjelp av markiene av Priego, formidlet av Frans av Borgia og tilstedeværelsen av Johannes av Ávila. Da kirken ble for liten, bestemte jesuittene seg i 1726 for å bygge en større kirke i selskapets typiske stil, og arbeidet fortsatte etter at jesuittene ble utvist fra landet i 1767. Etter konfiskasjonen under Juan Álvarez Mendizábal (1790-1853), statsminister fra 1835 til 1836, havnet kirken i private hender. Francisco de Alvear y Gómez de la Cortina, sjette greve av Cortina og en stor lokal mesen, kjøpte eiendommen og fullførte kirken, bevarte jesuittenes modell og overlot kirken til dem da de fikk komme tilbake. De åpnet den for offentlig bruk i 1944.

Johannes’ skrifter, hovedsakelig brev og prekener, er omfattende og bemerkelsesverdige for sin åndelige dybde. I sine prekener og skrifter understreket han kristendommens sakramentale dimensjon, spesielt eukaristien. Hans åndelige korrespondanse er bevart i sin helhet, samt utdrag fra hans prekener som ble skrevet ned av hans tilhørere. Johannes’ 252 bevarte brev tilhører klassikerne i spansk litteratur. I tillegg skrev han en katekisme på vers, som var så suksessfull at jesuittene brukte den i sine skoler. Den var i bruk i størstedelen av Spania, spesielt i Amerika og til og med i Afrika. I tillegg har vi små traktater eller taler av ham, åndelige foredrag, håndskrevne nyhetsbrev og to Memoriales om Trientkonsilets kirkelige reform. Men mer enn 2000 foliosider av hans skrifter har gått tapt.

I tillegg til den nevnte kommentaren til salmen Audi filia (Alcalá, 1556), skrev han Epistolario espiritual para todos los estados (Madrid, 1578), en samling asketiske brev adressert til alle slags ydmyke og fornemme mennesker, religiøse og profane, men også til Ignatius av Loyola og Johannes av Gud og fremfor alt til nonner og hengivne legfolk som den allerede nevnte Sancha Carrillo. Det sentrale i Johannes av Ávilas lære er å etterligne Kristus Frelseren. For ham er bønn det uunnværlige grunnlaget for hele det åndelige livet, og uten bønn er det umulig å kjenne seg selv. Dyd er ikke mulig uten ydmykhet, som består i å vandre i sannheten. «Siden Herren på korset har gitt oss alt, må vi elske ham til galskap og følge ham på korset».

I sitt testamente etterlot Johannes sitt bibliotek til jesuittkollegiet i Montilla, og av den grunn er noen av hans kilder kjent. Merkelig nok er de færreste kastiljanske: Stanisław Hozjusz (Stanislaus Hosius), Jacques Masson (Jacobus Latomus), Albert Pigge (Albertus Phigius), Willem Damaszoon van der Lindt (Guilielmus Damasus Lindanus), Friedrich Staphylus (Fridericus Staphylus), Thomas Netter (Thomas) Valdensis), den andalusiske fransiskaneren Antonio de Córdoba (1485-1578), Luis de Carvajal, Stephen Gardiner (Stephanus Winton), John Fisher, Georg Witzel (Georgius Vuicelius), Johann Faber de Heilbronn, Antoine de Mouchy, Johannes Cochläus (Ioannes Cochlaeus), Jan Coster (Ioannes Costerius), Beda den ærverdige, Saint Cyril, Prosper av Aquitania, Primasius, Gregor av Rimini, Augustino Steuco av Gubbio (Augustinus Steuchus Eugubinus) og Pietro Colonna Galatino (Petrus Galatinus). Imidlertid må noen av bøkene av disse forfatterne ha vært gaver de ga ham.

Johannes’ første og fremste biograf var hans disippel Ludvig av Granada. I 1588 samlet Ludvig noen skrifter som ble sendt ham av Johannes’ disipler, og fra dem og sine egne minner skrev han den første biografien om Johannes, Vida del Padre Maestro Juan de Ávila y partes que ha de tener un predicador del Evangelio. Etter en lang tids glemsel ble en moderat interesse for Johannes vekket etter at det ble igangsatt en saligkåringsprosess for ham. I 1623 innledet kongregasjonen av San Pedro Apóstol for prester i Madrid en saligkåringsprosess. I 1635 skrev advokaten Luis Muñoz den andre biografien om Johannes basert på Ludvig av Granadas verk, dokumentene fra saligkåringsprosessen og andre kilder som har gått tapt, Vida y virtudes del venerable varón el P. Maestro Juan de Ávila, predicador apostólico; con algunos elogios de las virtudes y vidas de algunos de sus más principales discípulos.

