Den hellige Ludvig av Toulouse (1274-1297)

Skytshelgen for Valencia og for Brignoles (1617); for misjonen San Luis Obispo de Tolosa (nå: byen San Luis Obispo) i California

Den hellige Ludvig av Anjou (fr: Louis d’Anjou; it: Ludovico d’Angiò) ble født den 9. februar 1274 i Brignoles i Provençe og bispedømmet Aix (i dag i Frejus-Toulon) i Frankrike, selv om noen forskere mener at han ble født i Nocera dei Pagani i provinsen Salerno ved Napoli i Italia (Martyrologium Romanum sier at han ble født i Brignoles). Brignoles er nå en kommune i departementet Var i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur sørøst i Frankrike. Nocera dei Pagani er nå delt i de fem kommunene Nocera Inferiore, Nocera Superiore, Pagani, Sant’Egidio del Monte Albino og Corbara. Tvilen om fødestedet kommer av at hans far Karl på den tiden var både fyrste av Salerno og guvernør i Provençe.

Han vokste uansett opp i Brignoles, for kong Karl I ønsket at hans etterkommere skulle vokse opp i Frankrike som franske prinser. Ludvig var andre sønn av kong Karl II den Halte av Napoli og Sicilia (1285-1309), sønn av Karl I av Sicilia (1266-82) og Napoli (1266-85) og bror av Ludvig IX av Frankrike, og hans hustru Maria (ca 1257-1323), datter av kong Stefan V av Ungarn (1270-72). Han kom dermed fra en hellig slekt på begge sider – han var på farssiden grandnevø av den hellige kong Ludvig IX av Frankrike (1226-70), mens morfarens søstre var de hellige Kunigunde av Polen og Margareta av Ungarn og den salige Jolenta av Kalisz, mens deres tante igjen var den hellige Elisabeth av Thüringen, og grandtanten den hellige Hedvig av Schlesien. Til den ungarske kongelige Arpád-ætten hører også den hellige kong Stefan I av Ungarn, hans sønn, den hellige Emerik av Ungarn, den hellige kong Ladislas av Ungarn og den hellige Margareta av Skottland.

Ludvig hadde tretten søsken: 1) Karl Martel av Anjou, titularkonge av Ungarn (1271-95). 2) Margareta av Anjou (1273-99), grevinne av Anjou og Maine, gift i 1290 med Karl av Valois (1270-1325). 3) Ludvig. 4) Robert av Napoli (1277-1343), konge av Napoli (1309-43). 5) Filip I av Taranto (1278-1332), prins av Taranto og av Achaia, titularkeiser av Konstantinopel. 6. Blanca av Anjou (1280-1310), gift i 1295 med kong Jakob II av Aragón (1267-1327). 7) Raimund Berengar (1281-1305), greve av Andria. 8) Johannes av Sicilia (1283-1308). 9) Tristan av Sicilia (1284-84/88), fyrste av Salerno. 10) Eleanor av Anjou (1289-1341), giftet seg i 1302 med Fredrik II (1272-1336), konge av Sicilia. 11) Maria av Anjou (1290-1347), giftet seg i 1304 med Sancho I (1276-1324), konge av Mallorca. 12) Peter Tempesta (1291-1315), greve av Gravina. 13) Johannes av Gravina (1294-1336), hertug av Durazzo, prins av Achaia. 14) Beatrix (1295-1335), gift i 1305 med Azzo VIII av Este (d. 1308), deretter i 1309 med Bertrand des Baux (d. 1351), greve av Andria.

Tittelen «av Anjou» kommer fra det angevinske dynastiet, som ble grunnlagt av den første greven av Anjou, Fulk den røde (fr: Foulques le Roux; it: Folco il Rosso) (930-42). Anjou ble i 1234 annektert av den franske kongen Ludvig IX (1214-1270), og han ga grevskapet til sin bror Karl i 1246. Karl I (1226-85) utvidet det store dynastiet utover de franske grensene og fikk store eiendommer i Italia, spesielt siden den franske paven Klemens IV (1265-68) hadde kalt ham til å gå mot huset Schwaben. Etter at han hadde beseiret den siste etterkommeren Konrad av Schwaben (1252-68), ble han den absolutte hersker over hele Sør-Italia.

Ludvig vokste opp sammen med mange brødre og søstre og mottok en kristen oppdragelse fra moren, mens faren var opptatt av å velge ut for dem gode lærere i de liberale kunster og teologiske og filosofiske fag. Ludvig tilbrakte sin barndom i stor ro og delte tiden mellom bønn, studier, lek med sine brødre og turer i de grønne parkene i familiens slott i Provençe og i Italia. Med følsomheten i hans unge hjerte arbeidet han for å hjelpe mennesker i nød ved å bruke alle triks, men det var ikke passende for en prins å ta mat fra kjøkkenet og gi til de sultne fattige.

