Den salige Josefa Saturnina Rodríguez y Montenegro (1823-1896)

Den salige Josefa Saturnina Rodríguez y Montenegro (ordensnavn: Katarina av Maria) (sp: Catalina de María) ble født den 27. november 1823 i Córdoba i Argentina. Hun var den tredje av fire døtre av Hilario Rodríguez Orduña (1791-1832) og Catalina Montenegro y Olmos (1803-26), begge fra velstående familier. Foreldrene bar henne samme dag til dåpen i katedralen i Córdoba. Hennes to eldre søstre var Elizarda Leonarda, som bare levde i sytten måneder, og María de la Expectación (noen kilder kaller dem Manuela og Petrona). I 1926 ble den yngste søsteren Estaurófila født. Selv ble hun oftest kalt Saturnina.

Da hun var mellom to og tre år gammel, mistet hun sin mor Catalina, som ble bare 23 år gammel og døde under fødselen av sitt fjerde barn. På dødsleiet ba hun sin mann om at hvis han ble gift på nytt, måtte han ikke skille sine døtre fra hverandre. Faren var uvillig til å gifte seg igjen, så han betrodde jentene til en av sine tanter, Teresa Orduña enke Del Signo (f. 1766). Hun hadde med sin ektemann Juan datteren Eustaquia, som tok vare på de to morløse jentene som kalte henne «mammina». Ved fru Teresas død fusjonerte familien med hennes tre søstre, Ignacia, Luisa og Catalina Orduña.

Saturnina vokste opp i et dypt religiøst miljø preget av andakt til julen og Marias navn. Hennes slektninger og «mammina» Eustaquia viet seg også til å gjenopprette St. Ignatius’ åndelige øvelser, som var forsvunnet etter utvisningen av jesuittene fra søramerikansk territorium i 1767 etter ordre fra kong Karl III av Spania (1759-88). Men om hennes religiøse utdannelse var svært bra, var den kulturelle nesten ingenting. I henhold til tidens skikk lærte døtrene av aristokratiske familier å lese, skrive og sy og gjøre husarbeid, for å forberede seg på å være gode mødre og husmødre.

Det er ikke kjent når Saturnina mottok sin første kommunion og konfirmasjonen, men det viktigste i hennes liv som troende, skjedde da hun var på terskelen til ungdommen, takket være jesuittenes retur til Córdoba i 1838. To år senere fulgte den sytten år gamle Saturnina et kurs med åndelige øvelser som ble holdt av p. Fermín Moreno i det huset som var bygd for dette formålet i hennes hjemby. For henne var dette en sjokkerende opplevelse: hun følte seg som Moses, forbauset over at Gud kunne snakke med henne.

Det var da hun begynte å føle et ønske om å bli ordenssøster, noe hun egentlig hadde kjent på siden hun var barn, men aldri tatt på alvor. Av denne grunn avslo hun forslaget om ekteskap fra sin fetter Manuel Derqui. Hun fortsatte å besøke jesuittene for åndelig veiledning til de ble utvist på nytt på grunn av konflikter med guvernøren i provinsen Buenos Aires, Juan Manuel de Rosas.

Casa Orduña fikk på den tiden besøk av Manuel Antonio Zavalía, som var oberst i hæren og en venn av familien Orduña. I 1850 var han blitt enkemann da hans hustru Josefa Machado døde. Hun hadde etterlatt seg to barn, sønnen Benito og datteren Deidamia. Han ønsket å gi sine barn en mor og kastet sine øyne på Saturnina, men hun avviste ham. Han prøvde på alle måter å overtale henne, og til slutt bestemte han seg for å appellere til p. Tiburcio López, kapellan i kirken Vår Frue av Pilar, som var skriftefar for den unge kvinnen, og han praktisk talt beleiret presten. I sin tur konfronterte p. López henne med det faktum at hvis hun ikke samtykket, ville hun ødelegge Manuels sjel, for han hadde truet med å begå selvmord dersom hun nektet å gifte seg med ham. Han forsøkte også å overbeviste henne om at dette kunne være et kall fra Gud. Saturnina, som var trengt opp i et hjørne, adlød sin åndelige veileder, men falt bevisstløs om for hans føtter.

