Den helllige Josef Vaz (1651-1711)

Den hellige Josef Vaz (Joseph; pt: José) ble født den 21. april 1651 i Benaulim i landsbyen Sancoale i provinsen Salcete i det portugisiske territoriet Goa på vestkysten av India (Malabar-kysten). Han var den tredje av seks barn av Kristoffer Vaz (pt: Cristóvão) og Maria de Miranda, som var katolske brahmaner, medlemmer av den høyeste av de fire sosiale klassene (varna) i det gamle indiske kastesamfunnet. Deres morsmål var konkani. Josef ble døpt den 28. april i sognekirken São João Batista i Benaulim av sognepresten, Jacinto Pereira. Han gikk på grunnskolen i Sancoale, sin fars landsby, hvor han lærte portugisisk, og i Benaulim, sin mors landsby, hvor han lærte latin. Han var en begavet elev som var respektert av sine lærere og medelever.

Josef hadde så stor fremgang i sine studier at hans far bestemte seg for å sende ham til byen Goa for videre studier, og han studerte humaniora og retorikk på det jesuittiske kollegiet St Paul i Goa. Han var nå begynt å bli klar over sitt prestekall, så han fortsatte med å studere filosofi og teologi ved det dominikanske kollegiet St Thomas Aquinas i Goa. I 1675 ble Vaz diakonviet for erkebispedømmet Goa av biskop Custódio de Pinho, apostolisk vikar av Bijapur og Golconda. I 1676 ble han presteviet av erkebiskop António Brandão OCist av Goa (1674-78), 25 år gammel.

På grunn av sin utdannelse og sine ypperlige referanser fra seminaret fikk han preken- og skriftemålsjurisdiksjon. Snart etter sin prestevielse begynte han å gå rundt barføtt for å leve som de fattige, og han fikk ry som en populær predikant og skriftefar. Han utøvde disse oppgavene så godt at til og med visekongen av Goa oppsøkte ham. Han åpnet en latinskole i Sancoale for dem som ville forberede seg på et prestestudium, og han gjorde mye godt blant unge mennesker. Josef Vaz hadde alltid en sterk hengivenhet til Jomfru Maria. I 1677 foretok han en uvanlig konsekrasjon av seg selv som en «Marias slave» og beseglet den med et dokument som er blitt kjent som hans «slavekårsbrev».

I 1681 fikk Josef høre om den tragiske situasjon for katolikkene på Ceylon (nå Sri Lanka), som på grunn av de kalvinistiske nederlendernes forfølgelser hadde vært uten prester i et halvt århundre. Den katolske kirkes historie på Ceylon begynte med portugisernes oppdagelse av øya i 1505. I begynnelsen var det bare sporadisk misjonsvirksomhet der, men i 1543 kom det en gruppe fransiskanere som begynte med systematisk arbeid. I 1602 kom de første jesuittene, og fire år senere fulgte dominikanerne og augustinereremittene.

På slutten av portugisernes herredømme over Ceylon arbeidet det 120 misjonærer der. Noen byer, blant dem Colombo, Mannar, Jaffna og Galle hadde et nesten katolsk preg. Men alt dette ble knust da nederlenderne i en tyve år lang krig (1638-58) fordrev portugiserne fra øya. Det nederlandske østindiske kompaniet, som kontrollerte kyststripen hvor de fleste av dem bodde og praktisk talt alle havnene, tillot ingen katolske prester å gå i land på øya, og deres opphold der ble straffet med døden. Den nederlandske reformerte kirke var den eneste som hadde lov å verve medlemmer. Landet ble praktisk talt uten prester.

Ettersom bispestolen i Goa var tom etter at erkebiskop Brandão døde den 6. juli 1678, søkte Josef tillatelse til å reise til Ceylon fra kapittelet ved katedralen, som administrerte bispedømmet mens bispestolen var vakant. Han påpekte at en mørkhudet inder som ham selv kunne klare å komme seg inn ubemerket. Men på denne tiden utspant det seg en jurisdiksjonsstrid mellom erkebiskopen av Goa, som var tilknyttet det portugisiske padroado-systemet, og den apostoliske vikaren, som var sendt fra Roma. Padroado var en juridisk avtale mellom pavedømmet og den portugisiske kronen. Til gjengjeld for at portugiserne finansierte utbredelsen av kristendommen i sitt enorme maritime imperium, fikk de en omfattende jurisdiksjon over de kirkene som dermed ble etablert. På 1500-tallet ble varige katolske kommuniteter grunnlagt i mange deler av Asia, men den nære alliansen mellom den kristne misjonen og kolonial aggresjon fremprovoserte også store tilbakeslag i form av lokal motstand.