Da Ludvig var rundt syv år gammel, ble han overlatt til en lærer av normannisk opprinnelse, Guillaume de Manerie, og en prest, Jean de Bymaret, som skulle bli kannik av Forcalquier. Valget av den normanniske ridderen var lykkelig, for han var ærlig, fornuftig, omhyggelig, klok og svært from. Guillaume regulerte dagen strengt for de unge prinsene og tillot ikke noen minutters lediggang, men delte tiden harmonisk mellom bønn, studier og fysiske øvelser. Fra en alder av syv år kunne Ludvig ri, jakte, fiske, fekte, synge og danse. Han overrasket alle med sin raske vidd og tidlige modenhet og dømmekraft. Han fikk aldri føle kjeppen som læreren ikke nølte med å bruke om det var nødvendig. Robert, den fremtidige kongen av Napoli, fikk kjenne den ganske ofte, noe som plaget Ludvig, som ennå ikke våget å be om nåde for den skyldige av respekt for autoriteter. Han fikk en utdannelse som var verdig hans rang, men helt fra han var svært ung, var han tiltrukket av det religiøse liv.

Da Ludvig var tolv år gammel i 1286, var det to fransiskanske ordensbrødre som tok seg av ham, Guillaume de Millard og François Brun fra Apt, som nesten aldri forlot ham og som spilte en stor rolle i utviklingen av hans fromhet og hans kall. Han hadde allerede bekjent seg til hellig fattigdom, og hans hengivenhet til Jomfruen stadfestet seg. Hver dag resitere han officiet, og om natten sto han opp i hemmelighet for å be stående med armene utstrakt. Han likte å lese biografier om de hellige, og det var der han fant sine modeller.

Etter den berømte sicilianske vesper av 30. mars 1282, som hadde drevet angevinerne ut av Sicilia, ønsket kong Karl II av Anjou å gjenvinne den opprørske øya. Fra mai 1282 bestilte han i Marseille byggingen av en flåte som skulle kommanderes av Jean de Vivaud, som han sendte til Messina. Året etter samlet admiral Barthélemy Bonvin flere skip, men resultatene var skuffende. Først vant Guillaume Cornut for aragonerne den 8. juli 1283 i slaget ved Malta, og deretter ble flåten fra Marseille og Napoli igjen beseiret i en ulik kamp den 5. juni 1284 av admiral Ruggero de Laura i farvannet utenfor Napoli.

Under dette siste slaget ble Ludvigs far Karl den halte, som da ennå bare var fyrste av Salerno og arving til tronen i Napoli, tatt til fange av flåten til kong Peter III av Aragón (1276-85). Kong Karl I av Napoli (1266-85) døde i Foggia den 7. januar 1285 og etterlot de unge prinsene uten støtte i møtet med det mektige huset Aragón. Denne prøvelsen modnet den unge Ludvig, som fortsatte å be til Gud om å løfte opp hans rammede familie og bringe hans far tilbake. Han påla seg streng bot, og til dem som ba ham om å moderere den, svarte han: «Min fars liv er mer dyrebart og mer nødvendig til alles beste enn mitt. Jeg ofrer det med glede for å oppnå hans befrielse». Ved sin fars død ble fyrsten av Salerno konge av Napoli som Karl II (1285-1309), men han satt fortsatt i fengsel. Han ble holdt som fange i fire år av kong Peter IIIs sønn, kong Alfons III av Aragon (1285-91).

Etter en rekke forhandlinger og traktaten av Oloron den 25. juli 1287 og traktaten av Camporeale i 1288, ble Karl II satt fri i 1288, men han ble løslatt på harde betingelser. Tre av hans sønner, Ludvig, Robert og Raimund Berenger, skulle ta hans plass som gisler sammen med seksti unge provençalske adelsmenn og tyve fra Marseille. Karl II ble tvunget til å akseptere betingelsene, men han ba om at sønnene måtte få en utdannelse som passet til deres fyrstelige rang.

Den 18. november 1288 ble de tre unge prinsene revet bort fra sitt hjem og sin familie og sendt til Spania. Ludvig var da fjorten år gammel, Robert elleve og Raimund syv år gammel. Slottet Moncade i nærheten av Barcelona i Catalonia (som var en del av Aragón) ble tildelt dem som bolig, Deretter ble de fra 1289 til 1293 holdt i slottet Ciurana i den fjellrike provinsen Tarragona. De ble behandlet med ære og tilbrakte sine dager som de ønsket, men deres forbindelser til verden utenfor ble strengt overvåket, og den hjelp som den ruinerte Karl II kunne gi dem, var minimal. I 1293 ble de holdt et par måneder i Castilla, og frem til midten av 1294 var de i Barcelona. Deretter ble de igjen brakt tilbake til slottet Ciurana, hvor de ble værende frem til den 31. oktober 1295, da de etter syv års fangenskap ble returnert til familien.

I sine syv år som gissel i eller nær Barcelona skal Ludvig ha vært glad og munter og ha deltatt i sport og de andre aktivitetene som fangene fordrev tiden med. Han var gislenes leder, og for sitt lille hoff skrev han et strengt reglement som var både militært og monastisk. Ved de svært nøysomme måltidene lyttet de til en lesning som var valgt fra Bibelen, den hellige Gregor den store, den hellige Bernhard eller Fleur des saints, en oppbyggelig bok som hadde en helgens biografi for hver dag i året. De som hadde bannet, spiste sittende på gulvet sammen med hundene. Gambling var forbudt, men sjakk ble anbefalt. De fysiske øvelsene var vanligvis praktiske ved at de red, jaktet og organiserte turneringer. Ludvig var usedvanlig blyg, og en biograf sier at han nektet å omfavne selv moren og søstrene, og han skydde enhver samtale med kvinner og selv synet av dem.

