Den salige Leopoldina Naudet (1773-1834)

Den salige Leopoldina Naudet ble født den 31. mai 1773 i Firenze i storhertugdømmet Toscana (1569-1859) i Midt-Italia. Hennes far Joseph Naudet var en fransk høytstående hofftjenestemann, opprinnelig fra Soissons, og hennes mor Susanna von Arnth var datter av en østerriksk offiser. Begge foreldrene tjente ved hoffet til Peter Leopold av Habsburg-Lorraine (1747-92), storhertug av Toscana (1765-90). Storhertugen var Leopoldinas fadder ved dåpen og hun ble oppkalt etter ham. Hennes søster Louise (Luisa) var ett år eldre enn henne, og hennes gudmor ved dåpen var storhertuginne Maria Luisa, som hun ble oppkalt etter.

Familiens hjem ved Piazza Santo Spirito var skilt fra Palazzo Pitti med kvartalet San Frediano, det symbolske hjertet av Firenze, på den andre siden av elven Arno. Søstrene Naudet vokste opp i en adelsfamilie, og luksusen ved hoffet, i det vakre Palazzo Pitti, karakteriserte deres barndom. Men ikke alt var enkelt. Da Leopoldina var tre år og Louise fire år gammel i 1776, mistet de sin mor. Etter en periode hos mormoren i Østerrike ble de sendt tilbake til Firenze, og da Leopoldina var fem år gammel i 1778, ble de to søstrene plassert i nonneklosteret ved San Frediano i Cestello i Firenze for å få sin utdannelse. De to søstrene bodde sammen i lang tid, og de var nært knyttet til hverandre. Leopoldina utmerket seg for sin oppførsel og for sin hang til bønn, slik at hun fikk motta fermingen (konfirmasjonen) og sin første kommunion før tiden.

For å videreføre og utdype sin utdannelse, ble de to søstrene i 1783 ledsaget av sin far til Soissons i Frankrike, byen hvor familien Naudet kom fra. Der ble de plassert i klosteret hos Les Dames de Notre-Dame. Dette ble en tid for menneskelig og kristen vekst for Leopoldina. Hun lærte bedre fransk, tysk og italiensk, leste mye og besøkte sammen med sin far kirker og museer i Paris. Men det hun likte aller best, var å be alene i klosterets hager. Møtet med en av søstrene var spesielt viktig fordi hun bidro til å overvinne Leopoldina vanskeligheter som skyldtes hennes svært følsomme karakter.

I 1787 døde faren og i 1789, ved utbruddet av Den franske revolusjon, var de to søstrene tilbake i Firenze, seksten og sytten år gamle. Umiddelbart ble de kalt til storhertugens hoff i Palazzo Pitti, hvor de fikk ansvaret for utdannelsen av de unge erkehertugene. De hadde tittelen camerista, det vil si guvernante for storhertugens barn. Storhertug Peter Leopold (Peter Leopold Josef Anton Joachim Pius Gotthard) var sønn av keiser Frans I av Østerrike, hellig romersk keiser (1745-65), og hans hustru, keiserinne Maria Theresa, som sammen grunnla dynastiet Habsburg-Lorraine (ty: Habsburg-Lothringen). Peter Leopold var dermed bror av keiser Josef II (1765-90) og av dronning Marie Antoinette av Frankrike (1755-93).

Da keiser Josef II døde den 20. februar 1790, 48 år gammel og uten noen mannlig arving, ble hans bror Peter Leopold, storhertug av Toscana og erkehertug av Østerrike, ny hellig romersk keiser og konge av Ungarn og Bøhmen under navnet Leopold II (1790-92). Leopold var en moderat representant for det opplyste enevelde. I anledning tronskiftet flyttet hele familien til den keiserlige hovedstad Wien, hvor søstrene Leopoldina og Louise fortsatte i sin tjeneste som lærere og guvernanter.

Men allerede i 1792 døde keiser Leopold II og ble etterfulgt av sin sønn, Frans, hellig romersk keiser som Frans II (1792-1806) og deretter keiser av Østerrike som Frans I (1804-35). I denne perioden begynte en ny fase i livet til de to søstrene Leopoldina og Louise. De ble hoffdamer i følget til keiser Leopold IIs datter og keiser Frans’ søster, erkehertuginne Maria Anna. Erkehertuginnen var svært from og svært religiøs, ivrig etter å vie seg til Gud. Hun fant i Leopoldina og Louise to venner mer enn to hoffdamer, som delte hennes ideal om å vie seg til Gud.

