Den salige Karl Leisner (1915-1945)

Den salige Karl Leisner ble født den 28. februar 1915 i Rees i Niederrhein i det vestlige Tyskland. Han ble døpt den 3. mars i St. Mariä Himmelfahrt i Rees. Han var den eldste av fem barn av Wilhelm Leisner (1886-1964) og Amalie Falkenstein (1892-1983). Hans far var rettssekretær og det var en trofast katolsk familie. Senere fikk Karl søsknene Willi (1916), Maria (1917-99) Paula (1919-90) og Elisabeth (1923).

Den 13. april 1921 begynte Karl på den katolske folkeskolen i Rees. Den 17. desember 1921 flyttet familien til Kleve, da faren ble ansatt i Amtsgericht der. Mellom 1921 og 1925 gikk Karl på folkeskolen i Kleve. Den 19. april 1925 mottok han sin første kommunion i Stiftskirche i Kleve. Den 22. april 1925 begynte han på gymnaset i Kleve. Som gymnasiast ble Karl preget av den katolske ungdomsbevegelsen, fremfor alt av sin religionslærer, presten dr. Walter Vinnenberg.

Som tolvåring grunnla Karl i 1927 ungdomsgruppen St. Werner i Jungkreuzbund, og som gruppeleder dro han med denne gruppen på vandringer og sykkelturer helt til Sveits. Den 20. juli 1927 ble han fermet (konfirmert) i Stiftskirche i Kleve. Den 4. august 1928 gikk gruppen St. Werner over til Katolischen Wandervogel, som den 28. juni 1928 var utgått fra Jungkreuzbund. I september 1931 gjennomgikk han sine første åndelige øvelser i Gerleve. I april 1934 var det gymnasiastmøte og åndelige øvelser i Schönstatt, og Karl ble kjent med Schönstatt-bevegelsen. I november 1933 gjennomgikk han åndelige øvelser i 's-Heerenberg. Den 22. mars 1934 tok han eksamen artium på det statlige gymnaset i Kleve.

Karl prøvde å få i gang katolske ungdomsgrupper, men ettersom nazistene søkte å kontrollere alt organisert ungdomsarbeid, måtte han ta med seg tenåringene på «campingturer» til Belgia og Nederland, der de fritt kunne diskutere Kirkens lære. Sitt frisemester i 1936/37 tilbrakte Karl med teologistudier ved universitetet i Freiburg im Breisgau. Her bodde han privat hos en familie Ruby, hvor han forelsket seg i datteren Elisabeth og begynte å lure på om han var kalt til prestetjeneste eller ekteskap. Men han ble raskt klar over at det var prest han skulle bli.

I 1937 ble hans studier avbrutt i seks måneder fra 1. april til 23. oktober for pliktarbeid (Reichsarbeitsdienst) i landbruket i Sachsen og i Emsland. Ved arbeidet med tørrlegging av noen sumper sto han hele dagen i vann, og dette kan ha vært en årsak til hans senere alvorlige lungetuberkulose. Til tross for nazistenes motstand klarte han å arrangere søndagsmessebesøk for sine arbeidskamerater. Den 29. oktober 1937 ransaket Gestapo hans hjem og tok hans og broren Willis dagbøker og papirer. Disse dokumentene, som ble omhyggelig bevart i nazistiske arkiver og kunne leses etter krigens slutt, vitner om hvordan denne åndelige unge mannen utviklet seg til en heroisk religiøs leder.

Etter arbeidstjenesten fortsatte Karl teologistudiene i Münster. Den 4. april 1938 begynte han på presteseminaret i Münster. Den 30. juni mottok han tonsuren av biskop (senere kardinal, saligkåret 9. oktober 2005) Klemens August von Galen. Den 1. juli 1939 mottok han vielsene til hostiarius og lektor og den 2. juli vielsene til eksorsist og akolytt av biskop von Galen. Han ble den 4. mars 1939 viet til subdiakon og den 25. mars til diakon av biskop von Galen.

Fra 5. juni 1939 var Karl på lungesanatoriet Fürstabt-Gebertshaus i St. Blasien i Schwarzwald i Sør-Tyskland på grunn av sin tuberkulose. Etter seks måneder hadde hans helsetilstand bedret seg dramatisk. men den 8. november gjorde motstandskjemperen Georg Elser et mislykket attentatsforsøk på Adolf Hitler i München, og dagen etter hørte Karl om det mislykkede attentatet. Hans kommentar Schade! («så synd!») ble overhørt av en tyster blant medpasientene og brakt videre til nazimyndighetene, og Karl ble arrestert samme dag.