Ludvig foretrakk selskapet til fransiskanerbrødrene François Brun (it: Francesco Bruno) og Pierre Scarrerii (it: Pietro Scarrier) som hadde fått lov til å bli med de unge fangene fra Provençe. François Brun skulle bli biskop av Gaeta (1306-20), og Pierre Scarrerii biskop av Rapolla (1308-16) (nå bispedømmet Melfi-Rapolla-Venosa) og skriftefar for dronning Sanchia av Napoli, hustruen til Ludvigs bror, senere kong Robert av Napoli (1309-43). De to fransiskanerne var dyktige lærere. Ellers sto de også alltid i brevkontakt med den lærde fransiskaneren Pietro di Giovanni Olivi, som skrev et langt brev til dem den 18. mai 1295, hvor de fikk trøst sammen med hans dype tanker.

Det var hos de to fransiskanerne Ludvig lærte latin, ble innviet i teologi og skrev sine første prekener. Hver dag gikk han til messe og resitere tidebønnene, og ofte måtte de hente ham fra bønnen og minne ham om de trengte ham. Hans fransiskanske kontakter skulle ha en avgjørende innflytelse på Ludvigs liv, for midt i det katalanske fangenskapet blomstret hans prestekall, resten av hans liv ble levd mer intenst i bønn enn brødrene, med illevarslende episoder som kampen med en stor svart katt som hadde overfalt ham mens han var i bønn og som Ludvig jaget på flukt med korsets tegn.

Fysisk var fangenskapet svært smertefullt for Ludvig. I januar 1290 ble han rammet av den fryktede sykdommen lungetuberkulose med høy feber og voldsomme hosterier, og han spyttet blod. Han var så syk at det virket som om han nærmet seg en snarlig død. Han ble pleid av sine to brødre og de andre adelsmennene, som var svært nedslått over hans tilstand, samtidig som leger prøvde de nyeste medisinske metodene for å overvinne den forferdelige sykdommen. Den 1. februar 1290 viet han seg helt til Gud og overga seg til Guds vilje. Mirakuløst nok ble han raskt helbredet, noe som forbløffet legene. Han betrodde de to fransiskanerne det løftet han hadde avlagt da han sto på gravens rand, om at hvis han ble frisk, skulle han slutte seg til fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM). På pinsedag var han i stand til å tro at han var helbredet, og da fornyet han sitt løfte.

En rideulykke som han kom uskadd fra, styrket ham i hans beslutning. Han ga opp jakt og skytevåpen, og fra nå av ville han leve som en prest. Under klærne bar han et fransiskansk tau som belte og ventet på å få tre inn i ordenen, og han hadde store vanskeligheter med å være tålmodig. Etter noen år ble betingelsene for hans fangenskap myknet, og han kunne komme og bo i Barcelona, hvor han deltok iherdig i fransiskanernes kloster og studerte ved universitetet.

Han fikk tillatelse til at to fransiskanerbrødre kunne pleie ham i hans egen leilighet. Han sto opp til de fastsatte tidspunktene for å be med dem om natten, og han fulgte deres undervisning i filosofi og teologi. Den engelske fransiskaneren og teologen Richard av Middleton (de Media Villa) var en av hans lærere, andre var Ponzius Carbonelli og Peter av Falgar. Selv om hans far Karl II var langt unna, fulgte han sønnen med engstelse. Til slutt gikk han med på Ludvigs valg av det religiøse liv, men med en viss bekymring for den type orden som ble kalt tiggermunker, som han mente ikke var godt egnet for en prins.

Den 7. oktober 1294 utstedte den hellige pave Celestin V (1294-94) en bulle som betrodde den tyveårige Ludvig administrasjonen av erkebispedømmet Lyon, etter at han i en tidligere bulle hadde gitt Ludvigs skriftefar Frans av Apt OFM myndighet til å tildele ham den klerikale tonsuren og de første fire lavere vielser. Det ser ikke ut til at noen av de to bullene ble satt i kraft, og Ludvig argumenterte med at han ennå ikke hadde mottatt tonsuren. Johannes av Orta sier at Ludvig først mottok tonsuren den 1. november 1295, etter sin løslatelse. Allerede i 1290 var han blitt ikledd geistlig drakt i det lille kapellet i festningen i Ciurana.

Takket være sterk involvering av pave Bonifatius VIII, ble en fredsavtale undertegnet i Anagni mellom kongene av Aragon og Napoli den 7. juni 1295. Karl II var klar til å reise til Catalonia da han mottok den fryktelige nyheten om at hans eldste sønn Karl Martel (1271-95) var død den 12. august 1295. Han var som attenåring satt opp av pave Nikolas IV (1288-92) og det kirkelige partiet som titularkonge av Ungarn (1290-95) som etterfølger til sin onkel på morssiden, den barnløse Ladislas IV (1272–1290), som paven allerede tidligere hadde erklært et korstog mot. Men Karl Martel klarte aldri å styre kongeriket Ungarn. Han hadde også vært arving til tronen i Napoli. Ludvig var den neste i arverekken og ble arving til riket.

Den 31. oktober 1295 fant det sted et møte i Figueras mellom kong Jakob II av Aragón (1291-1327) og Karl II av Napoli, hvor fangene ble løslatt og de tre prinsene gjenforent med sin far. Dagen etter mottok Ludvig tonsuren i klosterkirken i Villabertran. Karl II hadde tillatt sin sønn å bli kleriker, mye for ikke å forverre hans tilstand under hans lange fangenskap og alvorlige sykdom. Men å motta tonsuren var ikke endelig og ugjenkallelig.