I Wien kom Leopoldina i kontakt med grunnleggeren av Amicìzia Cristiana («Kristent vennskap»), p. Nikolas von Diessbach SJ, som ble hennes åndelige veileder. Men hun lot seg ikke bli trukket bort fra det sosiale livet som ble ført i det mest overdådige palasset i Europa.

«Kristent vennskap» var et hemmelig kristent selskap, grunnlagt mellom 1778 og 1780 av p. Nikolaus von Diessbach i Torino. De arbeidet for utbredelsen av gode aviser og bøker, og besto av seks lekfolk og prester og seks kvinner fra den aristokratiske klassen, som samlet seg hver eller annenhver uke i biblioteket for å organisere sin virksomhet: samling eller oppdatering av en katalog hvor bøkene ble delt inn i åtte kategorier for å møte de ulike åndelige behovene til leserne. De distribuerte bøker som var lånt og andre som var gitt bort. For å unnslippe kritikk og unngå trakassering fra politiet, handlet de i den dypeste hemmelighet. For på den tiden var jesuittordenen (Jesu Selskap) oppløst, og jesuitten Nikolaus prøvde å lage en «jesuittisk» gruppe.

Mellom 1780 og 1803 spredte selskapet også seg til Milano, Firenze, Roma, Freiburg, Paris, Wien, Augsburg, München og Warszawa. Selskapet ble spredt under Den franske revolusjon og Napoleons periode, men ble tilført ny vitalitet av p. Lanteri, som i 1817 forvandlet det til et offentlig selskap under det nye navnet Amicìzie Cattoliche («Katolske vennskap»). Han fortsatte dets virksomhet, som søkte å motsette seg den brede spredningen av Bibelen som protestanter drev på den tiden. Selskapet ble til slutt avskaffet i 1828 av Carlo Felice av Savoia (1765-1831), konge av Sardinia og hertug av Savoia (1821-31).

I 1792 døde keiser Leopold, og de to søstrene gikk i tjeneste hos hans datter, erkehertuginne Maria Anna (Maria Anna Ferdinanda Josepha Charlotte Johanna) (1770-1809), søster av den nye keiseren Frans II, og da hun ble utnevnt til abbedisse for kanonissene i St Teresa i Praha (1791-1800), en kommunitet av adelskvinner som ønsket å leve et monastisk liv og vie seg til karitativt arbeid, fulgte de henne til en ny kongelig residens i Bøhmen. Livet var enklere i Praha enn i Wien og deres tid var viet til Gud og til dem som trengte hjelp. Det fromme miljøet som ble skapt av erkehertuginnen, fostret enda mer Leopoldinas ønske om et religiøst liv. Europa var rystet av de store endringene som Den franske revolusjon og Napoleons styre medførte, og det var mange behov. Leopoldina ble pålagt av erkehertuginnen å håndtere de menneskene som hver dag ba om hjelp og beskyttelse. Det var i denne perioden at Leopoldina ønsket å tre inn hos trappistene eller de strenge cistercienserne (Ordo Cisterciensium Strictioris Observantiae – OCSO), en orden med streng klausur, men hennes åndelige veileder hjalp henne til å forstå at hennes kall var til noe annet.

I 1799 kom en milepæl i Leopoldinas liv, nemlig møtet med p. Nicolò Paccanari (1786-1811), grunnlegger av Padri della Fede («Patrene av troen»), en orden som var inspirert av den hellige Ignatius av Loyola (1491-1556). Han ønsket også et kvinnelig institutt, Dilette di Gesù («Jesu elskede») med formål undervisning, og han anså de tre kvinnene som sendt av forsynet. Den 31. mai 1799, i en feiring i kapellet som var reservert for erkehertuginnen i benediktinernes kloster, avla Maria Anna, Leopoldina og Louise midlertidige løfter. De var de første Dilette og Leopoldina ble utnevnt til superior. Hun avla sine evige løfter en uke senere. Blant samarbeidspartnerne var den hellige Magdalena Sofia Barat (1779-1865).

