Moren insisterte på at Johannes skulle reise til Sør-Italia for å begynne et nytt liv der. Hennes navn antyder at hun selv var av italiensk opprinnelse, selv om det ikke er klart hva slags fremtid hun så for seg for sønnen, og om hun stolte på at italienske slektninger ville bli venner med den unge mannen og hjelpe ham i gang med en karriere.
I en alder av 18 år forlot Johannes Romania i 1574. Han dro over Karpatene og bodde først i to år i Alba Julia (Gyula-Fehérvar), hovedstaden i Transilvania (Erdély/Siebenbürgen). Deretter dro han i 1576 via Beograd til Ragusa i Dalmatia, og derfra tok han seg over til Bari i Sør-Italia. Imidlertid ble han skuffet over innbyggerne der. Hans to første år i Italia var uholdbare, og han planla å vende hjem. Men da noen foreslo at han skulle prøve lykken i Napoli, gikk han med på å reise dit først.
I fasten 1578 kom han til Napoli. I Bari hadde han hadde lært å kjenne fransiskanernes reformgren kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum - OFMCap), og i Napoli søkte han om å bli opptatt i ordenen som legbror. Han ble akseptert i klosteret i Sessa Aurunca (Caserta), og den 8. mai 1578 mottok han drakten og navnet Jeremias. Den 8. mai 1579 avla han sine løfter. I henhold til ordenens tradisjon fikk han navn etter hjemstedet og ble kjent som Jeremias av Valakia (it: Geremia da Valacchia).
Resten av sitt liv brukte han til å ta seg av de syke. De første fem årene pleide han dem i flere klostre, blant annet i Sant'Eframo Vecchio i Napoli og i Pozzuoli, men rundt 1584 ble han sendt til klosteret Sant'Eframo Nuovo i Napoli, hvor han arbeidet sammenhengende i førti år. Der var det 160 senger, men flere enn 160 syke, siden han ofte avsto sitt eget rom til en av de syke. Han utførte sin tjeneste med et sjenerøst hjerte og heroisk selvfornektelse. Han tok selv på seg de simpleste og kjedeligste jobbene og de vanskeligste og de mest krevende pasientene, og betraktet en slik tjeneste som et spesielt privilegium som var innvilget ham.
Til tross for sin store arbeidsbyrde tilbrakte han mange timer om natten i bønn og rådet andre til å gjøre det samme. Nærhet til Herren i sakramentet, hengivenhet til Guds Mor, meditasjon over Kristi lidelse var kilden for hans åndelige liv og hans moralske styrke. En slik stor nestekjærlighet kunne ikke begrenses til klosteret, så mennesker av alle samfunnslag pleide å be broder Jeremias om å besøke dem når de var syke.
Det var et slikt ønske fra en lokal prest om å besøke storkansleren av Napoli, Johannes Navales, som var alvorlig syk, som var den direkte årsaken til Jeremias' død. Den 11 km lange fotturen en våt vinterkveld gjorde nemlig at han fikk dobbeltsidig lungebetennelse. Han døde fem dager senere, den 5. mars 1625 i Napoli, 69 år gammel. Han ble først gravlagt i klosterkirken i Sant'Eframo i Napoli, men i 1947 ble hans legeme flyttet til kirken St. Laurentius av Brindisi i Roma. I 1961 ble hans jordiske rester igjen flyttet tilbake til Napoli, hvor de ble bisatt i kapusinerkirken Chiesa dell'Immacolata Concezione i bydelen Piedigrotta.
Jeremias' saligkåringsprosess ble introdusert i 1627, to år etter hans død. Hans kult varte i 350 år før hans heroiske dyder den 18. desember 1959 ble anerkjent av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) og han fikk tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret den 30. oktober 1983 av den hellige pave Johannes Paul II som den første rumeneren. Hans minnedag er dødsdagen 5. mars.