Den nye avtalen skulle befestes på den vanlige måten, og det ble bestemt at Ludvigs søster Blanca (Blanche) skulle gifte seg med kong Jakob av Aragón. Men begge hoffene ønsket seg sterkt et dobbeltbryllup, hvor Ludvig skulle gifte seg med kong Jakobs søster, prinsesse Yolanda av Aragón (1273-1302). Karl II håpet å få tronarvingen Ludvig bort fra sine merkelige ideer og heller gifte seg som en del av politisk løsning. Men Ludvig var fast bestemt på å bli fransiskaner, så han avslo dette tilbudet, så hoffene fikk nøye seg med ett bryllup. Der holdt Ludvig prekenen. To år senere, den 23. mars 1297, giftet den 24-årige prinsesse Yolanda seg i stedet med Ludvigs tyveårige bror Robert (1277-1343) i Roma, men hun døde før han overtok tronen i Napoli og ble dermed aldri dronning. Robert giftet seg på nytt i 1304 med prinsesse Sancha av Mallorca (ca 1285-1345).

På veien tilbake fra fangenskapet i Catalonia stanset de i Montpellier, hvor Ludvig spurte den fransiskanske provinsialen om å få tre inn i ordenen. Men han ble ikke akseptert fordi han var en kongelig prins og utpekt til tronarving, og de kunne ikke ta ham opp i ordenen uten hans far kongens tillatelse. Provinsialen anbefalte ham å ta opp spørsmålet med ordensgeneralen i Roma. Ludvig fortsatte reisen, som gikk raskt. Den 1. november var hoffet i Aix, den 19. i Brignoles og den 1. desember i Roma, etter først å ha møtt sine jublende foreldre. I Roma tildelte pave Bonifatius VIII (1294-1303) ham de lavere vielser og vigslet ham til subdiakon og diakon julen 1295. Den unge klerikeren avviste energisk alle æresbevisningene som man ønsket å gi ham, og ydmykt fylte han sin nye rolle i kirken. Da han dro videre sørover fra Roma, kom han endelig til folkets jubel sammen med sine brødre til Napoli, hjemmet til huset Anjou.

Kong Karl II hadde forstått at det var nytteløst å prøve å avlede Ludvig fra hans kall. Hans eldre brors død hadde gjort ham til tronarving. I januar 1296 fikk han lov av faren til formelt å gi avkall på sine rettigheter til kongeriket Napoli og grevskapene Anjou og Provençe til fordel for sin bror Robert av Anjou (1275-1343). Robert ble tronarving og skulle bli kong Robert I (1309-43). Han styrte så godt og etterlot et stort og varig minne om sin personlighet i riket. Han var en elsker av litteratur og fikk tilnavnet «den vise».

Ludvig var nå fri fra arvelige forpliktelser, men familiens motstand var fortsatt så stor at fransiskanerordenen fant det klokest å nekte å oppta ham for en tid. Han trakk seg da tilbake til slottet Castel dell’Ovo («Eggeslottet») på en liten holme sør for Napoli, som lå rolig og isolert i et vakkert område og var et ideelt tilfluktssted. En pensjon på 4 000 livres ble regelmessig utbetalt til ham. Kongen, som kjente hans smak for bøker, ga ham Summa Theologiae av den hellige Thomas Aquinas OP (1225-74). Selv om han ennå ikke kunne bli fransiskaner, organiserte Ludvig sitt liv som en sann ordensbror. Han omga seg med fransiskanere og delte sin tid mellom bønn og studier i teologi, og han leste spesielt den hellige Bernhard av Clairvaux. Han forberedte seg på sin prestevielsen i bønn og meditasjon. Der ble han en nær venn av en fattig lærd mann fra en velstående middelklassefamilie i Cahors, Jacques Duèze (d’Euse) (ca 1244-1334), som senere skulle bli pave Johannes XXII (1316-34).

Pave Bonifatius VIII hadde ikke glemt ham, og han inviterte Ludvig til å komme til Roma for å motta prestevielsen, men han avslo denne æren. I stedet ble han presteviet den 19. mai 1296 i fransiskanerkirken San Lorenzo Maggiore i Napoli av erkebiskop Filippo Minutolo av Napoli (1285-1301). Han hadde fått pavelig dispensasjon ettersom han var bare 22 år gammel. Dagen etter feiret han sin første messe i kapellet på kongeslottet. Han dro snart tilbake til Eggeslottet, og derfra dro han noen ganger ut for å forkynne eller for å utøve nestekjærlighet, og han fikk alles respekt for sin prestelige status. En dag skyndte han seg til kongen for å redde livet til rundt hundre menn som var dødsdømt for undergravende virksomhet og satt fengslet på en galei. Han bønnfalt sin far om nåde for dem, og faren samtykket.

Men Ludvig var en for viktig person til å slippe unna ansvaret forbundet med hans stand. Hvis han valgte det religiøse liv, ville det garantert ikke bli på sine egne vilkår. Biskoper ble vanligvis utnevnt av taktiske og geopolitiske hensyn. Den ekstremt autokratiske pave Bonifatius VIII (1294-1303) brukte mye av sin tid til å øke sin egen families velstand og makt, og han plasserte sine egne menn i posisjoner som skulle sikre ham og hans fraksjon innen Kirken overtaket i innenlandske og internasjonale spørsmål. På denne tiden var han involvert i en spesielt komplisert konflikt med kong Filip IV den Smukke av Frankrike (1285-1314) om pavens enerett til å besette bispeseter og større kall og om skattlegging av presteskapet, og en annen konflikt med en gruppe i Kirken under ledelse av kardinalene fra den mektige Colonna-familien.