På 1600-tallet, da det meste av Portugals asiatiske besittelser ble erobret av de kalvinistiske nederlenderne, flyktet misjonærene eller ble utvist. Bare noen små enklaver forble portugisiske, inkludert Goa på vestkysten av India, det administrative og kirkelige hovedkvarteret i det tidligere imperiet. Siden Portugal ikke lenger kunne oppfylle sine forpliktelser i resten av Asia, begynte Den hellige stol å utnevne apostoliske vikarer gjennom Misjonskongregasjonen Propaganda Fide – en intervensjon som portugiserne sterkt motsatte seg.

Goa produserte et sunt overskudd av indiske prester som ville ha vært ideelle for å tjene under Propaganda Fide, hvis det ikke hadde vært for at Goas portugisiske erkebiskoper var så ekstremt uvillige til å gi fra seg kontrollen over dem. Spesielt iherdig motsatte de seg Romas utnevnelse av dem til biskoper. Innenfor portugisisk territorium ble disse prestene, uansett hvor hengivne og kompetente de måtte være, holdt borte fra alle ansvarsfulle posisjoner av rasistiske grunner.

Kapittelet foreslo at p. Josef heller skulle dra til Kanara like sør for Goa, hvor Padroado-myndighetene i Goa var i konflikt med de lokale myndighetene som tilhørte Propaganda Fide. Vaz ble utnevnt til Vicar Forane av Kanara av Padroado i 1681 og sendt dit i håp om at han kunne brukes som et redskap for å gjenetablere padroado-rettighetene der. Han tok imot dette oppdraget, men han holdt fast på ønsket om å reise til Ceylon. En vicar forane var en prest som etter en biskops utnevnelse utøvde begrenset jurisdiksjon over kleresiet i et distrikt av et bispedømme. Da han kom til Kanara, fant han at situasjonen i Den romersk-katolske kirke var svært eksplosiv.

Padroado-myndighetene i Goa var i konflikt med de kirkelige myndighetene fra Propaganda Fide i Kanara, ledet av den allerede sittende Vicar Forane, biskop Thomas de Castro, en annen brahman fra Goa, som var utnevnt av Roma og bosatt i Mangalore. Kilden til konflikten var nettopp at pave Klemens Xs (1670-76) utnevnelse den 30. august 1675 av De Castro til Vicar Forane av Kanara, ikke var anerkjent av den forrige Padroado-erkebiskopen. Som en konsekvens overdro Padroado-myndighetene ikke jurisdiksjonen til ham til tross for pavens utnevnelsesbrev.

Konflikten mellom Padroado og Propaganda Fide splittet katolikkene i Kanara i to sider, de som anerkjente autoriteten til Padroado-erkebiskopen i Goa og de som støttet De Castro. De som støttet  Padroado, ble ekskommunisert av De Castro, mens de som anerkjente Propaganda Fides autoritet, ble ekskommunisert av Padroado-myndighetene i Goa. Begge gruppene fikk forbud mot å motta sakramentene fra prestene i den rivaliserende gruppen, under trussel om ekskommunikasjon. I et brev datert 14. september 1681, klaget Vaz: «Mange tror faktisk at Den katolske kirke er splittet og at vi og biskopens prester ikke er barn av den samme Mor Kirken, og at vår lære og våre sakramenter er forskjellige, og det som gjøres av den ene parten, ødelegges av den andre. Dermed er Den katolske kirke svært foraktet og er ikke velkommen».

