Den salige Jacopone av Todi (~1230-1306)

Den salige Jacopone (Iacopone) ble født rundt 1230 (1228? 1236?) i Todi i regionen Umbria i Midt-Italia. Han kom fra familien Benedetti (Benedicti) og ble døpt Jakob (Jacopo eller Jacomo; it: Giacomo). Han fikk en svært streng oppdragelse, og faren slo ham hardt og ofte for virkelig eller innbilt dårlig oppførsel, og gutten ønsket ofte at faren ville dø. Han skulle komme til å bære på mye skyldfølelse som voksen på grunn av det. Det finnes ingen detaljer om hans liv som student, men man mener at han studerte jus i Bologna, som da var det mest berømte universitetet i Europa etter Paris.

I sine skrifter gir han ingen detaljer om sine studier, men senere skulle han avvise all lærdom som bortkastet tid og beklage seg over sitt ville liv som student. Han sier at han, sluppet fri fra foreldrenes kontroll, henga han seg til gambling og fyllefester og var innblandet i voldelige krangler og gatekamper. Han ser ut til å ha fortsatt på universitetet og tok trolig doktorgraden før han vendte tilbake til Todi for å praktisere, for han ble senere omtalt som «en svært lærd mann». I Todi ble han en vellykket advokat.

Jacopo Benedetti ble en svært velstående mann og levde et prangende liv preget av selviske fornøyelser. Han var helt likegyldig til religionen før han 37 eller 38 år gammel i 1267 giftet seg med Vanna di Guidone, datter av grev Bernardino di Guidone av Coldimezzo og en nær slektning. Hun var ung, adelig, vakker og svært from. Jacopo ønsket å vise frem sin brud i det lokale selskapslivet. Hun lystret, men fortsatte med sine fromhetsøvelser privat. Men rundt et år etter bryllupet ble Vanna drept under et bryllup, da hun sammen med andre gjester sto på en balkong som kollapset. Vanna var den eneste som omkom. Da hennes legeme ble gjort klar til begravelsen, fant man ut at hun bar en hårskjorte under sitt rike festantrekk som en form for botsøvelse.

Bronsestatue fra 1930 på kirken San Fortunato i Todi

Jakob bebreidet seg for hennes død, og hans sorg hadde ingen grenser. Hans liv var knust, og han ser ut til å ha mistet forstanden. Han ga opp sin praksis, solgte alt han eide og ga pengene til de fattige. Deretter ikledde han seg drakten til en fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF) og utførte de mest ydmykende botsøvelser. Ved en anledning krøp han på hender og knær tvers over torget iført eselseletøy. En annen gang kom han til et bryllupsselskap i sin brors hus innsmurt med tjære og med fjær over hele seg. En venn fortalte historien om hvordan han ba Jakob ta med to kyllinger hjem fra markedet. Han tok dem med til sognekirken og plasserte dem på familiegraven, og sa at graven var menneskehetens eneste sanne hjem.

I ti år var den tidligere velstående og respekterte borgeren et vanlig syn i gatene i Todi. Han ble kjent vidt omkring for sin eksentriske oppførsel som «en narr for Kristi skyld». Disse narrene kalles på italiensk santi folli («hellige idioter »). Han ble en lokal vits, «bytullingen». Barna spottet ham og kalte ham familiært for «Jacopone»¸ og dette navnet festnet seg på ham.

Etter denne perioden med intens skyldfølelse og narraktige oppførsel søkte Jacopone roen og strukturen i ordenslivet. Den hellige Frans av Assisi hadde grunnlagt klosteret San Fortunato i Todi, og i 1278 søkte han om å bli opptatt der. Av ydmykhet ønsket han å bli legbror. Først nølte brødrene, men til slutt ble han opptatt som legbror i fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM). Klosteret San Fortunato tilhørte fransiskanernes moderate gren konventualene (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv), men dessverre fikk Jacopones stormende temperament ham til å bli tiltrukket av fransiskanerspiritualene, sannsynligvis i klosteret i Pantanelli nær Terni. De insisterte på en svært streng tolkning av Frans' regel.

I 1294 fikk Jacopone og noen av hans brødre tillatelse av den hellige pave Celestin V (1294-94) til å leve i en separat kommunitet og følge den fransiskanske regel i sin opprinnelige strenghet. Dermed ble spiritualene offisielt anerkjent som en orden med navnet Pauperes heremitae domini Celestini. Men tillatelsen ble trukket tilbake av pave Bonifatius VIII (1294-1303) etter at Celestin hadde abdisert samme år. I 1288 flyttet Jacopone til Roma og til fransiskanerkardinalen Bentivenga da Bentivengi (1230-89).