Bryllupet ble feiret den 13. august 1852, da Saturnina var 29 år gammel, og hun kalles derfor også Saturnina Rodríguez de Zavalía. P. López feiret bryllupet. Med tiden lærte hun å akseptere sin nye tilstand som en del av Guds vilje for henne. Men hun fortsatte å føle en slags misunnelse mot dem som omfavnet det religiøse liv. Hun elsket sine stebarn og Manuel, som ofte hadde raserianfall, for hun på sin side var av en fredelig karakter og klarte å roe ham ned. Hun fikk et barn med ham som døde før fødselen, og hun selv risikerer livet under graviditeten.

Rundt 1860 flyttet familien Zavalía til Paraná, hvor de bodde i to år. Tilbake i Córdoba fikk Saturnina en ny åndelig leder, den unge presten David Luque, som hadde blitt tvunget til å forlate jesuittenes novisiat ved deres andre utvisning fra Argentina, men han forble deres beundrer. I 1865 ble imidlertid oberst Zavalía alvorlig syk mens han besøkte en eiendom etter sin første hustru i El Tío. Saturnina skyndte seg dit, men da hun ankom den 30. mars, var det for sent, for hennes mann var død samme dag. Dermed var hun enke, 41 år gammel.

Saturnina sørget over ektemannens død, særlig fordi hun var bekymret for hans evige frelse, siden han døde så plutselig. Hun multipliserte sine bønner og forbønner for ham, samtidig som hun intensiverte apostolatet med forberedelsen av de åndelige øvelsene. Slik uttrykte Saturnina sine følelser: «Jeg har mistet han jeg elsket mest etter Gud. Nå er jeg fri til å følge mitt kall». Hun fortalte til sin åndelige veileder at hennes gamle ønske om å bli ordenssøster hadde kommet tilbake, og hans kommentar var: «Jeg ventet på det». Han lærte henne hvordan hun skulle leve, med faste bønnetider både hjemme og i kirken, og retrett en dag i måneden.

Deretter foreslo han at hun skulle banke på klosterdøren til de dominikanske søstre i Buenos Aires, fordi han trodde at hun aldri ville bli ønsket velkommen i Cordova av tre grunner: hennes enkestand, hennes alder (hun var over førti) og hennes dårlige helse. Jesuittpateren Félix María Del Val tok ansvaret for det praktiske med hennes inntreden. Men Saturnina følte seg ikke vel i det kontemplative liv, selv om hun elsket å være i retrett. Så hun ble ikke skuffet da nonnene fortalte henne at de aldri hadde tatt imot enker eller var villige til å gjøre det. P. Del Val foreslo å prøve visitasjonssøstrene, for de ønsket absolutt enker velkommen. Men denne gangen svarte Saturnina negativt, for i sitt hjerte og sinn hadde hun faktisk lagt en annen plan.

Den 15. september 1865, da Saturnina som vanlig gikk for å besøke det hellige sakramentet i La Iglesia de las Catalinas tilknyttet dominikanersøstrenes kloster, fikk Saturnina en intuisjon, forsterket av en visjon: Hun burde grunnlegge en kommunitet av kvinner, som med den samme ånd som jesuittene ville vie seg til omsorgen for de åndelige øvelsene og til utdannelse av barn, også av jenter. Den tanken forlot henne ikke, selv da hun var foran det utstilte sakramentet i kirken.

Det Saturnina senere kalte sin «gylne drøm», begynte å ta form nesten umiddelbart, selv om arbeidet med det nye huset for åndelige øvelser som hun ønsket, skulle vare lenge. Fornedringene manglet heller ikke, selv fra den åndelige veilederen, som senere endret mening. Etter de åndelige øvelsene i 1866 og full av iver presenterte hun sine planer for biskop José Vicente Ramírez de Arellano (1797-1873) av Córdoba (1858-73), og han godkjente grunnleggelsen og etablerte noen betingelser. Men det oppsto uventede tilbakeslag, så ingenting skjedde. På grunn av så mange vanskeligheter ble hennes egen åndelige veileder p. David Luque motløs og tilrådet en annen kurs.