For å overvinne denne vanskelige situasjonen, møtte Josef med stor diplomatisk sans og ydmykhet De Castro i Mangalore, og etter å ha forsikret seg om legitimiteten til Vaz’ dokumenter, fikk han i stand en våpenhvile inntil de mottok en ordre fra den nye paven, den salige Innocent XI (1676-89). Josef Vaz forklarte sitt eget arbeid for kapittelet i Goa med bønn om at de skulle finne en løsning på problemet, men det ble bare gjort verre ved de intolerante avgjørelsene som ble tatt av den nye erkebiskopen av Goa, Don Manoel de Sousa e Menezes (1680-84).

Han påla Josef å behandle den apostoliske vikaren som en inntrenger og å forby de troende å ha noe med ham eller hans prester å gjøre. Men i lys av det faktum at biskopen hadde legitim myndighet, anerkjente Vaz hans autoritet, mens han fortsatte å holde fast ved Padroado-systemet. Josef behandlet vikaren med ydmyk respekt og ga ham fullt samarbeid. Biskopen på sin side gikk med på å delegere jurisdiksjon til Vaz kondisjonalt (betinget). Vaz snakket ofte med ham og ba ham om ikke å utstede så mange ekskommunikasjoner, men vente på pavens avgjørelse. Han påpekte at hinduene var sjokkerte og de kristne forvirret av disse kranglene. Han ba senere offentlig biskop De Castro om unnskyldning.

Han satte likevel i gang en omfattende virksomhet fra 1681 til 1684 og forkynte, hørte skriftemål, besøkte syke, hjalp de fattige, kjøpte fri kristne slaver og nektet seg selv alt, til og med klær. Vaz utførte et omfattende misjonsarbeid i Mangalore, Basroor, Barcoor, Moolki, Kallianpur og andre områder, og han gjenopplivet troen og pågangsmotet blant de spredte katolikkene. han gjenoppbygde Rosario-katedralen i Mangalore og bygde nye kirker i Onore, Basroor, Cundapore og Gangolim. Han etablerte også noen små skoler i noen av landsbyene i samarbeid med innbyggerne. I løpet av sine tre år i Kanara kom han til å bli æret av folk fra alle religioner som en sann sanyasi, en hellig asket. Han var meget opptatt av sakramentenes gyldighet, særlig ekteskapet.

Vaz’ viktigste bidrag var imidlertid opprettelsen av et stort antall Irmandades (confratriae, brorskap) over hele Kanara, hvor han med jevne mellomrom pleide å feire høytidelige anledninger med stor pomp og prakt. Vaz var tvunget til dette på grunn av mangelen på prester, og en Irmandade brakte sammen katolikkene på et sted hvor det verken var noen kirke eller residerende prest. Til dette formål bygde han små hytter og ba de lokale katolikkene om å samles der og resitere sine bønner. Dette var en stor hjelp i arbeidet for å holde levende og oppmuntre den religiøs gløden hos de kristne.

Mange mirakler ble tilskrevet Josef Vaz i denne perioden. En lokal legende vil ha det til at mens han tjente som sogneprest i sognet Nossa Senhora das Mercês i Paneer, noen få kilometer fra Mudipu i Bantwal, ankom noen hinduer om natten og ba ham om å følge dem for å gi de siste sakramentene til et sykt sognebarn i nærheten av Mudipu. Mennene hadde konspirert for å drepe presten på grunn av hans utrettelige misjonsarbeid. Da de nådde toppen av høyden, prøvde mennene å drepe ham. Den uforstyrrelige p. Vaz knelte ned på klippen og holdt sin stav mot bakken. Et lys flammet opp blant dem, og mennene kunne se vann strømme frem fra der hvor han knelte. På grunn av dette miraklet, flyktet mennene og p. Vaz vendte uskadd hjem til sitt sogn. En helligdom viet til ham ble bygd på dette stedet i Mudipu. Det besøkes hvert år av tusenvis av pilegrimer og hengivne som søker velsignelser og helbredelser fra ulike plager.

