Den hellige Knut Lavard (~1096-1131)

Den hellige Knut (dk: Knud; lat Canutus Lawardus) ble født en 12. mars rundt 1096 i Roskilde på Sjælland i Danmark. Han var andre sønn av kong Erik I Eiegod (1095-1103) og dronning Bodil, som var datter av en jysk stormann. Knut ble oppkalt etter farens bror, kong Knut II den Hellige (1080-86). Begge foreldrene døde på en pilegrimsreise til Det hellige Land da Knut var seks år gammel. En annen av farens brødre, den svake og udyktige Niels Svendssøn (1104-34), kom da på tronen med sin svenskfødte dronning, den «kloke og høysinnede» Margrete Fredkulla, det vil si «fredspiken». Knut kom i pleie hos jarl Skjalm Hvide og nøt også stor omsorg hos dronning Margrete.

Som sekstenåring ble Knut sendt til videreutdannelse hos saksernes hertug Lothar av Supplinburg, den senere tyske keiser Lothar II (1125-37). Ved hans hoff fikk han ikke bare en politisk og militær utdannelse, men han ble også innført i en mer fremskreden europeisk kultur og livsstil. Rundt 1114 vendte han hjem og fant da sitt fedreland i en sørgelig forfatning. De hedenske venderne, som var slavere fra Sachsen og Preussen, herjet Danmark, og sørgrensen ved elven Eider var truet av stadige plyndringstokt fra Henrik, vendernes (abotrittenes) konge, fordi han ikke kunne få utbetalt sin morsarv av kong Niels, sin morbror. Han beseiret til og med Niels og den danske hæren og angrep byen Slesvig.

Følgen ble alminnelig kaos og ingen rettssikkerhet i landet. Da ingen andre meldte seg, tilbød den unge Knut seg overfor kongen å overta det ledige jarledømmet i Sønderjylland og få situasjonen under kontroll. Han giftet seg med Ingeborg, datter av en russisk storfyrste og niese av dronning Margrete og i slekt med både det svenske og norske kongehuset. Det ble et harmonisk ekteskap med tre døtre og en sønn, den senere kong Valdemar den Store (1157-82), som ble født etter Knuts død.

Kongen utnevnte i 1115 den nittenårige Knut til hertug av Slesvig, og han vant herredømmet over Sønderjylland, meglet mellom venderkongen Henrik og kong Niels og fikk med hell innført lov og orden. Han ble æret som landets redningsmann og fikk det angelsaksiske hederstilnavnet Lavard, som er en dansk form av det gammelengelske hlaford, som er opprinnelsesordet for det engelske Lord og betyr husbond eller brødherre. Han styrte fra byen Slesvig, som han befestet. Etter venderkongen Henriks død i 1127 kjøpte Knut seg herredømmet også over det vestlige venderriket av den tyske keiseren Lothar II. Dermed ble det fred og orden blant Danmarks naboer mot sør, og Knut sto seg godt både med venderne og Lothar, som i 1129 anerkjente ham som konge for de vestlige venderne. Men kong Niels ble rasende og begynte å se Knut som en rival.

Knut var ikke bare en kraftfull og rettsindig hersker, men også en human kristen fyrste og Kirkens mann. Han søkte å trekke de slaviske folkene inn i et kristent og europeisk fellesskap og støttet den hellige Vicelin av Oldenburg (d. 1154), vendernes apostel og senere biskop av Staargard (nå Oldenburg) i Øst-Holstein. Han sørget for en verdig gudstjeneste og deltok selv i den på fest- og hverdager; og i hans tid ble flere kirker bygd i Sønderjylland. «Han var med rette elsket av Gud og mennesker», sier Ringstedordinalet. Hans dobbeltstilling som tysk og dansk lensmann skaffet ham imidlertid fiender, og kong Niels' sønn Magnus den Sterke fryktet ham som rival til Danmarks trone når Niels var død.