Stilt overfor usikkerheten i situasjonen ble flere av hennes ledsagere desillusjonert og trakk seg tilbake. I januar 1872, i p. Luques fravær, konsulterte Saturnina p. José María Bustamante SJ for å finne ut den guddommelige vilje. Pateren ba om en frist for å svare. Et møte mellom patrene Bustamante og Luque fjernet alle vanskeligheter og åpnet alle veiene. Den 9. september 1872 autoriserte biskopen grunnleggelsen, lovte sin hjelp og utnevnte p. Luque som direktør.

Den 29. september 1872, festen for erkeengelen Mikael, innviet p. David Luque det første setet for kommuniteten i et hus, hvor den lille kommuniteten begynte åndelige øvelser. Denne datoen regnes som grunnleggelsen av den nye kongregasjonen, «Tjenerinner av Jesu hellige Hjerte (Esclavas del Sagrado Corazón de Jesús – ECJ), som også kalles Esclavas Argentinas. Dette var den første aktive (ikke kontemplative) søsterkommuniteten i Argentina. Kommuniteten ble utgjort av Saturnina og fire andre kvinner. Den 7. oktober fordelte p. Luque oppgavene blant dem, og Saturnina ble utnevnt til sakristan. I april 1873 flyttet kommuniteten og fikk nye oppgaver, og nå ble Saturnina superior. Ved denne anledningen begynte hun og hennes ledsagere å bære en uniform, som hadde en sirkel med bildet av Jesu Hjerte omgitt av gruppens navn: Esclavas del Corazón de Jesús.

Saturnina og de andre begynte nå sin tjeneste. På søndager ga de katekese til barna mens folk i nabolaget deltok i messen i deres kapell. De ønsket også velkommen noen praktikanter på grunn av deres fattigdom. Da p. Juan Martín Yániz, som senere ble den første biskopen av Santiago del Estero, tilbød kommuniteten huset for åndelige øvelser som han bodde i, utvidet og med de midler som var nødvendige for å sikre dets eksistens, ble det en ny flytting. Huset kom til å imøtekomme mer enn 400 deltakere på hvert kurs, som måtte deles i det minste for måltidene. Saturnina, som nå ble ansett som grunnlegger av kommuniteten, var den første i de mest ydmyke tjenestene, hun lagde mat, ryddet av bordet og vasket opp.

I mellomtiden ble det bygget et hjem som var mer i tråd med dem som i realiteten var søstre, selv om de ikke hadde avlagt noen løfter. I mai 1874 ble tolv søstre ikledd ordensdrakten og begynte på novisiatet. I mars 1875 flyttet søstrene til moderhuset i Barrio General Paz. Den 8. desember 1875 ble det første novisiatet åpnet og de ti første søstrene avla religiøse løfter. Saturnina var an av dem, og hun forandret sitt navn til søster Katarina Maria (sp: Catalina María), sannsynligvis til minne om sin mor. Hennes «gylne drøm» var blitt en realitet. Den nye kongregasjonen ble rådgitt og ledet av to fremstående menn, patrene Luque og Bustamante, og den ble svært godt mottatt i det religiøse miljøet, og snart oppsto det ekspansjonsproblemer.

Den første til å nyte fruktene av dette var Cura Brochero, den hellige p. Josef Gabriel del Rosario Brochero (1840-1914), som ble helligkåret i 2016. I 1877 hadde han begynt byggingen av retretthuset La Casa de Ejercicios for folkene i Sierras Grandes i landsbyen Villa del Tránsito, i dag Villa Cura Brochero i Córdoba. Men han ønsket å gi dette huset en stabilitet selv etter sin egen død. Av denne grunn tenkte han på å hente en kommunitet av søstre som i tillegg til å gjennomføre de åndelige øvelsene, også skulle drive en skole for jenter. Han var en venn av patrene Luque og Bustamante, og gjennom dem tok han kontakt med sr. Katarina, nå med tittelen Grunnlegger og Mor, og ba henne sende noen av sine døtre. Seksten av dem krysset fjellene på ryggen av hester eller muldyr, og etter en reise på to dager kom de til Villa del Tránsito den 1. februar 1880. Der ble de mottatt av en jublende befolkning.

