Den hellige Konstantin av Cornwall (~520-576)

Den hellige Konstantin (eng: Constantine; lat: Constantinus; wal: Custennin; korn: Costentyn) ble født rundt 520 i Cornwall i Sørvest-England. Han skal ha vært sønn av hertug Cado, og han skal selv tidlig på 500-tallet ha overtatt som konge av Dumnonia (Cornwall, Devon og det meste av Somerset). Ifølge en lite troverdig tradisjon var han gift med datteren til kongen av Bretagne. Den litterære tradisjonen sier at han ble konge i 537 etter slaget ved Camlann, som noen kilder sier at han var eneste overlevende etter. Slaget ved Camlann, som middelalderens walisiske skalder så ofte henviste til, skal ha blitt utkjempet i år 537 mellom kong Arthur og hans nevø Medrod (Mordred), da Medrod ble drept og Arthur dødelig såret.

Den eneste samtidige informasjonen om Konstantin kommer fra den hellige Gildas den vise (ca 500-ca 570), som i sitt verk De excidio et conquestu Britanniae, «Om Britannias undergang og erobring», kaller ham konge av «Damnonia», som trolig skal være Dumnonia. Gildas sier at Konstantin levde et liv preget av laster og grådighet, og han beskrev ham som «den urene valpen av løvinnen Dumnonia». Han refset ham for å ha forkledd seg som biskop for det vanhelligende mordet av sine to nevøer i et hellig kirkerom. Mye senere inkluderte Geoffrey av Monmouth (ca 1100-ca 1155) denne skikkelsen i sin pseudohistoriske krønike Historia Regum Britanniae, hvor han la til fiktive detaljer til Gildas’ beretning. Ifølge Geoffrey var de to prinsene i virkeligheten de svikefulle sønnene av de onde usurpatoren Mordred, som ble drept i Winchester og London. Den arthurianske ridderen Sir Konstantin, som i henhold til Historia Regum Britanniae overtok tronen i England etter kong Arthur, kledde seg ut som en biskop og gikk inn i en kirke og drepte de to sønnene til Mordred, som han var i konflikt med. Derfor mener noen at denne legendariske figuren kan være basert på den historiske Konstantin av Dumnonia.

Selv om Konstantin regelmessig bedro sin hustru, elsket han henne høyt, og hennes død medførte en så stor sorg for ham at han endret karakter, og han ble omvendt til kristendommen av den hellige Petroc av Cornwall. Det skjedde en dag da han jaktet på en hjort, som tok tilflukt i Petrocs hule. Kongen ble så imponert over helgenens makt at han og hans livgarde omvendte seg på stedet. Konstantin ga Petroc et jakthorn av elfenben til minne om hendelsen, og dette ble lenge æret sammen med helgenens andre relikvier i Bodmin. Kongen regnes som medgrunnlegger av dette berømte korniske klosteret.

Kort etter abdiserte han til fordel for sin sønn Bledric, for selv å begynne et religiøst liv. Han førte et liv preget av bot og beveget seg blant sitt folk og grunnla kirker i Constantine ved elven Helford og Constantine nær Padstow, i Illogan, i Milton Abbot og Dunsford i Devon. Deretter reiste han over Bristolkanalen til Wales for å slutte seg til den hellige David (Dewi) (ca 520-601) i Mynyw (St. Davids), hvor han bodde som munk i mange år. Han grunnla kirken i Cosheston nær Pembroke, men senere slo han seg ned som eremitt i Costyneston (Cosmeston) nær Cardiff. Det er mulig at han døde der.

Men tradisjonen vil ha det til at den hellige Kentigern av Glasgow (ca 518-ca 603) på samme tid var i eksil i klosteret i Menevia, og at han oppfordret Konstantin til å vie seg til forkynnelse av troen i Cumbria. Derfor reiste han fra Wales til klosteret St. Mochuda i Rahan i Irland. Der utførte han de simpleste arbeidsoppgavene før han studerte til prest og ble ordinert. Deretter reiste han som misjonær til Skottland, først under den hellige Kolumba av Iona (ca 521-597), deretter under Kentigern, forkynte i Galloway og ble abbed for et kloster i Govan ved elven Clyde. Han evangeliserte pikterne, den innfødte befolkningen i moderne Skottland. Det var i denne perioden, og takket være hans apostolat, at landet ble kristnet og tok navnet Scotia.

Da Konstantin i høy alder var på vei til Kintyre, ble han den 9. mars 576 angrepet av fanatiske hedninger og sjørøvere. I en gammel kirkeruin hogg de av ham den høyre armen slik at han blødde i hjel. Ruinene av en kirke i Kilchouslan i Kintyre preger fremdeles stedet hvor han mest sannsynlig ble drept. Hans jordiske levninger ble funnet av hans disipler og overført til Govan og kirken som begynte å bære hans navn. Dermed ble en sterk kult til ham født, og den fortsetter den dag i dag. Konstantin betraktes som den første martyren i Skottland.