Den 10. mai 1297 var Jacopone en av dem som sammen med kardinalene Jacopo og Pietro Colonna undertegnet det såkalte Lunghezza-manifestet, hvor de erklærte at pave Bonifatius, en motstander av spiritualene, hadde blitt ugyldig valgt. De krevde at paven ble avsatt og at det ble innkalt et konsil. Bonifatius bannlyste alle underskriverne i bullen Lapis abscissus og beleiret Colonna-partiets støttepunkt Palestrina. Da de pavelige styrkene erobret Palestrina i september 1298, ble Jacopone arrestert, avkledd munkekutten, ekskommunisert og fengslet i fem år. Han satt innesperret i konventualenes kloster San Fortunato i Todi. Etter en stund fikk han igjen tilgang på sakramentene.

Da Jacopone satt i lenker i det illeluktende fangehullet, ser det ut til å ha tilfredsstilt hans instinkt for selvlemlestelse, for han synes å ha nådd ny modenhet, ikke lenger besatt av skyldfølelse og selvanklager, men strakk seg ut etter Guds kjærlighet. Både i San Fortunato og i fengselet skrev han religiøse hymner og dikt, hovedsakelig på den umbriske dialekten. I Umbria som i andre deler av Italia pleide legbrorskap kalt Laudesi eller Laudisti («lovprisere») å synge og dramatisere religiøse sanger på folkespråket i gatene og på torgene, så hans verker sto i en anerkjent tradisjon. Hans dikt ble svært populære, spesielt blant Spirituali.

Det var snakk om dypt religiøse og mystiske vers, kraftfulle i tonefallet og skrevet med glød. Den hellige Bernardin av Siena siterte lange utdrag av Jacopones skrifter, og noen er fortsatt bevart i Bernardins egen håndskrift. Han kalte Jacopone for «vår hellige moderne David». Jacopone var en av de betydeligste poetene i middelalderen, og mens han var i fengsel, skrev han noen av sine mest kjente dikt.

Jacopone er best kjent som den sannsynlige forfatteren av sekvensen Stabat mater dolorosa. Han tilskrives også den mindre kjente Stabat mater speciosa, som er skrevet til jul og som noen kritikere kaller en parodi på Dolorosa, som skal ha blitt tilskrevet ham i et manuskript fra 1300-tallet. Begge hymnene opptrer i en utgave av hans Laude som ble trykt i Brescia i 1495. Noen autoriteter tviler på at han skrev Dolorosa, og blant andre forslag er pave Innocent III (1198-1216), som skrev Veni creator spiritus. Speciosa, som en kritiker beskriver som «tam og servil», er ikke i samsvar med Jacopones karakter eller hans andre skrifter. Men egentlig finnes det ingen bevis på at Jacopone skrev noen latinske dikt i det hele tatt.

Jacopones dikt, laudi spirituali (åndelige lovprisninger av Herren), er også et vitnesbyrd om de vanskelige tidene med kriger mellom de ulike bystatene i nord og den materielle og åndelige nøden som fulgte i deres kjølvann. Hans diktning representerer en populær form for poesi som sakte, men sikkert utviklet seg til profesjonelt teater. Det neste stadiet i utviklingen ble det som kalles for mysteriespill i Vest-Europa. Utviklingen av moderne sceneteknikker i kombinasjon med humanismen bare et århundre etter Jacopones død ga grunnlaget for det moderne teater og byggingen av innendørs teaterscener.

Etter at pave Bonifatius VIII døde den 11. oktober 1303, ble Jacopone løslatt, og han levde først som eremitt nær Orvieto før han flyttet til et klarissekloster i Collazzone, mellom Todi og Perugia. Spiritualenes syn på absolutt fattigdom ble fordømt, og de utviklet seg etter hvert til sekter som ble fordømt som kjetterske i pave Johannes XXIIs bulle Sancta Romana av 30. desember 1317.

Jacopone døde en 25. desember, trolig i 1306, i Collazzone. Han fikk de siste sakramentene fra sin venn Johannes av Alvernia. Hans legeme ble straks brakt til klarissenes kloster Montecristo utenfor bymuren i Todi. I januar 1433 ble hans relikvier overført i en trekasse til kirken i San Fortunato i Todi av byens biskop Antonio da Anagni. I 1596 fikk biskop Angelo Cesi levningene lagt i en marmorsarkofag, mens hans hode i et relikvar ble plassert blant levningene av de fem hellige martyrer som er Todis beskyttere, de hellige Fortunatus, Callistus, Kassian, Degna og Romana, og som hviler i krypten.

