De hellige Faustinus og Jovita av Brescia (d. ~121)

Over deres grav bygde deres fjerne slektning, den hellige biskop Faustinus av Brescia (ca 360-81), senere kirken San Faustino ad Sanguinem, senere Sant’Afra og fra 1956 Sant’Angela Merici ved Piazza Moretto i Brescia. Den hellige Angela Merici (1474-1540), grunnlegger av Ursulasøstrene (Ordo Sanctae Ursulae – OSU), døde i Brescia og ble gravlagt i denne kirken, som da het Sant’Afra.

I 225 ble det bygd et alter til deres ære og i 246 ble det bygd et oratorium (kapell). Deres relikviekult er påvisbar fra 700-tallet, men allerede den hellige pave Gregor I den store (590-604) nevnte rundt år 600 en kirke i Brescia til ære for de to martyrene, trolig kirken San Faustino ad Sanguinem (nå Sant’Angela Merici), som ble bygd over en tidlig kristen kirkegård. Via en smal trapp inne i gården ved venstre side av kirken når man krypten, hvor det på veggen befinner seg to gamle fresker som fremstiller Faustinus og Jovita. Her skal brødrene ha lidd martyrdøden.

Kirken Santa Maria in Silva, den opprinnelige kjernen av den senere kirken Santi Faustino e Giovita, ble sannsynligvis bygd på 700-tallet på samme sted som dagens bygning. Den 9. mai 806 ble levningene av de hellige Faustinus og Jovita overført fra basilikaen San Faustino ad Sanguinem til Santa Maria in Silva, som fra da av fikk en stor betydning innenfor det religiøse landskapet i byen. Blant annet en gang da martyrenes levninger ble båret i prosesjon nær Porta Bruciata, begynte det å strømme blod fra dem. Hertug Naimon av Bayern (Naimes, Naime, Naymon; it: Namo; lat: Namus), som var til stede på tidspunktet for mirakelet, konverterte da til katolisismen og ga byen en relikvie av Det sanne kors, som siden da ble oppbevart i den gamle katedralen som den viktigste del av Korsrelikviene der. På stedet for mirakelet ble dessuten kirken San Faustino in Riposo bygd. Vi kjenner ikke årsakene til translasjonen av relikviene fra San Faustino ad Sanguinem til Santa Maria in Silva.

Mot midten av 800-tallet gjorde kirkens fysiske tilstand at den ikke lenger ble flittig brukt og kulten for de to martyrenes relikvier ble neglisjert. I 815 ble Ramperto valgt til biskop av Brescia (815-42), og han fremmet kulten for byens skytshelger betydelig. I 841 underskrev han donasjoner til å etablere et cenobium monachorum (munkekloster) i nærheten av kirken, sannsynligvis ved å fremme en religiøs kommunitet som allerede var tilstede.

Det er også sannsynlig at Ramperto sørget for en første rekonstruksjon av kirken og klokketårnet. I 843 grep Ramperto igjen inn i kirken, hvor han erstattet de helliges gravsarkofag med en i marmor, og inne i den ble det lagt en tavle av bly som gjenga den opprinnelige inskripsjonen. Rampertos grunnleggelse eller formalisering av et kloster sentrert rundt kulten for relikviene av de to martyrene, ga et solid grunnlag for klosterkommunitetens påfølgende vekst. På et eller annet tidspunkt fikk kirken navnet St Faustinus major (San Faustino Maggiore).

Klosteret ser ut til å ha tilbrakt tiden uforstyrret i nesten tre hundre år frem til første halvdel av 1100-tallet. De første tegn på usikkerhet dukker opp i dokumenter nettopp fra disse årene, da abbedene i 1123 og i 1133 krevde fra pave Callistus II (1119-24) og deretter til pave Innocent II (1130-43) en bekreftelse av deres klosters eierskap og rettigheter. Henvendelsene måtte ha skyldtes en situasjon med ustabilitet som følge av politisk og sosial uro, hovedsakelig på grunn av Arnold av Brescias forkynnelse mot presteskapets makt. I løpet av denne tiden ble kirken rekonstruert eller ombygd og trolig utvidet, og vigslingen foregikk i 1142. På denne tiden var kirken blitt en stor treskipet bygning i romansk stil. Under koret var det også bygd en stor krypt utstyrt med noen altere, inkludert en viet kirkens titularhelgener Faustinus og Jovita og et til den hellige Honorius (it: Onorio). Derfor er det trolig at kirken fikk navnet Santi Faustino e Giovita ved vigslingen i 1142, ikke 1152 som angis som vigselsår. I 1223 ble deres relikvier bisatt på hovedalteret i det ombygde kirken.

Klosteret og dets økonomi hadde i mellomtiden langsomt, men jevnt gått nedover. I 1314 var klosteret i en katastrofal situasjon, for selv om eiendommene var svært store, var de dårlig styrt, og etter tiår med forsømmelser og vanstyre var de nå i hendene på grådige innehavere, noe som ga liten eller ingen inntekt. I 1341 ble ledelsen av klosteret gitt in commenda til eksterne abbeder. Situasjonen forble uendret i minst et århundre. Bevarte dokumenter viser at den eneste faktoren som gjorde at befolkningen beholdt interessen for klosterets skjebne, var den store lojaliteten til skytshelgenene som kirken var vigslet til.