Den gamle kirken i Kinnoul nær Perth, og den i Dunnichen i Forfarshire, var også viet til Konstantin. I Dunnichen hadde de St. Cousland’s Fair (eller Causnan’s), og noen rester av St Cousland’s chapel finnes fortsatt der. Vannet i hans kilde i Garrabost i Lewis, kjent som St Cowstan’s, sies å aldri koke noe slags kjøtt, uansett hvor lenge den holdes over varmen.

Det er stor usikkerhet rundt denne helgenen, og det er lite historisk belegg for hans historie. Det er mulig at den britiske kongen og den skotske martyren er to forskjellige personer. Det er også mye sammenblanding mellom hans tradisjoner og tradisjonene rundt den hellige skotske kongen Konstantin av Strathclyde. I tillegg blandes begge sammen med de hellige Konstantin I og Konstantin II av Skottland. I tillegg kommer en skikkelse ved navn Custennin Gorneu (Konstantin av Cornwall), som inngår i genealogiene til de hellige Gildas den vise og Cybi av Holyhead (ca 483-555) og av noen identifiseres med usurpatoren som ble utropt til keiser Konstantin III i Britannia i 407.

Konstantin ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 11. juli 1898 (gruppen «Adomnán av Iona og hans atten skotske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er 11. mars i Martyrologium Romanum og i Skottland, men han feires 9. mars i Cornwall og Wales og 18. mars i Irland. Hans fest feires fortsatt i det skotske bispedømmet Argyll and the Isles. To steder i Cornwall heter Constantine, et ved elven Helford og et nær Padstow. Kirken i førstnevnte var den største og overlevde som et kloster til 1000-tallet. Konstantin var også skytshelgen for kirkene i Milton Abbot og Dunsford i Devon.

Det var flere ved navn Konstantin, og de har blitt blandet sammen, eller i det minste har flere blitt det i legenden i Aberdeen-breviaret:

1) Konstantin Gorneu («av Cornwall»), hvis datter var gift med Peibio, konge av Erging. Dette antas å være Konstantin tyrannen, opphøyet til keiser av soldatene i Britannia i 408 og drept i 411. Den fjerde generasjonen fra denne Cystennin produserte de hellige Cybi og Gildas. Cybi døde rundt 554 og Gildas i 570. Ettersom Konstantin usurpatoren kan ha vært ung da han ble drept i 411, vil dette tillate hans identifikasjon med Cystennin Gorneu, tippoldefar til Cybi og Gildas.

2. Konstantin, konge av Domnonia som angripes av den hellige Gildas den Vise (ca 500-ca 570) i De excidio et conquestu Britanniae, «Om Britannias undergang og erobring» (540) og antas å ha blitt omvendt i 589. Hvis han var en mann på tretti da Gildas skrev, ville han ha blitt konvertert som 79-åring og døde få år senere.

3. Konstantin, sønn av Rhydderch Hael, konge for de cumbriske britene. Han ble født etter Kentigerns retur til Strathclyde i 573. Om ham vet vi svært lite, bare det vi blir fortalt i Jocelyns biografi om Kentigern. Den sier: Kong Rhydderchs dronning Langueth var steril, men gjennom Kentigerns velsignelse og forbønn unnfanget hun og fødte en sønn, som helgenen døpte og som han ga navnet Konstantin. Gutten vokste opp med Guds og menneskers gunst, og etter sin fars død overtok han som hersker over det nordre Cymry (Wales), og han var biskopens undersått som hans far hadde vært. Og fordi Gud var med ham, lyktes han i å kontrollere alle de barbariske nabonasjonene, og det uten å utgyte blod. Og han overgikk alle de kongene som hadde styrt før ham i Cumbria i rikdom og herlighet og verdighet, og noe som var enda viktigere, i hellighet. Rhydderch antas å ha dødd rundt år 600, og vi kan anta at denne Konstantin døde rundt 630.

4. Konstantin, sønn av Fergus, skottenes konge (789-820). Han angrep pikterne, beseiret dem og ble konge. De irske martyrologiene regner ham som helgen, men dette er høyst tvilsomt – de har blandet ham sammen med Konstantin nr. 2.

5. Konstantin I, sønn av Kenneth (863-77). Han kjempet mot danskene, som hadde blitt drevet ut av Irland og som trengte inn i Firth of Clyde og herjet Alba, eller i alle fall provinsen Fife. Et slag ble utkjempet i Dollar, og skottene ble beseiret og ble forfulgt av nordmennene så langt som Inverdovat i sognet Forgan, nær Firth of Tay i Fife, hvor de igjen ble overvunnet, og der ble Konstantin drept.

6. Konstantin II, sønn av Aedh (900-46), deltok i slaget ved Brunanburgh (937) mot Athelstan og hans bror Edmund Etheling, da skottene var allierte med nordmennene mot sakserne. Fem år etter dette store tapet var Konstantin utslitt av elde og skuffelse, ga avkall på tronen og trakk seg tilbake til klosteret St. Andrew’s, hvor han ble utnevnt til abbed og styrte i fem år. Den hellige Berchan sier om him at Gud deretter kalte ham til klosteret Recles «ved bølgenes bredder». Han hadde bodd i ti år etter sin pensjonering, og hans død er notert i Ulster-annalene under 952.