Da den nye erkebiskopen Manoel de Sousa e Menezes ankom Goa, ble han misfornøyd med Vaz på grunn av den avtalen han hadde inngått med De Castro. Da Vaz søkte om tillatelse til å vende tilbake til Goa, ble anmodningen avslått av erkebiskopen. Vaz fant seg nå i unåde som en ulydig prest, og han unnslapp så vidt å bli suspendert. Han måtte også ta støyten for de Castros motbeskyldninger mot padroado-myndighetene. Men etter erkebiskopens død den 31. januar 1684, tillot imidlertid kapittelet ved katedralen i Goa ham å returnere fra Kanara til Goa, og de erstattet ham med Nikolas de Gamhoa, en av hans tidligere assistenter. I Goa tilbrakte Josef den første tiden med å forkynne i de omliggende landsbyene.

Gjennom de motsetningene Josef hadde opplevd, var det vokst frem i ham et ønske om å tre inn i en orden. Men dette ønsket ble først ikke oppfylt, ettersom alle ordener bare tok opp europeiske kandidater. Det var gjort noen mislykkede forsøk på å grunnlegge kommuniteter av innfødte. Men tre indiske prester i Goa ønsket å leve et asketisk liv og gikk sammen i en liten kongregasjon. Erkebiskopen ga dem den 25. september 1685 en første approbasjon av deres statutter, den første innfødte religiøse kommuniteten i bispedømmet. De overtok kirken Det Hellige Kors av Mirakler på Monte Boa Vista ved Goa som residens. Josef Vaz sluttet seg til gruppen og ble valgt til deres superior. Oratoriet fikk sin definitive kanoniske status under Josefs ledelse, han introduserte religiøse øvelser og karitativ virksomhet og utdannet dets medlemmer for misjonen. Han utviklet fellesskapet på basis av reglene i den hellige Filip Neris oratorium. I 1706 ble dette første innfødte fellesskapet anerkjent av pave Klemens XI (1700-21). De ble en del av kongregasjonen Oratorianerne (Institutum [nå Confoederatio] Oratorii Sancti Philippi Nerii – CO).

Etter bare seks måneder sa Josef fra seg sin stilling som superior, ettersom kommuniteten da allerede hadde etablert seg og fått rikelig med kall og gode frukter, så han mente den kunne klare seg uten ham. Han fikk tillatelse til å gå av som superior, og han bestemte seg for å gjennomføre den planen han hadde hatt i 1681 med å reise til Ceylon. Han dro på slutten av 1686 sammen med de to ferskeste medlemmene av kommuniteten, p. Paulus de Souza og br. Stefan Sequeira, og i tillegg en ung mann ved navn Johannes Vaz (pt: João), en tjener fra familiens hjem i Sancoale. De forkledde seg som omreisende arbeidere bare iført et grovt, ankellangt klede rundt livet. De ble værende i kongeriket Keladi noen måneder i 1686-87, hvor Josef tok se av de lokale kristnes åndelige behov.

I januar 1687 kom han til Tellicherry (nå Thalassery) på Malabar-kysten i Kerala. Der avslørte han for første gang for sine to medbrødre sin intensjon om å reise lenger sør og inn i nederlandsk territorium. Det var ikke overraskende at de to ble værende igjen under et eller annet påskudd og overlot til p. Josef og unge João å fortsette «inn i dødens kjever».

Påskedag i 1687 kom de til havnebyen Tuticorin på den andre siden av sørspissen av India, overfor Ceylon. De hadde store vanskeligheter med å finne båtskyss til Ceylon, men de kom til slutt til Jaffna nord på øya, som var et viktig nederlandsk støttepunkt, utslitte etter en fryktelig båttur i dårlig vær. De måtte tigge om matrester og sove der de kunne, og det varte ikke lenge før de fikk dysenteri. De ble båret ut i skogen for å dø, men de ble reddet av en kvinne som brakte dem litt risvelling hver dag. Josef gikk omkring i gatene i Jaffna som en tigger med en rosenkrans rundt halsen, og han fikk kontakt med katolske familier som var gått i dekning. Han fikk bo hos en from katolikk som hadde klart å opparbeide et godt forhold til nederlenderne, og han utførte prestetjeneste hos familier om natten.