I 1800 sendte p. Paccanari Leopoldina rundt i Italia for å lete etter et sted hvor de kunne slå seg ned og være i stand til å leve som ordenssøstre. Hun påbegynte en lang «pilegrimsreise» hvor etappene var Padova, Loreto og Roma. I den hensikt å få godkjenning av det nye instituttet, dro de tilbake til Wien, og deretter vendte de tilbake til Italia. I Padova møtte de i 1800 den nyvalgte pave Pius VII (1800-23), som oppfordret dem til å fortsette deres arbeid. Deretter beveger de seg i ulike italienske byer, helt til de kom til Roma i februar 1801, hvor det ble dannet en kommunitet med Leopoldina som superior.

Fra 1801 til 1807 opplevde Mor Leopoldina en svært vanskelig periode med mye lidelse. Etter hennes initiativ oppsto det ordenshus i Frankrike og England, men så ble gruppen som var så lovende, splittet i to grener etter at misforståelser, misunnelse og sjalusi gjorde at p. Paccanari falt i unåde og ble fratatt sin myndighet. Han ble stilt for retten og dømt av Inkvisisjonen i en kontekst som ennå ikke helt klart. Leopoldina og hennes ledsagere ble dermed lederløse. I denne situasjonen bestemte erkehertuginne Maria Anna seg for å dra tilbake til Østerrike. Hun døde av tuberkulose i 1809, bare 39 år gammel. Dilette i Frankrike og England dannet en ny kongregasjon som ble kalt «Damer av Jesu hellige hjerte». Nå var det bare den italienske ordensgrenen ledet av Leopoldina Naudet som var igjen, og den besto bare av en liten gruppe venner.

I 1805 forlot Leopoldina Roma sammen med sine søstre og dro først til Padova og deretter i slutten av 1807 til Venezia, hvor de kom i kontakt med den hellige Magdalena av Canossa (1774-1835), som var opptatt med å etablere et karitativ institutt for undervisning av de fattigste klassene. Denne søsterkongregasjonen for undervisning kalte hun «Døtre av nestekjærligheten», ofte kalt Canossa-søstrene (Institutum Filiorum a Caritate vulgo Canossiani – FdCC). Leopoldina ble en trofast samarbeidspartner for Magdalena i åtte år.

Leopoldina dro sammen med sine ledsagere til Verona, hvor de den 8. mai 1808 begynte samarbeidet med Magdalena av Canossa i klosteret Santi Giuseppe e Fidenzio i distriktet San Zeno. Magdalena betrodde Leopoldina formasjonen av sine ledsagere (de var ennå ikke nonner), ansvaret for kommuniteten og for skolen og katekesen for de fattige jentene i nabolaget.

Leopoldinas møte med den hellige Kasper Bertoni (1777-1853) (it: Gaspar) var betydningsfullt, og sammen med ham begynte hun en vei til den konstante søken etter Guds vilje. Dette ble en reise i åndelig vekst og høyden av perfeksjon i en ånd av ren overgivelse til Gud. Hun var takknemlig for de goder hun hadde mottatt og stolte helt og fullt på Herren, mens hun var klar over sine begrensninger, og dette er styrken som karakteriserer hele hennes liv.

Dette var også den perioden hvor Leopoldina tenkte at grunnleggelsen av et institutt er det «verk Gud ønsker fra henne». Hun studerte lovene og reglene for andre ordener, alltid klokt og forsiktig åpen for Guds vilje i samråd med Kasper Bertoni. I 1813 dukker det for første gang opp en referanse til Den hellige familie, som Leopoldina kalte «min spesielle kjærlighet».

I 1816 forlot Leopoldina Magdalena Canossa, og hun og gruppen av ledsagere bosatte seg i det tidligere klosteret Santa Teresa i Verona. Leopoldina ønsket å vie seg spesielt til utdannelse av jenter fra gode familier. Hun utarbeidet også en plan for jentenes studier, som blant annet innebar fire moderne språk: «Curriculum [...] Kalligrafi og tegning. Moderne språk: italiensk, fransk, tysk og engelsk. Katekisme og kirkehistorie».