For eksempel ba kommunen i 1422 Den hellige stol om å sette klosteret under kontroll av fransiskanerne, på grunn av de eksterne abbedenes misbruk, som ofte ble redusert til rene spekulanter. Forslaget førte imidlertid ikke til noe. Det var også mellom andre halvdel av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet flere donasjoner og testamentariske gaver. Kommuniteten ser ut til å ha kommet uskadd fra de to første stormende tiårene av 1400-tallet, da Brescia gikk over fra Visconti til Pandolfo III Malatesta, og noen år senere til Republikken Venezia.

Men i 1437 ble fiendtlighetene mellom Venezia og Milano gjenopptatt og byen Brescia ble direkte involvert. Sforza prøvde først en gjenerobring av Brescia i 1438 og sendte sine tropper, ledet av Niccolò Piccinino, for å beleire byen. Ifølge krønikene fra den tiden hadde beleirerne, som i noen måneder nå hadde vært stasjonert utenfor byen, et stort overtak da de angrep den 13. desember 1438. Men på toppen av bymuren viste da de to helgenenes skinnende skikkelser seg, noe som fikk Piccininos hær til å trekke seg tilbake og Brescia slapp å bli erobret. Dette mirakelet, reelt eller påstått, forårsaket en radikal endring i byens fromhet, med fokus på de to hellige martyrene. En veritabel bølge av testamentariske gaver og donasjoner strømmet til kirken og klosteret, som gikk inn i en periode med nyvunnet velstand. Det var ved denne anledning at de to martyrene formelt ble utropt til Brescias beskyttere.

I 1444 kom administrasjonen av klosteret under kontroll av abbeden Bernard Marcello, som, kanskje også inspirert av den nye sterke ærbødigheten i byen, fremmet større restaureringsarbeider inne i krypten. Mens det allerede var en glødende hengivenhet på grunn av mirakelet i 1438, fikk en annen hendelse borgernes oppmerksomhet til å rettes mot klosteret. For den 11. desember 1455 ble det bak høyalteret i krypten funnet gravsarkofagen til de to hellige som var laget i tiden etter biskop Ramperto. Graven ble åpnet under en høytidelig seremoni, og inne i den kunne man gjenkjenne levningene av de to skytshelgenene. Også Rampertos inskripsjon ble funnet på plass. Den unge «magister» Tonino fra Lumezzane påtok seg oppgaven med å fornye sarkofagens lokk, og den ble plassert i stedet for høyalteret i krypten over seks marmorsøyler.

Den store barokksarkofagen som nå står på høyalteret i kirken, er et verk av billedhoggeren Giovanni Antonio Carra, som bygde den mellom 1617 og 1622 for å erstatte den forrige. Fortsatt inneholder den levninger av Faustinus og Jovita.

Faustinus og Jovita har minnedag den 15. februar, som etter tradisjonen er deres dødsdag. Martyrologium Hieronymianum hadde deres fest den 16. februar, som vanligvis er minnedag for deres fjerne slektning, biskop Faustinus. Mens deres Passio fra 800-tallet betegner Faustinus og Jovita som brødre, betrakter Martyrologium Usuardi Jovita som jomfru. Fordi Jovita også er et kvinnenavn, kalles martyrene ofte de hellige brødrene Faustinus og Jovinus, for å unngå denne misforståelsen. Mange lærde mener at Faustinus og Jovita er identiske med «de hellige Faustinian og Juventia, martyrer i Britannia», som hadde minnedag den 16. februar i det gamle Martyrologium Romanum.

Selv om deres kult er gammel og spredt vidt omkring, mener moderne forskning at deres historie bare var en from fiksjon, ikke en biografi. Ved kalenderreformen i 1969 ble derfor deres fest fjernet fra den universelle kalenderen og henvist til lokale kalendere, siden «deres acta er fullstendig oppdiktet, og behandler Jovita som diakon, selv om hun var en kvinne» (Calendarium Romanum 1969, s 117). Men siden helgenene ikke må identifiseres med de oppdiktede skikkelsene i aktene, står de to hellige fortsatt den 15. februar i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004), den offisielle, men ufullstendige listen over hellige anerkjent av Den katolske kirke:

Bríxiæ in Venétia. sanctórum Faustíni et Iovítæ, mártyrum, qui, post multa certámina ob Christi fidem suscépta, victrícem martýrii corónam accepérunt.

 

I Brescia i den gamle regionen Venetia et Histria, de hellige Faustinus og Jovita, martyrer, som etter å ha holdt ut mange prøvelser for troen på Kristus, mottok den seierrike martyrkronen.

Vanligvis blir de to helgenene fremstilt som romerske militære, ofte med sverdet i en hånd og martyrpalmen i den andre. Andre skildringer vise dem i liturgiske klær, Faustinus som prest og Jovita som diakon. Ofte avbildes de sammen med biskop Faustinus, som skal ha samlet deres acta. Faustinus kan også avbildes alene, og da rikt kledd og på hesteryggen. Noen avbildninger viser en engel som redder dem fra å drukne. Store kunstnere har fremstilt scener fra deres liv: Veronese har malt deres halshogging i domkirken i Brescia og Gian Domenico Tiépolo har malt deres forsvar av Brescia og martyrium i Santo Faustino Maggiore i Brescia.