I slutten av 1296 døde biskopen av Toulouse, og situasjonen var delikat. Bernard Saisset, biskop av det nye bispedømmet Pamiers (nå Pamiers-Couserans-Mirepoix) (1295-1311), som var skilt ut fra Toulouse i 1295, var svært upopulær hos kongen av Frankrike, Filip IV den smukke. Pave Bonifatius VIII var på jakt etter noen som kunne overvinne disse vanskelighetene, og han tenkte på Ludvig av Anjou og hadde ikke glemt sin forgjengers utnevnelse av ham til erkebiskop av Lyon (en utnevnelse som aldri trådte i kraft). Paven skrev til kong Karl II av Napoli, som ble svært smigret over forslaget.

Snart kom den uventede nyheten fra Roma om at paven hadde utnevnt Ludvig til biskop av Toulouse i Frankrike. Straks dro han til Roma for å prøve å gi avkall på embetet på grunn av sin unge alder på bare 22 år, men på den tiden var det andre kriterier som gjaldt ved tildelingen av slike viktige posisjoner. Paven insisterte, og det ble gjort klart for den motvillige Ludvig at dette var et spørsmål om lydighet. For Bonifatius var han ikke noe annet enn en av mange potensielt nyttige brikker i et svært intrikat spill for å overleve. Ludvig adlød av lydighet, men bare under den forutsetning at han først kunne oppfylle sitt tidligere løfte om å tre inn i fransiskanerordenen.

Den 24. desember 1296 mottok Ludvig fransiskanerdrakten av ordenens generalminister, Giovanni Minio da Morrovalle (ca 1250-1312) (kardinal fra 1302) i klosteret Ara Coeli i Roma, og han avla umiddelbart sine evige løfter. Han hadde først tilbrakt en periode i klosteret med forberedelser før løfteavleggelsen. Bror François Brun ga ham sin egen drakt, som var kortere og som hadde forkortet ermene, fordi Ludvig ikke fikk lov av paven til å bære drakten demonstrativt og måtte holde den skjult under de prestelige klærne for ikke å krenke følelsene til sin far kongen.

Den 30. desember 1296 (ikke den 29. som flere kilder hevder) ble han vigslet til den 44. biskop av Toulouse (Tolosanus) av pave Bonifatius VIII i Peterskirken. Det skjedde i en høytidelig og praktfull seremoni som sto i kontrast til den fransiskanske ånd som Ludvig følte seg fylt av. Igjen hadde paven gitt dispensasjon fra det kanoniske kravet om minstealder. Deretter dro Ludvig straks til Napoli for å ta farvel med sin familie, men han foretok reisen i flere etapper for å unngå å svekke sin delikate helse.

Han kom til Napoli den 13. januar 1297, hvor hans mor dronningen gikk ham i møte sammen med hoffet og en feststemt folkemengde for å få hans biskoppelige velsignelse og gi ham en bispering som var spesielt inngravert for ham. Ludvig trakk seg tilbake til Castel dell’Ovo for å få litt fred og slappe av i legeme og sjel etter så mange følelser. Der levde han et enkelt fransiskanerliv som i et ekte kloster.

Etter et par dager startet han på den lange reisen til sitt nye bispedømme i Frankrike. Han stanset på ulike steder på veien, først i klosteret Ara Coeli i Roma. Der fikk han til sin store glede på festdagen for den hellige Agate (5. februar) tillatelse til å bære den fransiskanske drakten synlig. Han tok umiddelbart av seg sine bispeinsignier for å komme seg rundt i byen blandet med andre ordensbrødre uten å skille seg ut. Han gjentok ofte denne praksisen med ydmykhet. I festmessen for Agate prekte han høytidelig sittende iført fransiskanerkutte under korkåpen, noe som vakte mishag hos hans far.

Underveis stanset han også i fransiskanske klostre i Firenze, Siena, Genova, Marseille og Montpellier, hvor han ble hilst hjertelig velkommen av brødrene, som var oppmerksomme på hans rang, noe han for enhver pris ikke ønsket å markere. Under sin reise satte han ofte sitt følge og sitt vertskap i forlegenhet, for de sparte ikke på noe for å vise ham den største ære, noe som gjorde det vanskelig for ham å praktisere ydmykhet og fattigdom. Han stanset også i fødebyen Brignoles og i Lyon, og deretter tok han en lang omvei til Paris for å møte kongen av Frankrike, Filip IV den smukke (1285-1314).

Han avslo å benytte den storslagne innkvarteringen som kongen hadde forberedt for ham på slottet, og i stedet gikk han til Couvent des Cordeliers (Cordeliers var det franske navnet på fransiskanerobservantene), hvor han delvis kunne leve et enkelt ordensliv. Han leste i sin tur i refektoriet, men han måtte gå og møte kongen og de fremste i riket, delta i møter på universitetet og preke og delta i flere seremonier. Oppholdet i Paris var kort, og i mars 1297 kom Ludvig til Toulouse for å ta opp forvaltningen av sitt bispedømme. Han ble mottatt av Les capitouls, de fremste tjenestemennene i Toulouse, som gjorde hans ankomst til et triumftog. Ludvig hadde reist til sitt bispesete som en fattig munk, men i Toulouse ble han mottatt med den pomp og prakt som var passende for en prins. Likevel forble han beskjeden og ydmyk, og som biskop levde han i en fattigdom som var den hellige Frans verdig.