Hans kult var aldri omfattende, og den er i dag sentrert om fødebyen Todi. Selv om han oftest kalles salig, har han aldri blitt offisielt saligkåret. Det er gjort flere mislykkede forsøk på å åpne en saligkåringsprosess. Et av hindrene er de voldsomt satiriske diktene han skrev i polemikken mot pave Bonifatius VIII. Hans minnedag i det fransiskanske martyrologiet er dødsdagen 25. desember. Hans eldste biografier er fra 1400-tallet. I 1906, i anledning 600-årsjubileet for hans død, ble det reist et monument til hans ære i Todi.

Stabat mater av Jacopone da Todi (ca 1300)

1) Stabat Mater dolorosa / Iuxta crucem lacrimosa, / Dum pendebat filius. / Cuius animam gementem / Contristantem et dolentem / Pertransivit gladius.

2) O quam tristis et afflicta / Fuit illa benedicta / Mater Unigeniti / Quae maerebat et dolebat, / Pia Mater, dum videbat / Nati poenas incliti.

3) Quis est homo, qui non fleret / Matrem Christi si videret / In tanto supplicio? / Quis non posset contristari / Piam matrem contemplari / Dolentem cum filio?

4) Pro peccatis suae gentis / Iesum vidit in tormentis / Et flagellis subditum / Vidit suum dulcem natum / Morientem desolatum / Cum emisit spiritum.

5) Eia Mater, fons amoris / Me sentire vim doloris / Fac, ut tecum lugeam / Fac, ut ardeam cor meum / In amando Christum Deum / Ut sibi conplaceam.

6) Sancta Mater, istud agas, / Crucifixi fige plagas / Cordi meo valide; / Tui nati vulnerati / Iam dignati pro me pati / Poenas mecum divide!

7) Fac me vere tecum flere / Crucifixo condolere / Donec ego vixero. / Iuxta crucem tecum stare / Te libenter sociare / In planctu desidero.

8) Virgo virginum praeclara, / Mihi iam non sis amara, / Fac me tecum plangere. / Fac, ut portem Christi mortem / Passionis eius sortem, / Et plagas recolere.

9) Fac me plagis vulnerari / Cruce hac inebriari / Ob amorem filii. / Inflammatus et accensus / Per te, virgo, sim defensus / In die iudicii.

10) Fac me cruce custodiri / Morte Christi praemuniri / Confoveri gratia. / Quando corpus morietur, / Fac, ut animae donetur / Paradisi gloria. / Amen.

Gjendiktning av N. F. S. Grundtvig (1837). Som god protestant flytter Grundtvig fokus bort fra Jomfru Maria, som står i sentrum i den latinske teksten, over på Kristus.

1) Under Korset stod med Smerte, / Stod med giennemboret Hjerte, / Jesu Moder, dødningbleg! / Solen sortned, da han daaned, / Sorte Hjerter ham forhaaned, / Pine hans var dem en Leg.

2) Rumme kan en Moders Smerte / Kun det ømme Moder-Hjerte, / Som begribes kun af Gud, / Dog er det kun Djævle-Øie, / Den kan ei til Taarer bøie, / Før endnu den bryder ud!

3) Kirken, med sit Moder-Hjerte, / Kiender bedst Marias Smerte, / Under Kors og Verdens Spot, / Men Eens Død for Alles Brøde / Galden nu dog kan forsøde, / Alting gjorde Jesus godt!

4) Grandt han saae sin Moders Smerte, / Før den knuste hendes Hjerte, / Saae med Ynk det knakte Rør, / Har paa Korset hende givet / Søn, som ei skal miste Livet: / Den Discipel, som ei døer!

5) Ja, for Kirkens Moder-Hjerte / Fryd i Sorg og Trøst i Smerte, / Er det Guddoms-Ord især: / Leve skal, til herlig kommer / Zions Brudgom, Verdens Dommer, / Den Discipel, han har kiær!

6) Brist da aldrig, Moder-Hjerte! / Drukne kan du al din Smerte / I din Frelsers Kiærlighed! / Hvad end Sønnerne maae lide, / En Guds Søn er ved din Side, / Og hans Brødre døe i Fred!

7) Saa har i sin Moders Hjerte / Jesus dulmet Dødens Smerte, / Med sin dybe Kiærlighed, / Derfor kun han vilde bløde, / Derfor stod han op af Døde, / Efterlod paa Jord sin Fred!

8) Freden til sin Moders Hjerte / Jesus vandt ved Dødens Smerte, / Den er Kirkens Skat og Priis, / For den Fred hans Kæmper strede, / Med den Fred hans Vidner lede, / Gaae med den til Paradis!

9) Vær velsignet, Moder-Hjerte! / Vær velsignet, Moder-Smerte! / Vær velsignet, Kvinde-Bryst! / I for Gud har fundet Naade, / Vandt, ved Christi Korses Gaade, / Hvad I savned: evig Trøst!