Grunnleggelsen i Villa del Tránsito ble fulgt av den første utenfor provinsen Córdoba, den i Santiago de Estero. Så fulgte grunnleggelser i Rivadavia, San Juan og Tucumán. Gleden ved å åpne nye hus ble imidlertid ledsaget av p. Luques død den 11. august 1892. Da Mor Katarina året etter returnerte fra en pilegrimsreise til Roma i anledning femtiårsjubileet for bispevielsen av pave Leo XIII (1878-1903), fikk hun en melding fra erkebiskop Federico León Aneiros (1826-94) av Buenos Aires (1873-94), som inviterte henne til å grunnlegge et hus også der. Dette ble møtt med motstand fra menn og kvinner fra de høyere sosiale klasser, som likte dårlig ankomsten av en «provinsiell» kongregasjon, men til slutt ble skolen åpnet. Til sammen ble det i årenes løp foretatt elleve grunnleggelser utenom moderhuset i forskjellige deler av landet.

I hele sitt liv ble Mor Katarina beveget av to lidenskaper, nemlig for Jesu hjerte, som hun kalte «vår brudgom», og for menneskeheten. Hennes største ønske var at hennes åndelige døtre fikk solide dyder og lærte å korrigere selv de minste feilene som hun hadde lært dem. Til en søster som gjennomgikk prøvelser, skrev hun den 15. januar 1880: «Det ville være en skam at en Kristi brud ville bøye seg for de onde tingene i verden, etter å ha overgitt seg til og underkastet seg Jesuhellige hjerte. Gud forby at det skjer med oss som de ukloke jomfruene [«de uforstandige brudepikene» i Bibel 2011], som ikke hadde olje i sine lamper når brudgommen ankom».

Mor Katarina hadde aldri en god helse, men helt siden hun ble valgt til superior og i 25 år, frem til sin død, sluttet hun aldri å arbeide utrettelig. I Den stille uke i 1896 brøt hennes helse sammen. Etter messen på skjærtorsdag kom p. Juan Cherta, superior for jesuittene i Córdoba og kirkelig veileder for søstrene, til henne og hørt hennes skriftemål. Grunnleggersken forble klar i hodet og rolig helt til siste øyeblikk. Hun var opptatt av at legene skulle få servering, så hun sørget for at de fikk kaffe og belønnet dem med Jesu Hjertes skjold som besto av plakater med bilde av Jesu Hjerte og uttrykket «Stans! Jesu Hjerte er med meg!» På påskeaften den 4. april mottok hun de siste sakramentene og etterlot sitt åndelige testament til søstrene: «Jeg vil betro dere til freden, lydigheten og den hellige nestekjærligheten».

Til slutt, på påskedag, ga hun beskjed om at det skulle deles ut sjokolade til søstrene. Hun mente at de burde være muntre, siden det var en høytid. Ved solnedgang klokken 20.00 på påskedag den 5. april 1896 overlot hun sin sjel i den oppstandne Herrens armer i Córdoba i Argentina. Hun var 72 år gammel. Hennes levninger ble gravlagt i koret i Moderhusets kapell, og der æres de fortsatt.

