Den hellige Liafdag av Ribe (d. ~980)

Den hellige Liafdag (Leofdag, Liopdag, Lioptac, Liefdach; lat: Liafdagus) ble født en gang på 900-tallet. Hagiografen Alban Butler sier at ingenting er kjent om hans ungdomsår, bortsett fra at han var født i Friesland, «som Vastov forteller». Denne Vastov er Johannes Vastovius (d. 1642), svensk konvertitt og hoffkapellan for den svensk-polske kong Sigismund III Vasa (konge av Polen 1587-1632; av Sverige 1592-99), mest kjent for Vitis Aquilonia («Det nordiske vintreet») (Köln, 1623), en samling av korte historier eller legender om skandinaviske helgener (mest svenske), fra rundt 850 til tidlig på 1500-tallet.

Etter at den hellige erkebiskop Unne (916-36) døde i Birka den 17. september 936, ble den hellige Adaldag (ca 900-88) i 937 valgt til den syvende erkebiskop av Hamburg-Bremen og den første av dem som forente verdslig makt med den åndelige. Han fikk av kong Otto I den store (936-73; keiser fra 962) grevemakt over Hamburg med alle rettigheter. Adaldag var Otto Is summus consiliarus og ivrige medarbeider i hans kirkepolitiske planer. Ottos plan var at erkebispesetet Hamburg-Bremen skulle ta seg av misjonsvirksomheten i Skandinavia, mens erkebispesetet i Magdeburg skulle ta seg av misjonen i de slaviske områdene.

Adaldag arbeidet med suksess for kristendommens stabilisering i Danmark, kraftig støttet av de mektige ottonske keiserne. Deres seierrike våpen bidro til kristendommens utbredelse over hele Jylland og til at den hellige kong Harald I Blåtann (958-86) lot seg døpe rundt 965. Erkebiskop Adaldag oppnådde i 947 pavelig og keiserlig støtte til opprettelsen av tre bispeseter i Jylland for å møte behovene til det voksende antallet kristne. Slesvig, Ribe og Århus ble erkebispedømmets første suffraganer.

De tre biskopene var tyskere utpekt av Otto I, og Adaldag bispeviet dem i 947 eller 948. Samtidig med at Liafdag ble vigslet til den første biskop av Ribe, ble Hored viet til biskop av Slesvig (nå Schleswig i den tyske delstaten Schleswig-Holstein) og Reginbrand til biskop av Århus. Disse tre var Danmarks første biskoper. Protokollen fra bispesynoden i Ingelheim i 948 viser at erkebiskop Adaldag var ledsaget av sine lydbiskoper Hored, Liafdag og Reginbrand. På synoden deltok blant andre også kongene Otto I av Tyskland og Ludvig IV av Frankrike. Det er ingen tvil om at synoden i Ingelheim fant sted på pavens befaling, og at kong Otto hadde sørget for at Adaldag også var blitt utnevnt til å misjonere og ordinere biskoper i Norden.

Opprettelsen av bispedømmer i Jylland var et ledd i Adaldags kirkepolitiske planer. De skulle støtte misjonsarbeidet på de danske øyene, i Skåne og i hele Norden. Den kjente tyske krønikeren Adam av Bremen (før 1050-ca 1081) som rundt 1070-80 skrev en kirkehistorie for Hamburg, Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum («Biskopene av Hamburgs gjerninger»), roser Liafdags pastorale iver: «Blant alle de gamle biskopene utmerket ingen seg så fordelaktig som Liafdag, som også ble berømt for å gjøre undergjerninger. Han forkynte også evangeliet til menneskene som levde over havet, nemlig sueonerne og normannerne (svenskene og nordmennene)».

Alban Butler skriver at hans iver, som omvendte en mengde hedninger til troen, gjorde biskop Liafdag forhatt blant de vantro, og de hevnet sitt formodete tap ved å utgyte biskopens blod rundt år 980. En hedensk mobb skal ha drept ham mens han forkynte. Ribe bispekrønike, som trolig ble skrevet i begynnelsen av 1200-tallet, men på flere punkter gjengir stedlig tradisjon, forteller at han led martyrdøden ved Ribe å, ble gravlagt på kirkegården ved domkirken og siden inne i selve kirken. Men Adam av Bremen, som ellers er så oppsatt på alle aspekter ved Hamburg-Bremens misjonsanstrengelser, nevner overhodet ikke Liafdags martyrium, så denne historien er da sannsynligvis en senere oppfinnelse.

Men det skal ha skjedd mirakler ved hans grav, og på den danske kong Valdemar den stores tid (1157-82) synes det som om biskop Radulf (Ralph) (1162-70) på 1160-tallet foretok de innledende skritt for å oppnå helgenkåring av sin første forgjenger Liafdag på basis av den trolig tvilsomme legenden om hans martyrium. Helt på egen hånd, uten bemyndigelse av pave og erkebiskop, ville han skaffe Ribe domkirke en helgen, så han åpnet Liafdags grav og skrinla hans levninger på alteret. Men det lyktes ham ikke å fullføre sitt prosjekt, for umiddelbart etterpå ble kirken og helgenskrinet ødelagt ved en brann, som forfatteren av bispekrøniken tydeligvis oppfattet som en gudsdom. Det er ikke bevart noen spor av en kult for Liafdag, og Ribe domkirkes martyrologium fra slutten av 1200-tallet nevner ikke hans navn. Alban Butler oppgir hans minnedag til 3. februar.

Ribe er Danmarks eldste by og ligger ikke langt fra grensen til Tyskland. Navnet Ribe (ty: Ripen) kan føres tilbake til det olddanske ripa, som betyr stripe eller strimmel. Alternativt kan navnet stamme fra nordtysk og frisisk, med stedsnavnene Riep og Riip, som man mener kommer fra det latinske «ripa», elvebredd. Navnet fikk byen fordi den lå ved bredden av (ad ripam) elven Ribe Å (Ripsaa). Alban Butler går seg litt vill i geografien og kaller byen feilaktig for Riga, noe som gjør at han omtaler Liafdag som den første biskop av Riga.

Kilder: Benedictines, Bunson, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, zeno.org, denstoredanske.dk, nouvl.evangelisation.free.fr, books.google.no (Leben der Väter und Märtyrer nebst auderer vorzüglichen Heiligen, ursprünglich in inglischer Sprache verfasst von Alban Butler; nach der französischen Ubersetzung von Godescard für Deutschland bearbeitet und sehr vermehrt von Räss und Weis, 1826) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet 16. november 2011