Da kongen julen 1130 innbød rikets stormenn til gilde i Roskilde, innfant Knut seg, full av tillit til sine kongelige slektninger, mens hans hustru Ingeborg ble hjemme i Slesvig. Legenden beretter: «Men hans hustru, der ante sakens utfall, ba ham om helt å oppgi denne reisen». Kong Niels så den unge Knut Lavard som en rival til tronen. Han lot derfor sin sønn Magnus Nielssen benytte anledningen til et oppgjør med ham. Han og Henrik Skadelaar satte fetteren Knut stevne på et avsidesliggende sted i skogen ved Haraldsted Kongsgård, nord for Ringsted. Her tok Magnus bladet fra munnen: «Alle løper etter deg, du tar land og folk fra oss. Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike». Knut svarte: «Hva er det blitt av vår pakt, vår troskap og vår oppriktige broderkjærlighet! La Ham dømme mellom oss som vil gjengjelde enhver etter sin gjerning» (Ringstedordinalet).

Magnus svarte med å kløyve fetterens hode med sverdet. Det var den 7. januar 1131, dagen etter trettendedag jul, da julen sluttet og julefreden opphørte, ved fromessetid i Haraldsted skov. Det ble sagt at der Knut falt, flommet det frem en liten kilde. Hans lik ble først brakt til Haraldsted kirke og gravlagt der, men hans kiste ble senere flyttet til kirken ved benediktinerklosteret i Ringsted, hvor han ble gravlagt. Ved siden av mordet på kong Erik Klipping i Finderup Lade i 1286, er mordet på Knut Lavard et av Danmarkshistoriens mest omtalte mord.

Knut ble like omstridt etter sin død som mens han levde, og arbeidet med å få ham anerkjent som helgen, møtte motstand. Det fortelles at noen som ikke ville tro på kildens eller gravens underfulle kraft, ble straffet med heslige sykdommer, mens de som trodde, ble helbredet. Det fortelles også at kong Niels selv innfant seg i kirken og hovmodig bakvasket den døde Knut, men selv brakk han tre ribbein. På mordstedet ble det bygd et kapell som mange valfartet til.

Mordet på Knut Lavard ble den blodige innledningen til 25 års borgerkrig om Danmarks kongetrone. Foreløpig betydde mordet at det kom til åpen kamp mellom på den siden kong Niels og sønnen Magnus og på den andre siden Knuts halvbror Erik Emune, Erik Eiegods frillesønn, som i 1131 blev hyllet som konge av skåningene og litt senere av jydene. Dessuten blandet den tyske kongen seg inn og krevde gjengjeldelse for mordet på sin vasall. I 1134, etter at Lothar var blitt keiserkronet av pave Innocent II, som med et pennestrøk opphevet den danske Kirkens selvstendighet og la den inn under Hamburg, måtte Magnus krype til korset, på sin fars vegne anerkjenne Lothar som sin overherre og motta kongekronen av keiseren. Et vesentlig argument for denne kapitulasjonen var at Lothars hær var rykket helt frem til Dannevirke. Den danske kongen var blitt den tyske keiserens vasall.

Erkebiskop Asser, som hittil hadde støttet Niels, ble naturligvis harm over å ha mistet sitt erkebispesetes makt til kollegaen i Hamburg og sluttet seg til Erik Emune i kampen mot Niels og Magnus. Det samme gjorde Hvide-slekten. Den 4. juni 1134 kom det til et stort slag ved Fotevik i Skåne ved Lund i Skåne mellom Erik Emunes og Assers tropper på den ene siden og Niels' og Magnus' på den andre siden. Slaget endte med et totalt nederlag til Niels og Magnus. Blant de drepte var Magnus og fem biskoper som hadde tatt den gamle kongens parti. Niels slapp unna med nød og neppe til Jylland, og derfra flyktet han senere til Slesvig by, kanskje ikke det mest velvalgte stedet, for hvis kjøpmennene der var tro mot noen, så var det Knut Lavard. Borgerne hevnet da også sin kjære verneherre ved den 25. juni 1134 å drepe kong Niels.