Han bygde sitt liv på de strenge reglene for fransiskansk fattigdom, og han forvandler sitt palass så det lignet et kloster og introduserte orden og enkelhet. Han nektet å bruke sølvtallerkener og juvelprydede begre, og han bar en gammel og lappet drakt i en stille irettesettelse av sitt verdslige presteskap. Han feiret messe hver dag og prekte ofte. I tillegg til François Brun og Pierre Scarrerii sluttet en berømt professor i kirkerett seg til ham, Jacques Duèze, den kommende pave Johannes XXII.

Ludvig av Anjou prøvde å reformere presteskapet, og på ordinasjonsdagen klippet han egenhendig av det lange og friserte håret som visse av ordinandene bar, han tvang uverdige innehavere av beneficier til å gå av og motsto de kongelige agentene som ønsket å hindre hans handlinger. Han selv satte et eksempel ved å ha en preferanse for de fattige, de syke, de jødiske ofrene for forfølgelse og marginalisering og fanger, som han ofte gikk for å besøke. Denne enorme innsatsen var med på å fullføre ødeleggelsen av hans helse. Etter noen uker, da han så sin hjelpeløshet og var livredd for sitt ansvar, bestemte han seg for å fratre sitt embete.

Medvirkende til beslutningen var at Ludvig var overbevist om at pave Bonifatius VIII hadde utnevnt ham til biskop fordi han var sønn av kongen og ikke fordi han var en enkel prest. Det kan også være at han hadde mistanke om at han var dødssyk, eller kanskje han ganske enkelt trengte mer tid til å venne seg til den plutselige forfremmelsen. Han sendte i alle fall en søknad til Roma hvor han ba paven om å få trekke seg fra embetet. Men før hans anmodning kunne besvares, var han død.

En måned etter sin ankomst til Toulouse aksepterte Ludvig invitasjonen fra sin søster Blanche og sin svoger kong Jakob II av Aragón (1291-1327) og dro til Barcelona, hvor han tilbrakte en måned. Da Ludvig der fikk vite at hans grandonkel, den hellige kong Ludvig IX av Frankrike (1214-1270), skulle helligkåres under en seremoni som han ble invitert til, bestemte han seg for å dra til Orvieto, hvor paven da befant seg. Han la ut på landeveien i sommervarmen, og i slutten av juli 1297 kom han til Tarascon i det sørøstlige Frankrike, hvor han holdt en preken til ære for den hellige Marta, som har minnedag 29. juli. Der fikk han vite at hans far kongen befant seg i Brignoles i Provençe og ønsket å se ham. Selv var han svært sliten av den trykkende varmen og de ulendte veiene. Som alltid red han på et muldyr, for hans hest hadde avvist ham etter en ulykke som skjedde noen år før. Sammen med noen brødre kom han til Brignoles den 3. august, hvor han møtte sin far, som så lidelsen i hans ansikt og inviterte ham til å bo der noen dager for å komme seg.

Hans sykdom forverret seg, men han fant styrke til dagen etter å feire en pontifikalmesse på festen for den hellige Dominikus i nærvær av kongen og hans hoff, men allerede under messen merket de tegn på hans dårlige helsetilstand. Den 5. august feiret han messe for sjelen til sin avdøde bror Karl Martel, men det var det siste han klarte. Om kvelden ble han syk med høy feber, og fra det øyeblikket tok han til sengen. Han svevde mellom liv og død, til forferdelse for kongen, hans fransiskanske superiorer og hele hoffet. Snart var det ingen håp om helbredelse, noe han selv visste, og han irettesatte dem som håpet på et mirakel. Han dikterte sitt testamente, og den 15. august mottok han viaticum (vandringsbrødet). Han levde i enda fire dager mens legene forgjeves kjempet mot lungetuberkulosen. Ludvig ofret sine lidelser til Gud, oppbygget av bønnen og utholdenheten til alle som var tilstede.

Ludvig nådde aldri frem til grandonkelens helligkåring, for mens han lå døende i Brignoles, hadde paven den 4. august 1297 annonsert helligkåringen av Ludvig IX under navnet «den hellige Ludvig av Frankrike». Den 11. august formaliserte han helligkåringen med bullen Gloria laus og la den nye helgenens fest til årsdagen for hans død, 25. august.

Ludvig døde sent på kvelden den 19. august 1297 i Brignoles til allmenn bestyrtelse, bare 23 ½ år gammel og etter et episkopat på bare seks måneder. Hans legeme ble behandlet i henhold til datidens skikk, som var å skille kroppsvevet fra knoklene. Denne skikken skulle snart etter bli fordømt av kirken. Kroppsvevet ble gravlagt på stedet i fransiskanernes kloster i Brignoles, mens skjelettet i henhold til hans eget ønske i sitt testamente ble brakt til kirken for fransiskaner-observantene (Cordeliers) i Marseille, som lå utenfor bymurene på land mellom gatene Tapis-vert og Thubaneau. Begravelsen var triumfaktig, og han ble hyllet av de troende som allerede hadde begynt å tilskrive ham mirakler. i Marseille ble hans grav umiddelbart et valfartsmål for mange trofaste pilegrimer.