Den 9. november 1816 så Leopoldina endelig sin drøm realisert, da instituttet «Søstre av den hellige familie» (Sorelle della Sacra Famiglia – SSF) ble etablert. Hun bestemte at de skulle ha streng klausur, men samtidig være åpne for et aktivt apostolat innen utdannelse for adelsjenter på kostskoler samt i eksterne skoler. Deres hus, Convento delle Terese, lå ved Piazza Cittadella, nær Chiesa delle Stimmate, hvor Kasper Bertoni fem dager tidligere begynte sitt kommunitetsliv sammen med tre ledsagere.

I Convento delle Terese og deretter i San Domenico i Via del Pontiere viet Leopoldina og hennes ledsagere seg til bønn, meditasjon, kontemplasjon. Samtidig var de oppmerksomme på tidens behov og presserende problemer. De glemte ikke de fattige jentene, og for dem ble det opprettet gratis skoler som muliggjorde en mulighet for et verdig liv. De forpliktet seg til katekese for jenter på landsbygda og gjestfrihet for damer som ønsker å tilbringe litt tid i bønn. Leopoldina fortsatte å vie seg til instituttet, og det var på tide å be om anerkjennelse fra de sivile og religiøse myndighetene og skrive reglene for instituttet. Navnet på kongregasjonen sier også noe om instituttets prosjekt: Den hellige familie ble valgt fordi Maria og Josef er nærmest Jesus, som for Leopoldina er «den unike hengivenhet».

I 1833 ble instituttet godkjent av regjeringen i Østerrike, og den 20. desember 1833 fikk det godkjennelse fra pave Gregor XVI (1831-46). Da utbrøt Leopoldina: «Nok, nå ønsker ikke Gud noe mer fra meg!» Hun hadde alltid sagt at hun var et redskap i Guds hender, og at de virkelige grunnleggerne var Jesus, Maria og Josef. Når hun nå hadde oppfylt dette formålet, kunne hun si: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred» (Luk 2,29).

Deretter begynte en periode med sykdom. Hun syntes å overvinne den høye feberen, men hun fikk et tilbakefall. Den 17. august 1834 avsluttet Leopoldina sin pilegrimsferd på jorden og begynte på det evige liv. Det skjedde i Verona i kongeriket Lombardia-Venetia (1815-66) og hun var 61 år gammel. Om henne sa Magdalena av Canossa: «Hun døde som en helgen, og som en helgen var hennes liv». Hennes levninger ble i 1958 flyttet til kapellet i Moderhuset i Verona.

Etter at kongeriket Italia annekterte Veneto i 1866, ble kongregasjonen undertrykt. De overlevde ved å forlate klausuren og dele seg i små kommuniteter, som begynte å vie seg til tjeneste i barnehager, skoler, barnehjem og oratorier. Kongregasjonen ble anerkjent etter pavelig rett den 20. desember 1833, og deres konstitusjoner ble godkjent av Den hellige stol den 8. september 1948. Kongregasjonen er hovedsakelig utbredt i Italia, og den første utenlandske filialen ble åpnet i 1986 i Brasil. De er også til stede på Filippinene. Generalatet ligger i Verona. Per 31. desember 2008 hadde kongregasjonen 97 søstre i 26 hus.

Prosessen for Leopoldinas saligkåring ble åpnet først den 8. juni 1971 med en informativprosess på bispedømmenivå i Verona, som pågikk til den 24. april 1973. Helligkåringskongregasjonens dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen, ble utstedt den 7. januar 1994. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 1996. Den 6. juli 2007 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hennes «heroiske dyder», noe som ga henne tittelen «ærverdig» (Venerabilis). Hun hadde fått tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei) da saken ble åpnet.

Mirakelet som er nødvendig for en saligkåring, ble undersøkt på lokalt nivå, og denne prosessens gyldighet ble anerkjent av Vatikanet den 12. mai 2006. Den 21. desember 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente den undersøkte helbredelsen som et mirakel på Leopoldinas forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig saligkåring. Hun ble saligkåret lørdag den 29. april 2017 i Basilica di Sant’Anastasia i Verona. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (78). Hennes minnedag er dødsdagen 17. august.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, diocesiverona.it, newsaints.faithweb.com, enciclopediadelledonne.it, sorellesacrafamiglia.it, sapere.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. april 2017