Erik Emune var nå enekonge, og han takket Gud og alle hans helgener for den drabelige seieren ved Fotevik i Skåne, og han tildelte Assers erkebispesete i Lund rike godsgaver. For på tross av keiser Lothars og pave Innocents bestrebelser ble Asser sittende som erkebiskop.

Erik sørget i tillegg for å legge grunnen for en helgenkåring av sin halvbror Knut Lavard for på den måten å sikre sin slekts krav på tronen. Ved Ringsted kirke, hvor han fikk Knut gravlagt, grunnla han i 1135 et kloster som skulle sørge for å fremskaffe de nødvendige mirakler ved Knuts grav, og fra England tilkalte han munken Robert av Ely, som skulle forfatte en helgenbiografi om Knud. Dessverre er bare utdrag av det tre bind store verket bevart.

Kong Erik ble den 18. september 1137 drept på et tingmøte utenfor Ribe. Han fikk tilnavnet Emune, som visstnok betyr «den alltid minneverdige». Etter Erik IIs død var det ikke mange kongeemner å velge mellom: Den seksårige Valdemar, sønn av Knut Lavard, mens Magnus' sønn Knut og Erik Emunes egen sønn Sven også var mindreårige. Dermed overtok Erik Lam tronen som Erik III (1137-46). Hans mor var Erik Eiegods datter, noe som gjorde Erik Lam til Erik Emunes nevø.

I 1146 var Erik blitt svekket av en febersykdom, og som den eneste kongen i danmarkshistorien ga han avkall på tronen og ble munk i St. Knuds kloster i Odense. Der døde han senere samme år, den 27. august 1146. Det er neppe hans sykdom som ga ham tilnavnet Lam, han hadde nok navn etter det fredsæle dyret, og en historieskriver fra 1180-tallet mener det var på grunn av en «honningmild bløthet i hans vesen».

En uke etter mordet på Knut Lavard fødte hans hustru den 14. januar 1131 deres eneste sønn, Valdemar. Som hans far var kommet i pleie hos jarl Skjalm Hvide, vokste Valdemar opp hos Skjalm Hvides sønn Asser Rig. Under borgerkrigen etter mordet på faren sluttet Valdemar seg til Sven, sønn av Erik Emune, men han skiftet side og valgte å støtte Knut, Magnus' sønn. Kampen mellom danmarkshistoriens så berømte trekløver «Svend, Knud og Valdemar», de tre kongsemnene Sven (sønn av hevneren av mordet, Erik Emune), Knut (sønn av morderen, Magnus) og Valdemar (sønn av den myrdede, Knut Lavard) svekket rikets tilstand og gjorde landet sårbart overfor tysk inngripen i riket.

Danske stormenn tvang derfor i 1157 gjennom et forlik, hvor Sven, Knut og Valdemar delte landet mellom seg. Valdemar ble konge av Jylland. Da forliket ble feiret på kongsgården i Roskilde, forsøkte Sven å myrde sine to medkonger. Mens Knut ble drept, klarte Valdemar å unnslippe til Jylland. Ved et slag på Grathe Hede ved Viborg få måneder senere, seiret Valdemar, og Sven ble drept av jyske bønder, da han flyktet etter slaget.

Dermed ble Valdemar i 1157 enehersker i Danmark som kong Valdemar den Store (1157-82). Sammen med Danmarks salige erkebiskop Eskil av Lund oppnådde han i 1169 også sin fars helgenkåring hos pave Alexander III (1159-81), støttet av de mange påfallende helbredelsene som skjedde ved hans grav, samt de vitnesbyrd som deputasjonen avla hos paven, ledet av den svenske erkebiskop Stefan. Pavens brev med helligkåringen er bevart. Der nevnes ikke martyrdøden, men de mange miraklene.

