Den hellige Klemens Maria Hofbauer ble født som Johannes Dvorák (cz: Jan) den 26. desember 1751 i Tasovice (Tasswitz) ved Znaim (i dag Znojmo) i det sørlige Morava (Mähren) i dagens Tsjekkia. Han var den niende av de tolv barna til en tsjekkisk slakter og oppdretter av slaktefe og hans tyske hustru. Da han mistet sin far som seksåring, førte moren ham til krusifikset og sa: «Nå skal Jesus være din Far». Som svært ung måtte han hjelpe til med å forsørge familien og ble lærling hos en baker, men ville gjerne studere.
Han ville gjerne bli prest, men han fant ingen til å betale studiene, så han begynte som femtenåring å arbeide som baker, først i Znaim og deretter i bakeriet i premonstratensernes kloster i Bruck (Klosterbruck) (i dag Louka). Den selvoppofrelse han viste under en hungersnød gjorde at han fikk abbedens gunst, og han fikk gå på klosterets skole. Han ble også hjulpet av en fetter, som etter filosofiske studier på universitetet i Olmütz i 1772 trådte inn som novise i Klosterbruck. Avtalen innebar at han ble kammertjener og oppdekker i klosteret.
Etter abbedens død lengtet han etter å bli eneboer, men eremittklostrene var offisielt stengt, så i 1771 dro han til Wien og ble baker der, og han fant dessuten snart ut at han passet bedre til et aktivt liv. I Wien endret han sitt etternavn til det tyske «Hofbauer». Tre adelige kvinner gjorde det mulig for ham å gå på latinskolen.
I noen år førte han en omvandrende tilværelse mellom Roma og Wien, og foretok i alt syv pilegrimsreiser. På en av disse mottok han sammen med vennen Peter Kunzmann i 1777 eneboerdrakten av biskop Chiaramonte av Tivoli, som skulle bli pave Pius VII (1800-23). Han endret også Johannes' navn til Klemens. De slo seg ned i en eneboerkommunitet i Tivoli øst for Roma. Men etter få måneder forsto Klemens at hans egentlige kall var å bli misjonær, så han vendte tilbake til et Wien hvor keiser Josef II (1780-90) styrte. I hele Klemens' liv var innflytelsen fra «Opplysningen» og Josef IIs anti-pavelige Josefisme eller Erastianisme (oppkalt etter den sveitsiske teologen Erastus), det vil si den verdslige makts kontroll over Kirken, på sitt høyeste. Som alle fromme katolikker led Klemens mye under dette systemet.
Klemens bygde seg en eneboerhytte på en eiendom som han hadde fått i arv sammen med søsteren Barbara i skogen ved Pölz ved Mühlfraun, et populært moravisk valfartssted. Da eremittene den gangen ofte virket som lærere og kateketer, reiste Klemens høsten 1779 til Wien, hvor han ville delta på et kateketkurs på skolen St. Anna. Han tjente til livets opphold som bakerlærling.
En dag han hadde tjenestegjort ved messen i Stefan-katedralen hjalp han to kvinner med å skaffe en vogn i det øsende regnværet. Dette møtet førte til at de ikke bare ga ham økonomisk støtte til prestestudier, men også hans venn Thaddeus Hübl. De studerte i Wien fra 1780 og avsluttet studiene i Roma i 1784.
I en alder av 33 år sluttet Klemens seg den 24. oktober 1784 sammen med Thaddeus seg til kongregasjonen Redemptoristene (Congregatio Sanctissimi Redemptoris – CSSR), som den hellige Alfons Liguori hadde grunnlagt i 1732. Dette var mens ordensgrunnleggeren fortsatt var i live (d. 1787). Klemens tok nå i tillegg navnet Maria. Den 19. mars 1785 avla vennene sine løfter, og deretter flyttet de til kongregasjonens studiekollegium i Frosinone. Den 29. mars ble de presteviet. I juni samme år døde Klemens' mor.
I oktober samme år sendte ordenen Klemens tilbake til Wien for å grunnlegge et hus for redemptoristene, men dette viste seg umulig under den josefistiske lovgivningen i Østerrike-Ungarn. I stedet ble han sendt for å starte en misjon i Kurland i Litauen. Sammen med noen medbrødre, blant dem Thaddeus, dro Klemens nordover. På veien sluttet hans gamle venn Peter Kunzmann, som fortsatt var eremitt i Tivoli, men nå på pilegrimsreise, seg til dem som legbror, og han var den første som ble redemptoristnovise nord for Alpene.