Den 24-årige diakonen skulle egentlig motta prestevielsen noen måneder senere. Han ble først internert fra 9. november 1939 i en celle i Freiburg uten kontakt med utenverdenen, deretter fra 15. februar 1940 i Mannheim, hvor tuberkulosen brøt ut på nytt på grunn av de harde forholdene. Den 16. mars 1940 ble han ført til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ved Berlin.

Den 14. desember 1941 ble han overført til konsentrasjonsleiren Dachau i Bayern, som hadde en spesiell avdeling for fengslede katolske geistlige fra 144 bispedømmer, 25 nasjonaliteter og 40 ordenssamfunn. Dette var den første konsentrasjonsleiren som ble åpnet av nazistene, allerede i mars 1933, på tomten til en tidligere våpenfabrikk. Det var også en av de siste leirene som ble frigjort, det skjedde den 29. april 1945.

Karl var fange nr 22356 og arbeidet en stund i gartneriet, men sykdommen gjorde seg så sterkt gjeldende at han resten av oppholdet måtte oppholde seg på sykestuen. I september 1944 ble franske fanger sendt til Dachau, blant dem biskop Gabriel Piguet av Clermont-Ferrand. Han var blitt arrestert etter pinsefeiringen, beskyldt for samarbeid med La Résistance.

Når det nå var en biskop tilgjengelig, ble det lagt planer for å få presteviet Karl. Biskopene av Münster (hjembispedømmet) og München (det stedlige bispedømmet) ga sin tillatelse, hellig krisma og ritualeboken ble smuglet inn av personer med kontakter utenfor leiren og fanger som arbeidet på diverse verksteder fikk i hemmelighet laget fullt bispeskrud, inkludert mitra, stav og til og med en bispering. Deretter ble Karl den 17. desember 1944 (søndag Gaudete i adventstiden) i all hemmelighet presteviet av biskop Gabriel Piguet. Mer enn tusen prester hadde trengt seg sammen i kapellet for denne unike anledningen. Dette var den eneste prestevielsen som ble foretatt i en konsentrasjonsleir i Det tredje rike.

Karl var så svekket at han måtte utsette feiringen av sin første messe i over en uke. Den 26. desember 1944 feiret han sin første messe i brakkekapellet i Dachau. Den skulle også bli hans siste. Han opplevde amerikanernes befrielse av Dachau den 29. april 1945 fra sykesengen. Leiren ble lagt i karantene, men den 4. mai ble Karl hentet av p. Otto Pies SJ og sogneprest Pfanzelt av Dachau. Han var så syk og svekket etter oppholdet i konsentrasjonsleiren at han måtte innlegges på sanatoriet Planegg nær München. Den 29. juni 1945 kom foreldrene og besøkte ham. Den 9. august var også hans søstre med foreldrene på sykebesøk.

Men den 12. august 1945 døde han av tuberkulose på sanatoriet Planegg. Biskop Klemens August von Galen skrev til hans foreldre: «Dere har gitt himmelen en helgen». Etter krigen fikk tysteren fra sanatoriet i 1939 høre om Karls lidelse og død og ble nesten knust. Men både han og de andre som forårsaket Karls død, ble omfattet av Karls ord i dagboken like før sin død: «Du høyeste, velsign også mine fiender». Han ble gravlagt den 20. august på kirkegården i Kleve, men den 30. august 1966 ble hans levninger gravd opp, og den 3. september ble de bisatt i krypten i domkirken i Xanten.

Den 5. desember 1977 ble hans saligkåringsprosess åpnet i Roma. Informasjonsprosessen på bispedømmenivå ble åpnet i Münster den 15. mars 1980 og avsluttet den 30. september 1982. Den 12. oktober ble dokumentene overlevert til Vatikanet. Prosessen ble avsluttet den 12. januar 1996, da pave Johannes Paul II (1978-2005) undertegnet dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret av paven den 23. juni 1996 i Berlin sammen med et annet offer for nazismen, den salige Bernhard Lichtenberg. Les også pavens preken ved den anledning. Hans minnedag er dødsdagen 12. august. Saligkåringen skjedde på Olympiastadion, som Hitler bygde til OL i 1936.