Den 25. juni 1170 foretok erkebiskop Eskil den høytidelige skrinleggelsen i et praktfullt skrin på høyalteret i benediktinernes ennå ikke helt ferdige St. Bendts kirke i Ringsted, med deltakelse av åtte danske biskoper, Sveriges første erkebiskop Stefan av Uppsala og biskopen av Oslo samt en talløs allmue. De utbrøt: «Lovet være den Herre Jesus Kristus, som gjorde den hellige Knut til Sjællands vernehelgen». Valdemar benyttet anledningen til å få sin sønn Knut VI kronet og salvet som medkonge, og dermed var den kongelige arvefølgen innenfor Valdemars slekt på plass.

I helgentradisjonen fra Olav den Hellige og Knut den Hellige ble også Knut Lavard æret som Rex iustus, fremmer og beskytter av Kirken, forsvarer mot de hedenske venderne og martyr. For å fremme kulten ble det på oppdrag av kong Valdemar skrevet en kortere Vita Canuti, som utsmykket Knuts liv med hagiografiske motiver. Knut Lavard hadde vært oldermann for byen Slesvigs vernegilde, derfor ble han gjort til skytshelgen for mange nordiske kjøpmannslaug.

Knutsgildene var fra begynnelsen knyttet til Knut Lavard, men på 1300-tallet ble han ansett som alt for ubetydelig og i stedet ble Knut den Hellige antatt som gildenes skytshelgen. Gildene ble til etter Knut Lavards død for å legitimere Valdemar den Stores og hans ætlingers kongemakt, men de kommersielle og sosiale funksjonene tok snart overhånd. Knutsgildenes første felles møter ble fra begynnelsen holdt ved Knut Lavards grav i Ringsted, men ble senere flyttet til Skanör. De ble forbudt under reformasjonstiden, men har på 1900-tallet blitt gjenopprettet i flere danske byer og i Visby på Gotland.

I reformasjonstiden forsvant hans helgenskrin med alle kostbarhetene. Hans kranium ble fremvist som en museumsgjenstand og senere overført til Saint-Denis i Paris. Den tomme graven ble igjen nedlagt i gulvet foran høyalteret med en latinsk innskrift og Slesvigs våpen med de to løvene over gravstedet. Den katolske sognekirken i Lyngby er oppkalt etter ham. Hvert år avholdes det en valfart til ruinene av kapellet i Haraldsted til hans ære. I 1970 ble 800-årsjubileet for hans martyrium feiret med en stor jubileumsfest.

Knuts minnedag er 7. januar og translasjonsfesten feires 25. juni. Han ble betraktet som martyr i Danmark, antakelig for rettferdighet. Også i det nye Martyrologium Romanum (2001) står han oppført som martyr, selv om hans død skyldtes mer dynastiske enn religiøse forhold. Han blir avbildet med kongelige insignier, ofte med en kølle eller en øks, ved siden av ham ofte en kilde. Han blandes av og til sammen med sin hellige onkel av samme navn.

Knut den helliges minnedag er i dag dødsdagen 10. juli, mens han tidligere også hadde en andre minnedag 13. januar. Den minnet antakelig overføringen av hans hellige relikvier til den nye katedralen under bygging til hans ære i Odense i 1095. Begge dager er avmerket på den norske primstaven. 13. januar, «tyvendedag jul» hadde som primstavmerke en øks, en klokke, en tønne eller et omvendt drikkehorn. Dagen markerte slutten på julefeiringen. Kilden Martling sier at minnedagen den 13. januar var for den hellige Knut Lavard etter at feiringen av ham i Sverige og Finland ble flyttet fra 7. januar til trettendedagens oktavdag, som fikk navnet Knut. På 1700-tallet ble dagen på folkemunne hetende Tjugondag Knut.