Mor Katarinas ry for hellighet spredte seg snart overalt hvor hennes kongregasjon hadde skoler og kommuniteter. I 1931 ble de første initiativene tatt for å åpne en saligkåringsprosess, og det ble etablert en spesiell kommisjon. Bispedømmets informativprosess ble åpnet den 1. september 1941 i Córdoba, og av ulike grunner varte den helt til 1954. Den ble supplert med en juridisk undersøkelse i bispedømmet Buenos Aires som fant sted i løpet av 1952. Den 15. juni 1960 ble et dekret utstedt som slo fast at det ikke var noe heterodokst i hennes skrifter. Vatikanet anerkjente gyldigheten av informativprosessen den 7. april 1989. Behandlingen av sakens Positio super virtutibus involverte innsamling av ytterligere dokumenter og etterlevelse av nye bestemmelser i den hellige pave Johannes Paul IIs (1978-2005) apostoliske konstitusjon Divinus Perfectionis Magister av 25. januar 1983. De to trykte bindene ble i 1990 levert til Kongregasjonen for helligkåringssaker i Vatikanet.

Den 12. desember 1995 ble Positio godkjent av Kongregasjonens historiske konsultorer og deretter den 24. januar 1997 av de teologiske konsultorene, som ga en positiv vurdering. Deretter møttes kardinalene og biskopene som er medlemmer av Kongregasjonen, den 6. oktober 1997  og avga en positiv kjennelse. Den 18. desember 1997 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

For å oppnå en saligkåring, må et potensielt mirakel undersøkes og godkjennes. I denne prosessen ble saken til Sofia Acosta fra Tucumán i Argentina undersøkt. Den 22. april 1997 ble hun funnet liggende på gulvet i kjøkkenet mens hun forberedte middagen. Hun ble innlagt på sykehus, hvor det ble funnet en kardiovaskulær stans (kardiovaskulær = som vedrører hjertet og blodårene). Mens legene prøvde å gjenopplive henne, utelukkende for å glede familien, påkalte hennes datter Eugenia Mor Katarina Maria, for hun var engelsklærer på skolen som ble drevet av søstrene i Tucuman. Noen få minutter senere sa legen at pasienten hadde kommet seg, men at hun hadde fått en alvorlig hjerneskade fordi hjernen hadde vært uten tilførsel av oksygen i over førti minutter.

Eugenia fortsatte å be sammen med alle jentene på skolen, og i tillegg ble det lagt inn under señora Sofias pute et bønnekort med en relikvie av andre klasse ex indumentis («fra klærne») av Mor Katarina. Det tok ikke lang tid før kvinnen kom seg fullstendig og uten noen skader. En granskningsprosess på bispedømmenivå av dette angivelig mirakelet ble åpnet den 16. august 2012 i bispedømmet Tucumán og avsluttet den 27. november samme år. Dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen, ble utstedt den 25. oktober 2013.

Den medisinske kommisjonen i Kongregasjonen for helligkåringer uttalte seg den 17. juli 2016 positivt om denne vitenskapelig uforklarlige hendelsen. Den 19. januar 2017 stadfestet de teologiske konsultorenes koblingen mellom den påståtte helbredelsen og Mor Katarinas forbønn. Deretter ga kardinalene og biskopene i Kongregasjonen den 25. april 2017 sin tilslutning. Den 4. mai 2017 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på hennes forbønn, noe som betydde en snarlig saligkåring.

Hun ble saligkåret den 25. november 2017 i Centro Civico i Córdoba i Argentina. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer, kardinal Angelo Amato SDB (79). I saligkåringsdekretet fastslo pave Frans at hennes fest kan feires den 27. november hvert år, på hennes jordiske fødselsdag.

Hennes kongregasjon mottok den første pavelige anerkjennelsen med Breve Laudatorio den 31. juli 1892. Fem år senere, i 1907, kom den endelig approbasjonen. De fleste av kongregasjonens kommuniteter finnes i Argentina, hvor også moderhuset befinner seg. Men de virker også i Spania, Benin og Chile. Deres arbeid er det samme som ved etableringen, nemlig utdannelse av ungdommer, omsorg for risikobarn og åndelig formasjon gjennom de åndelige øvelsene, og Jesu Hellige Hjertes reparasjonsånd.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, santosargentinos.blogspot.com, esclavasargentinas.com.ar - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 28. november 2017