Ludvigs ry for hellighet var så stort at biskopen av Marseille, Durand de Trésémines (1289-1312), i 1300, tre år etter Ludvigs død, sendte et brev sammen med biskopene i provinsene Aix, Arles og Embrun hvor de ba paven om at det skulle igangsettes en informativprosess for hans helligkåring. Prosessen ble overlatt til biskopene Gui de Neuville av Saintes (1296-1312) og Raymond II av Lectoure (1303-07). Saken ble fremmet i 1307 av pave Klemens V (1305-14).

Den 7. april 1317 ble helligkåringen foretatt i katedralen i den nye pavelige byen Avignon i Frankrike av Ludvigs gamle venn, pave Johannes XXII (1316-34), i det andre året av hans uventet lange og vanskelige pontifikat. Johannes XXII hadde vært Ludvigs sekretær i Toulouse og mellom 1308 og 1310 vært kansler for angeviner-kongene Karl II (1285-1309) og Robert av Napoli (1309-43). Paven publiserte kanoniseringsbullen i nærvær av Ludvigs mor Maria og hans bror kong Robert I, som kunne takke Ludvig for at han ble konge av Napoli. Paven sendte en spesiell bulle i sakens anledning til Ludvigs mor (hans far var død i 1309).

Ludvigs bror Robert ga Simone Martini (ca 1284-1344) av den berømte Sienaskolen i oppdrag å fremstille Ludvig på en altertavle. Pinacoteca di Capodimonte i Napoli har dette mesterverket av Simone Martini malt på bysantinsk vis i hieratisk stil på gullbakgrunn. Der sitter Ludvig på sin trone i biskoppelig skrud, mens hans bror Robert kneler ved hans venstre side og mottar en krone fra hans hånd. Dette henspeiler på Ludvigs berømte frasigelse av tronen til fordel for sin bror Robert i 1295. Helgenen er avbildet i majestet, med sitt embetes insignia og våpenet til Anjou og mottar den himmelske herlighet. Predellaen til dette enorme bildet er foret med liljer og gjengir i fem scener episoder fra helgenens liv og hans trosbekjennelse ved sin død.

Den 8. november 1319 dro kong Robert, ledsaget av sin dronning Sancha av Mallorca, sin mor og mange kardinaler, til Marseille for å delta i overføringen av sin brors relikvier fra graven hvor han hadde blitt lagt og til høyalteret i den fransiskanske klosterkirken, hvor relikviene ble skrinlagt i et rikt sølvskrin. Også dronningen av Frankrike var til stede.

Da flåten til kong Alfons V av Aragón (1416-58) i 1423 returnerte fra en militæraksjon mot hertug Ludvig III av Anjou (1417-34), passerte den forbi Marseille og angrep byen, som ble tatt den 20. november 1423. Deretter varte plyndringen av Marseille i tre dager. Aragonerne herjet også fransiskanernes kloster. Ludvig av Anjous relikvier ble funnet av de plyndrende i et hus i byen hvor de var blitt satt bort før angrepet. Kongen lot dem transportere på sine skip. Lenken som stengte innløpet til havnen ble også fjernet. Disse trofeene ble deponert i katedralen Santa Maria i Valencia, hvor de fortsatt hviler. Han ble deretter skytshelgen for Valencia.

På 1500-tallet måtte fransiskanernes kloster som lå på utsiden av, men svært nær vollene i Marseille, rives for å lette forsvaret av byen mot angrep fra troppene til keiser Karl V (1519-58) kommandert av connétable Karl III av Bourbon. Beleiringen varte fra den 19. august til den 28. september 1524, men byen sto imot.

Til tross for ulike tiltak forble «krigsbyttet» Ludvigs relikvier i Spania. Men i 1956 fant erkebiskopen av Valencia, Marcelino Olaechea y Loizaga (1946-66), og erkebiskopen av Marseille, Jean Delay (1937-56), et kompromiss ved at to ryggvirvler av helgenen ble brakt til Marseille den 24. juni 1956 og plassert i augustinerkirken, hvor det tidligere åpenbart hadde vært en kirke for tempelridderne. De to ryggvirvlene ble imidlertid stjålet i 1993.

Ludvigs fest på dødsdagen 19. august ble innført for fransiskanerordenen av generalkapitlet som ble holdt i Marseille i 1319, og det rytmiske officiet som ble skrevet av hans bror, kong Robert av Napoli, ble satt inn i det fransiskanske breviaret av generalkapitlet i Marseille i 1343, men det synes å ha blitt avskaffet ved den tridentinske reformen av breviaret i 1568 under den hellige pave Pius V (1566-72). Noen feirer hans helligkåring den 7. april, og i Toulouse feires translasjonsfester den 8. og den 10. november. Ludvigs minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 19. august:

Apud Brinólium in Província Gálliæ, tránsitus sancti Ludovíci, epíscopi, qui, sancti Ludovíci regis nepos, plus evangélicam paupertátem appétiit oérpeti quam laudes et honóres mundi et, iúvenis adhuc ætáte sed matúrus virtúte, ad sedem Tolosánam evéctus est, mox vero infírma valetúdine consúmptus pie obdormívit.