Saligkåringsprosessen ble ikke fullført før erkebiskopen av Toledo i 1731 avsluttet bispedømmefasen og sendte alt materialet til Roma. I 1742 ble hans skrifter og lære anerkjent i et dekret av pave Benedikt XIV (1740-58). Johannes’ «heroiske dyder» ble anerkjent den 8. februar 1759 av pave Klemens XIII (1758-69), og han fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret den 15. april 1894 (dokumentet (Breve) var datert den 6. april) av pave Leo XIII (1878-1903) og helligkåret den 31. mai 1970 av den hellige pave Paul VI (1963-78). Noen kilder sier at han ble saligkåret den 12. november 1893 eller den 4. april 1894. Saligkåringsseremonien fant sted under den nasjonale arbeidervalfarten til Roma (Peregrinación Nacional Obrera a Roma). Den ærverdige pave Pius XII (1939-58) utropte ham den 2. juli 1946 til skytshelgen for det spanske sekularpresteskapet.

De spanske og portugisiske biskopene ba den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) om å utnevne Johannes til kirkelærer. Helligkåringskongregasjonens teologiske kommisjon møttes den 8. desember 2010 og stilte seg positiv til initiativet. Kardinalene og biskopene med medlemskap i kongregasjonen møttes den 3. mai 2011 og anbefalte pave Benedikt XVI (2005-13) å utnevne Johannes til kirkelærer. Under møtet med seminaristene ved Almudena-katedralen i Madrid den 20. august 2011 på verdensungdomsdagene i Madrid, som Johannes av Ávila var en av skytshelgenene for, kunngjorde paven at han ville utnevne ham til kirkelærer. Den planlagte datoen for utnevnelsen ble kunngjort av paven på pinsedag den 27. mai 2012.

Ved åpningen av den trettende ordinære bispesynoden om nyevangelisering utropte paven den 7. oktober 2012 Johannes til kirkelærer sammen med den hellige tyske mystikeren Hildegard av Bingen. Han ble dermed den fjerde spanske helgenen som oppnådde den tittelen etter de hellige Isidor av Sevilla (ca 560-636), 25. april 1722, Johannes av korset OCD (1542-91), 24. august 1926 og Teresa av Ávila OCD (1515-82), 29. september 1970. Utnevnelsen skjedde ved dekretet De titulo Basilicæ Minoris datert 20. juni 2012, undertegnet av prefekten for Liturgikongregasjonen (Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen) (2008-14), den spanske kardinalen Antonio Cañizares Llovera (f. 1945). Den 26. januar 2021 satte pave Frans Johannes’ minnedag inn i Kirkens universalkalender på hans dødsdag den 10. mai som valgfri minnedag.

Han sto ikke i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum fordi han på den tiden ikke var helligkåret ennå, men i den nyeste utgaven (2004) står han på tolvte plass den 10. mai:

Montíliæ in Vandalícia Hispánia província, sancti Ioánnis de Abuka*, presbýteri, qui cunctam Bǽticam regiónem Christum prǽdicans pererrávit et, iniúste de hǽresi suspicátus, in cárcerem trusus est, ubi præcípuam doctrínǽ suæ spiritális partem scripsit.

I Montilla i provinsen Andalusia i Spania, den hellige Johannes av Ávila, prest, som reiste gjennom hele regionen Bætica for å forkynne Kristus, og urettferdig mistenkt for kjetteri ble han kastet i fengsel, hvor han skrev den viktigste delen av sin åndelige lære.

* Antagelig en trykkfeil for Abula. De vanligste latinske navnene på Ávila er Abila og Óbila, men Abula nevnes også. Hispania Bætica var en av tre romerske provinser i Hispania. Bætica fikk navnet Andalusia av maurerne på 700-tallet.

I kunsten fremstilles Johannes i bønn foran sakramentet, og hans attributter er en bok eller et krusifiks som han holder i hendene. Han kalles «Andalusias apostel» for sin omfattende tjeneste i denne sørligste spanske regionen.

Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (V), Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Delaney, Delaney (1), Bunson, Rengers, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, Index99, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, newsaints.faithweb.com, it.cathopedia.org, findagrave.com, indcatholicnews.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. januar 2006 – Oppdatert: 27. mars 2021