De dro først til det delte Polen. I Warszawa ga den pavelige nuntius dem i 1787 kirken St. Benno til deres bruk. Men for å sikre pastoral tjeneste for de flere tusen tysktalende katolikkene i byen, som hadde vært uten prester siden nedleggelsen av jesuittordenen, skrev nuntius til Roma og oppnådde at misjonen til Kurland ble utsatt.
I Polen fant Klemens bedrøvelige sosiale og kirkelige forhold, men han arbeidet der i tyve år og var den første som etablerte redemptoristene nord for Alpene. De startet i den ytterste fattigdom. Siden de ikke en gang hadde senger, sov to av dem på bordet mens broder Emmanuel brukte en stol. Først forkynte de i gatene, men dette ble forbudt av myndighetene. Selv om deres arbeid primært var med tyskere, ønsket Klemens å hjelpe alle. Ankomsten av den første polske novisen, Johannes Podgorski, gjorde det mye lettere å nå polakkene. I 1788 ble Klemens generalvikar for redemptoristene nord for Alpene. I 1799 hadde kongregasjonen 25 medlemmer i Warszawa.
Fra 1789 til 1808 prekte de fem ganger om dagen, tre ganger på polsk og to på tysk, og omvendte utallige jøder, protestanter og frafalne katolikker. De fikk enda en kirke, «Det hellige kors på markene». Klemens etablerte et barnehjem nær St. Benno, og han gikk rundt og tigget almisser til dets drift. På en av hans tiggeekspedisjoner svarte en mann som spilte kort i en taverna, med å spytte Klemens i ansiktet. Klemens var uberørt og sa: «Det var til meg. Nå la meg få nå til mine stakkars barn». Den mannen ble senere en av hans regelmessige skriftebarn.
Det ble også grunnlagt en gutteskole for 200 barn, som snart hadde 350 elever. De grunnla også en latinskole for begavede barn. Brorskap og andre foreninger hjalp til med å sikre driften. I tillegg grunnla Klemens også sykehus og andre karitative prosjekter, og han ble kjent som «Warszawas apostel». Blant annet grunnla han en slags yrkesskole for rundt 200 jenter, enten «falne»eller i faresonen. Denne ble betrodd St. Josefsøstre. Ordenen slo seg ned flere steder i landet, og da antallet brødre vokste, sendte han redemptoristmisjonærer til Kurland, deres opprinnelige mål, men også Tyskland og Sveits. Han grunnla også det første redemptoristhuset i Tyskland, nemlig i Jestetten ved Schaffhausen i 1802. Han planla å reise til USA i 1806 og oppmuntret andre til å reise i sitt sted. Den 4. april 1807 døde hans venn Thaddeus.
Men hans meget fruktbare religiøse og sosiale arbeid sluttet etter tyve år i 1808, da Napoleon Bonaparte invaderte Polen og oppløste de religiøse ordenene i landet, og mye av arbeidet var forgjeves. En politiagent risikerte livet ved å varsle redemptoristene om den forestående utvisningen, slik at det var forberedt på den offisielle visitasjonen da den kom den 20. juni 1808. De ble tatt med til festningen Cüstrin ved breddene av elva Oder. De hadde en stor innflytelse på de andre fangene og på folket utenfor, som pleide å flokke seg rundt fengselet for å lytte til redemptoristenes hymner, så myndighetene bestemte seg for å sende dem bort. De ble deretter utvist til sine respektive fødeland.
Men Klemens Maria bestemte seg for å slå seg ned i Wien i håp om å kunne etablere et redemptoristhus der. Etter store vanskeligheter, inkludert en ny arrestasjon ved den østerrikske grensen, nådde han i slutten av september 1808 Wien, hvor han skulle bo og arbeide de siste tolv årene av sitt liv. I Wien kjempet han utrettelig mot statens kontroll over Kirken og religiøse anliggender. Han arbeidet stillferdig i det italienske kvartalet og ble våren 1813 utnevnt til kapellan for Ursulinnene og rektor for deres kirke av erkebiskop Sigismund Anton von Hohenwart. Der var han fri til å preke, høre skriftemål og utføre alle sine prestelige plikter.