Men etter hvert ble det for risikabelt for ham å oppholde seg i Jaffna, og han ble rådet til å dra til landsbyen Sillalai, som var fullstendig katolsk. Derfra bygde han ut sitt apostolat til landsbyene i området. Men dette økte nederlendernes årvåkenhet, for den nederlandske kommandøren i Jaffna, Adrian van Rheede, var bekymret over en katolsk renessanse og at det var en katolsk prest i området, og på julaften 1689 forsøkte han forgjeves å fange Josef. Åtte menn, de rikeste og mest innflytelsesrike av de tamilske katolikkene, ble pisket, fengslet og behandlet så dårlig at de alle døde like etter.

Josef ble i 1690 tvunget til å flytte sitt hovedkvarter til Puttalam i det singalesiske buddhistiske kongeriket Kandy, som fortsatt opprettholdt en uavhengig suverenitet over det underutviklede, jungeldekte indre av øya. Der arbeidet han med stor suksess i et helt år. Der var det tusen katolikker som ikke hadde sett en prest på femti år. Han intensiverte også sitt apostolat i naboregionene. Han hadde håp om å kunne gjøre byen Kandy til sentrum for sin virksomhet, så han dro dit i 1692. Josef håpet at kong Vimaladharma Surya II ville innrømme ham bevegelsesfrihet, men i stedet lot kongen Josef og to andre katolikker fengsle etter insinuasjoner fra en kalvinist om at de var portugisiske spioner. I fengselet lærte han seg singalesisk (sinhala), det lokale språket. Etter hvert ble vaktholdet over fangene mer avslappet, og det gjorde det mulig for Josef å først bygge et lite kapell på fengselsområdet og senere en ordentlig kirke viet til Vår Frue, og han begynte å omvende de ikke-troende medfangene.

En uvanlig hendelse førte til at han ble løslatt og til at buddhistmunkene ble vennligere innstilt til ham. Under en alvorlig tørkeperiode i 1693 hadde kongen bedt buddhistmunkene om å be til deres guder om regn, men uten resultat. Han vendte seg da til Josef, som etter å ha bygd opp et alter og satt opp et kors, begynte å be. Snart kom det et voldsomt regnskyll, men Josef og alteret var like tørre. Josef ble satt fri og fikk tillatelse av kongen til å forkynne i hele kongeriket.

Josef gjorde maksimalt ut av sin nyvunne frihet, og han foretok også en risikabel misjonsreise inn i områder som var kontrollert av nederlenderne. Han risikerte å bli arrestert, men besøkte likevel katolikkene i Colombo. Han sendte tjeneren Johannes hjem med et brev, og som svar mottok Josef i 1697 forsterkninger i form av tre andre prester fra oratoriet i Goa. De brakte med seg melding om at biskopen av Cochin i Sør-India, Don Pedro Pacheco, hadde utnevnt Josef til generalvikar for Ceylon.

Josef var i ferd med å organisere en grunnleggende struktur for misjonen da en stor kopperepidemi brøt ut i Kandy i 1697. Josefs uegennyttige apostolat blant de syke beveget kongen til å gi ham full frihet i sitt arbeid og tillatelse til å forkynne sitt budskap overalt. Deretter la Josef ut på en misjonsreise til øyas viktigste sentre. Han vendte i 1699 tilbake til Kandy med p. Josef de Carvalho, som var blitt utvist på grunn av buddhistmunkenes innflytelse, og han fullførte byggingen av den nye kirken i byen. Kongen inviterte ham til sitt palass for å oversette portugisiske bøker til singalesisk.

Fra 1700 til 1705 organiserte Josef misjonsreiser til alle deler av Ceylon og intensiverte sitt virke både blant katolikker og ikke-troende. Under kongens beskyttelse reiste de fritt rundt i hele Kandy, gikk barføtt gjennom jungelen, levde på to daglige måltider av ren ris og sov rett på bakken som de fattigste i sin flokk. De kunne bare komme seg inn i de hollandskkontrollerte kystområdene forkledd som arbeidere eller fiskere, og de måtte utføre sin prestetjeneste om natten i private hus. Men siden de ikke stakk seg ut fra resten av befolkningen, ble de aldri tatt.

