| Den salige Klara Agolanti av Rimini (1280-1326) |
Den salige Klara Agolanti (it: Chiara) ble født i 1280 i Rimini i regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia. Hennes foreldre var Onosdeo Agolanti og hans hustru Gaudiana og kom fra en av byens rike adelsfamilier. Sin ungdom kastet hun bort med syndefulle utsvevelser, og hun ignorerte den religiøse praksisen som moren prøvde å lære henne.
Da moren døde, giftet faren seg igjen, og Klara ble enda mer uavhengig. Hun giftet seg med sønnen av sin stemor, men hun ble enke etter bare tre år og arvet enorme rikdommer. I åtte år til levde hun sitt utsvevende liv, og hun var årsak til mange skandaler og mye sladder i byen. Hennes far og hennes bror ble henrettet etter sivil uro, og all rikdommen til familien Agolanti havnet på den unge enkens hender. En adelsmann som levde like utsvevende som henne selv, fridde til henne, og hun svarte ja på den betingelse at hun kunne fortsette sin gamle livsstil.
En dag gikk Klara av nysgjerrighet inn i en kirke som tilhørte fransiskanerkonventualene (OFMConv), Santa Maria in Tribio. Dette forandret hennes liv fullstendig, og da hun kom hjem, låste hun seg inn på et rom, kastet seg på gulvet og lovte å begynne et nytt liv. Det ble sagt at det var en visjon av Jomfru Maria som sto bak omvendelsen. Dagen etter gikk hun til den samme kirken og avla generalskriftemål.
Hennes mann ga henne tillatelse til å leve praktisk talt som en nonne, og hun ble fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF). Hun levde et liv preget av botsøvelser og barmhjertighetsgjerninger, og hun omvendte også sin mann. Han døde to år senere, og hun økte sin askese ytterligere.
Noen av de botsøvelser hun påla seg selv, var nokså ekstreme, selv etter samtidens målestokk. Hun la bort alle smykker og bar ringer av jern rundt anklene, fingrene og halsen. Hun sov alltid på en hard seng og påla seg selv lange perioder med faste og bønn. I fasten bodde hun i en hule i bymuren, på langfredag fikk hun seg selv dratt gjennom byen med et tau om halsen som en imitasjon av Jesus på veien til Golgata. Hun døde nesten da hun prøvde for lenge å erfare Kristi tørst på korset. En gang hun ikke klarte å holde seg, men talte i vrede, straffet hun seg med å klype seg i tungen med en tang. De siste årene av sitt liv ble hun blind, og de siste få månedene av sitt liv tilbrakte hun i en koma hvor hun ikke var i stand til å snakke.
Men hennes arbeid viser at hun ikke bare lærte å straffe seg selv, men også å hjelpe andre. Hun pleide sin forviste bror og mange andre, hun hjalp noen klarissenonner som hadde blitt tvunget til å flykte fra Regno for å etablere seg i Rimini og bar ved for dem som en tjener – de låste henne inne for å forhindre at hun gikk tilbake til hulen i bymuren. En gang solgte hun seg selv som slave for å kjøpe fri en mann som skulle til å få hånden kappet av. Magistraten ble så beveget over medfølelsen i handlingen at han benådet mannen. Hun grunnla et kloster for sine disipler, Santa Maria degli Angeli, men ble aldri selv nonne. Klosteret fikk senere navnet Santa Chiara.
Klara døde den 10. februar 1326 i Rimini. Hennes legeme hviler i klosterkirken. Hun ble saligkåret den 22. desember 1784 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Pius VI (1775-99). Hennes minnedag er dødsdagen 10. februar.