Snart begynte det fra dette senteret å sive ny kraft ut i det religiøse liv i Wien. Igjen ble han viden kjent som predikant og åndelig veileder, og hans skriftestol ble ikke bare oppsøkt av de fattige og enkle, men også av prinser, akademikere, kunstnere, forfattere og andre. Han øvde stor innflytelse på senromantikken i Wien og han hadde mange konvertitter: dikteren Friedrich Schlegel, juristen Johann Friedrich Heinrich Schlosser, pedagogen Friedrich August von Klinkowström, den senere hoffråd i det hemmelige statskanselli Adam Heinrich Müller og ikke minst legen Johann Emanuel Veith og dikteren Zacharias Werder, som begge trådte inn hos redemptoristene i 1821. For å kunne henvise til ordenens kulturelle arbeid – religiøs virksomhet sto lavt i kurs – grunnla Klemens et bibliotek og et utmerket tidsskrift. Hans dype filosofiske og teologiske foredrag ble høyeste mote i adelens salonger. Han sto i nær kontakt med de berømte romantikerne Friedrich Schlegel, Joseph von Eichendorff og Clemens Brentano, den såkalte «Hofbauer-kretsen».
Han var ikke begunstiget av en adelig herkomst, ikke heller av noen særlig utdannelse, men han ble den mest respekterte og innflytelsesrike presten i byen. Det lyktes ham også å grunnlegge et nytt katolsk kollegium i Wien, og studentene skulle komme til å inneha viktige posisjoner på alle områder eller bli prester og munker. Bak kulissene hadde han til og med en viss innflytelse i kirkelige anliggender på Wienerkongressen i 1814-15 etter Napoleons nederlag. Der bidro han sammen med prins Rupert av Bayern til å forpurre planene om å starte en nasjonal tysk kirke uavhengig av pavedømmet.
Hele sitt liv hadde Klemens Maria en utrettelig omsorg for de syke og døende, og han innførte skikken med husbesøk. Han skal ha sittet ved 2.000 dødsleier. Han ble tilkalt til både rike og fattige og sa aldri nei. Nå fikk han også tilnavnet «Wiens apostel». Han gikk nye veier i sjelesorgen ved å opprette kirkelige utlånsbiblioteker. Han utmerket seg også ved en stor og dyp forståelse av årsakene til den protestantiske reformasjonen og av de religiøse motivene som lå til grunn for den i det tyske folk. Han forberedte grunnen for den etter hvert solide etableringen av redemptoristene i de tyske landene.
Til tross for sitt gode arbeid og kjente navn forble Klemens gjenstand for fiendskap fra tilhengerne av josefismen. En gang fikk han forbud mot å preke, og han ble beskyldt for å være en romersk spion. Kansleren ba om at han måtte bli utvist fra Østerrike, men overraskende nok fikk han støtte fra Josefs etterfølger som keiser, Frans I (1792-1835), som hadde hørt mye godt om Klemens fra pave Pius VII og fyrsteerkebiskopen av Wien, kardinal Joseph Othmar Rauscher. Keiser Frans forbød ikke bare mer plaging av redemptoristene, men han snakket til og med om en rettslig anerkjennelse av kongregasjonen.
I 1819 ble Klemens dødssyk av flere sykdommer, og den 9. mars trosset han en snøstorm for å delta i begravelsen til en betydelig velgjører, prinsesse Jablonowska, som hadde hjulpet ham da han var i Warszawa. Seks dager senere døde han den 15. mars 1820. Til hans begravelse i katedralen i Wien kom det tusenvis av mennesker. Han ble først gravlagt på «Romantikerkirkegården» i Maria Enzersdorf, men i 1862 ble hans jordiske rester overført til kirken Maria Stiegen i Wien, også kalt Maria am Gestade. Der finnes fortsatt hans grav, som dessverre ikke er pleid særlig kjærlighetsfullt. Hans relikvier oppbevares i dag i et relikvieskrin i gull under et moderne steinalter i skipet i kirken.
Tre måneder etter hans død ble den saken han lenge hadde arbeidet for, grunnleggelsen av et redemptoristhus i Østerrike, kronet med suksess, og ordenen ble godkjent i landet. Uten hans anstrengelser ville den kirkelige fornyelsen i Østerrike ha vært utenkelig.
Klemens Maria Hofbauer ble saligkåret den 29. januar 1888 (dokumentet (Breve) var datert den 20. januar) av pave Leo XIII (1878-1903) og helligkåret den 20. mai 1909 av den hellige pave Pius X (1903-14), som utnevnte ham til skytshelgen for Wien i 1914. Hans minnedag er 15. mars. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han avbildes oftest i redemptoristenes ordensdrakt, ofte i bønn med en rosenkrans.