Josef klarte å omvende noen fremstående singalesere, noe som utløste bakvaskelser av ham og forfølgelse av de nyomvendte. Da flere misjonærer ankom i 1705, ble han i stand til å organisere misjonen i åtte distrikter med én prest hver. I samarbeid med to av dem kunne han begynne å realisere sin drøm om å bygge opp en katolsk litteratur på høyde med den buddhistiske, og å forsvare katolikkenes rettigheter overfor de nederlandske protestantiske myndighetene. Josef skrev bønner, hymner og para-liturgisk materiale på singalesisk og tamilsk. Kirkebygninger og musikken brukte enkle, lokale former.

Mens europeiske prester vanligvis tok en fast sum for sine tjenester, forbød Josef sine misjonærer å motta lønn eller stipender. Bare almisser av en rent frivillig natur, som ble praktisert av buddhister overfor sine munker, var tillatt. De troende svarte så sjenerøst at ikke bare var misjonen fullstendig selvforsynt, men det var også mye til overs for de fattige. Donasjoner i form av ris ble oppbevart i en sekk ved kirkedøren, slik at de som var i nød, kunne forsyne seg selv. Josef insisterte på at humanitær hjelp skulle gis gratis til alle uten å skille mellom katolikker og ikke-katolikker. Da det brøt ut en koppeepidemi i Kandy, slet Josef seg ut i pleien av de syke. Hans heroisme ble omtalt i den buddhistiske krøniken Vijitavalle Rajavaliya, som nå er i British Museum.

I 1707 døde kong Vimaladharma Surya II, som hadde begunstiget Josef, og etterfølgeren Narendrasimha fulgte hans virksomhet mer nøye og viste seg å bli en enda sterkere støttespiller. Josef fortsatte sitt apostolat, hjulpet av de nye misjonærene som ankom i 1708. Nyhetene om hans suksess nådde Roma, og pave Klemens XI (1700-21) viste en stor interesse for Josefs arbeid. Msgr de Tournon, den pavelige legaten, fikk beskjed om å sette seg i kontakt med Josef. Legaten fikk den ideen å opprette Ceylon som et apostolisk vikariat med p. Vaz som den første biskopen, men Josef fikk ham bort fra denne tanken og foretrakk å bli værende en enkel misjonær. Av den grunn avbildes han ofte med en mitra ved siden av seg. Hvis han hadde akseptert tilbudet om å bli biskop, ville erkebispedømmer Goa trolig tatt hevn ved å nekte flere prester fra oratoriet å reise til Sri Lanka.

Til tross for sin sviktende helse, kunne Josef i 1710 gjennomføre sin siste misjonsreise. På hjemreisen falt han ut av vognen og ankom Kandy i en svært redusert tilstand. Han kom seg, men etter påske ble han rammet av en katarrlignende infeksjon, som han også kom seg etter. Men straks fikk han en svulst bak øret, som forårsaket ulidelige smerter og høy feber. Til tross for dette ønsket han å gjennomføre den nidagers retretten som var foreskrevet i oratoriets regel. Men etter seks dager fikk han forbud mot å fortsette.

Nå følte han at slutten var nær, og han ba om Den siste olje (nå Sykesalvingens sakrament). Etter å ha hilst på en ny misjonær som nettopp var kommet til Kandy, ba han om å få være i fred og trakk seg tilbake i kontemplasjon. Han døde sent på kvelden den 16. januar 1711, 59 år gammel. Kongen sendte sine kondolanser til prestene. Nyheten om Josefs død spredte seg og en stor mengde samlet seg, slik at hans legeme måtte ligge på lit-de-parade i tre dager. Etter en høytidelig seremoni i kirken ble hans legeme deretter gravlagt i den kirken han selv hadde bygd i Kandy.

Da Josef døde, var det ti misjonærer som arbeider i landet og 70 000 katolikker. 40 000 av dem kom fra tradisjonelle katolske familier som var blitt brakt tilbake til å praktisere sin tro, mens 30 000 var nye konvertitter. Oratoriet i Goa, som han i praksis var grunnlegger av, fortsatte å sørge for prester til øya til det ble stengt i 1834 av en antiklerikal portugisisk regjering. Historien om Josefs pionerarbeid innen den inter-asiatiske misjonen inspirerte Jeanne Bigard til å grunnlegge «Selskapet av Peter apostelen» for å samle inn penger til å utdanne innfødte prester i Den tredje verden. Josef regnes som den andre grunnleggeren av Kirken i Sri Lanka, som i dag (2011) har en katolsk befolkning på 6,1 % (70,2 % buddhister, 12,6 % hinduer, 9,7  muslimer og 1,3 % protestanter).