Ved Brignoles i Provençe i Frankrike, bortgangen til den hellige Ludvig, biskop, nevø av den hellige kong Ludvig, som ønsket evangelisk fattigdom langt mer enn verdens ros og heder, og fortsatt ung av alder, men moden av dyd, ble opphøyet til bispestolen i Toulouse, men fortært av sin sviktende helse, sovnet han tidlig inn i Herrens fred.

Et av Ludvigs bevarte utsagn er: «Jesus Kristus er mitt kongerike. Hvis jeg bare eier ham, skal jeg få alle ting; hvis jeg ikke har ham, vil jeg miste alt». Vi har knapt noen notiser om noen skriftlige verker av Ludvig. Det snakkes imidlertid om en liten avhandling om musikk som han skal ha skrevet, og noen prekener tilskrives også ham. I fødebyen Brignoles ble han utropt til byens skytshelgen den 25. januar 1617.

Ludvig fremstilles oftest i biskoppelig drakt mens han holder en bok og en bispestav, og ofte har han en forkastet krone ved sine føtter. En vakker serie av malerier av Simone Martini med scener fra hans liv finnes i nasjonalmuseet i Napoli. Mange kunstnere har avbildet Ludvig av Anjou i malerier og skulpturer, og det er i Provençe hans minne er mest markert. I hjembyen Brignoles er hans mitra og hansker bevart i kirken Saint-Sauveur. I basilikaen Sainte-Marie-Madeleine i Saint-Maximin-la-Sainte-Baume er det et kapell som huser en korkåpe som han fikk av Karl II. I katedralen Saint-Sauveur i Toulouse finnes et stort ovalt relikvieskrin for Ludvig av Anjou av Joseph Favier [14]. I samme by finner vi i augustinernes museum en statue som viser Ludvig av Anjou med hodet bøyd og vendt til høyre. Kirken Sainte-Radegonde i Giverny har en mangefarget steinstatue fra 1300-tallet som viser helgenen.

I museet i Louvre er det bevart et relikvar som ble laget mellom 1336 og 1338 etter ordre fra kong Robert for å huse et armben, en av relikviene som ble hentet fra Marseille til Napoli i 1339. Den sylindriske bergkrystallsøylen er dekorert med sølv og gjennomskinnelig emalje og ender med en hånd av forgylt sølv. Gullsmeden var Lando di Pietro, en av de største artistene i sin tid. Museet har også et maleri av Antonio Vivarini som viser helgenen i halvfigur. Dette må ha tilhørt et polyptyk og stått over en figur av helgenen i full lengde. Det ser også ut til at bilder av de hellige Nikolas og Ambrosius av lignende dimensjoner tilhørte samme konstruksjon, de er bevart i det patriarkale seminaret i Venezia. Det samme gjelder en Pieta fra Pinacoteca di Bologna og en Jomfru og barn fra museet Poldi Pezzoli i Milano.

Vatikanmuseet har en altertavle malt rundt 1495-96 av Perugino. Den viser Jomfruen og barnet og de hellige Laurentius, Ludvig av Toulouse, Herculanus og Constant. Basilikaen Santa Croce i Firenze har en statue av Donatello som viser Ludvig av Anjou. Museet i Sansepolcro i Toscana har flere verker av Piero della Francesca, et av dem viser Ludvig av Anjou (San Ludovico di Tolosa). Denne avbildningen er svært interessant fordi den viser Ludvig som bærer fransiskanerdrakt under den biskoppelige korkåpen. I Venezia er en kirke viet til Ludvig av Toulouse (San Ludovico di Tolosa), nemlig kirken Sant’Alvise (Alvise er Ludvig på venetiansk dialekt). De ulike kunstmuseene i byen har bilder av helgenen, som er vanlig i venetiansk maleri. På fasaden av Palazzo dei Priori i Perugia i Umbria som åpner seg mot Corso Vannucci gjennom en portal, hvor tympanet (gavl over dør) er dekorert med statuer av byens skytshelgener: Ludvig av Toulouse, Laurentius og Herculanus.

I den nedre basilikaen San Francesco i Assisi finnes det i høyre sideskip langs alteret som er vigslet til den hellige Elisabeth av Ungarn, fresker av en gruppe helgener som er et uttrykk for de politiske og religiøse følelsene som bandt huset Anjou til Ungarn og fransiskanerspiritualene. Forskerne har funnet plausible historiske forklaringer på deres nærvær og identifisert dem. Fra venstre mot høyre ser vi Frans av Assisi og Ludvig av Toulouse, Elisabeth av Ungarn, Margareta av Ungarn og den hellige prins Emerik av Ungarn (ung: Imre), og på neste vegg Stefan av Ungarn, Madonna med barnet og Ladislas av Ungarn. Bildet av Margareta har alltid vært identifisert som Klara av Assisi, helt til en nylig rengjøring avslørte et lite kors, som er Margaretas symbol. Noen har ment at bildet av Emerik egentlig er av den hellige kong Ludvig IX av Frankrike, men i tilfelle ville han ha hatt krone på hodet.

Nærværet av alle disse medlemmene av huset Anjou i freskene i Assisi er med andre ord rettferdiggjort ved de nære forbindelsene som eksisterer mellom fransiskanerordenen og kongefamilien, og det er svært passende at de er plassert i kapellet for kardinal Gentile da Montefiore (ca 1240/50-1312), som både var fransiskaner og en god venn av huset Anjou.

Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, magnificat.ca, zeno.org, missel.free.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 30. august 1998 – Oppdatert: 29. februar 2016