Spørsmålet om en saligkåring av Josef Vaz ble først  reist overfor Den hellige stol rundt 1737 av Dom Francisco de Vasconcellos SJ, biskop av Cochin, som også hevdet jurisdiksjon over Ceylon. Prosessen ble påbegynt i Goa, og en rekke mirakler ble registrert. Men etter at visse essensielle formaliteter ikke var oppfylt, ble prosessen kansellert av pave Benedikt XIV (1740-58), men med en ordre om at prosessen skulle gjenopptas. Men da alle papirene var klare, gikk de tapt da skipet som skulle frakte dem til Lisboa, sank.

Msgr Ladislaus Zaleski (1852-1925), Apostolisk delegat for Øst-India, skrev om Josef Vaz i 1894 at han hadde «dessverre blitt nesten fullstendig glemt. I Europa og selv i India er det fortsatt noen som husker hans navn, og i Ceylon, scenen for hans apostoliske, nevnes fortsatt hans navn av den eldre generasjon, men den oppvoksende slekt vet knapt hva de skylder ham. Men likevel burde hans navn vare til evig tid».

I 1928 gjenåpnet erkebiskopen av Goa saligkåringsprosessen, og i 1953 var saken avsluttet på bispedømmenivå i Goa og ble oversendt til Rituskongregasjonen i Vatikanet. Den 13. mai 1989 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. juli 1993 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 21. januar 1995 av pave Johannes Paul II i The Galle Face Green i Colombo på Sri Lanka, en fem hektar stor urban park som strekker seg fem kilometer langs kysten i hjertet av finans- og forretningsdistriktet i Colombo, opprinnelig brukt til hesteløp og golf, men også cricket, polo, fotball, tennis og rugby.

På Sri Lanka fortsatte arbeidet for å få Josef Vaz helligkåret. En undersøkelse på bispedømmenivå av et nytt mirakel som ble tilskrevet Vaz, fant sted i oktober 2013. I november 2013 erklærte erkebiskop Filipe Neri Ferrao av Goa og Daman at Vaz’ helligkåringsprosess hadde nådd et «avgjørende nivå». Høsten 2014 ble det klart at pave Frans i januar 2015 ville besøke Sri Lanka og Filippinene, og han ønsket å helligkåre Josef Vaz i Colombo. Det var ikke tid til å fullføre den ordinære prosessen, så paven benyttet seg av sin uomtvistede rett til å «ta snarveier». Plenumsforsamlingen av kardinaler og biskoper som var medlemmer av Helligkåringskongregasjonen, vedtok å helligkåre Josef Vaz, og den 17. september approberte paven denne avgjørelsen ved å promulgere dekretet som ga grønt lys for en helligkåring av Joseph Vaz uten at et andre mirakel var blitt formelt anerkjent. Denne fremgangsmåten har pave Frans brukt temmelig ofte, da han helligkåret Angela av Foligno OFS, Peter Favre SJ, Josef av Anchieta SJ, Maria Guyart Martin OSU, Frans de Montmorency-Laval MEP og pave Johannes XXIII.

Den 14. januar 2015 helligkåret paven Josef Vaz i The Galle Face Green i Colombo. Hans minnedag er dødsdagen 16. januar. På grunn av sitt arbeid og resultater er Josef Vaz kjent som Ceylons apostel. De viktigste helligdommene for ham er den i Mudipu i Bantwal i Karnataka i India og den i Sancoale nær Goa.

Kilder: Butler (XII), Holböck (4), Resch (B3), Index99, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, EWTN/OR, oxfordoratory.org.uk, geocities.com, goacom.com, dailynews.lk, catholicmission.org, avemaria.bravepages.com, Kathpress 17.9.2014 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 2. juli 2005