Den salige Lindalva Justo de Oliveira (1953-1993)

Den salige Lindalva Justo de Oliveira ble født den 20. oktober 1953 i den lille byen Sítio Malhada da Areia i kommunen Açu i delstaten Rio Grande do Norte i Brasil. Hun var den sjette av tretten barn av bonden og enkemannen João Justo da Fé i hans andre ekteskap med Maria Lúcia de Oliveira. Hennes far hadde i tillegg tre barn fra første ekteskap. Lindalva ble døpt den 7. januar 1954 i kapellet Olho d'Agua av Don Julio Alves Bezerra.

Familien var ikke rik på jordisk gods, men den var rik på tro og kristen praksis, og man kan si at Lindalvas første åndelige veiledere var hennes foreldre. For at barna skulle kunne gå på skole flyttet João i 1961 til byen Açu, hvor familien etter mange ofre klarte å kjøpe det huset hvor de fortsatt bor. Helt fra hun var liten, viste Lindalva en sterk dragning mot religiøse oppgaver. Hun var svært følsom for de fattiges situasjon, og som liten forbauset hun familien ved å gi sine beste klær til noen trengende. Da hun var ferdig med grunnskolen som tolvåring, mottok hun sin første hellige kommunion.

Hun flyttet til byen Natal for å studere, og der bodde hun hos familien til sin bror Djalma. I 1979 tok hun diplom som «Administrativ assistent» på høyskolen Helvécio Dahe i Natal. Ved siden av studiene arbeidet hun for å forsørge seg selv og hjelpe sin familie. Fra 1978 til 1988 arbeidet hun i flere butikker og deretter i kassen på en bensinstasjon. Hver dag besøkte hun de gamle på Instituto Juvino Barreto. Etter å ha fullført sin andre grad flyttet hun hjem for å ta seg av sin far, som da var blitt gammel og syk med magekreft, og hun pleide ham de siste månedene av hans liv med stor kjærlighet og tålmodighet. Han døde i 1982.

Hans død fikk henne til å reflektere over sin eksistens og fikk henne definitivt å bevege seg mot å ville tjene Kristus i de fattige. Mens hun arbeidet, begynte hun på et sykepleiekurs, og fra 1986 begynte hun å delta i kallsbevegelsen til kongregasjonen «Barmhjertighetens Døtre» (Filles de la Charité de Saint-Vincent de Paul – FdC) (pt: Companhia das Filhas da Caridade de São Vicente de Paulo). Den er Kirkens største kvinnelige kongregasjon, grunnlagt i 1633 av de hellige Vincent av Paul og Louise de Marillac, og de kalles også «Vincentianerinner».

Mot slutten av 1987 søkte den 33-årige Lindalva om å få tre inn i kongregasjonen som postulant. Hun ble fermet (konfirmert) den 28. november 1987 av erkebiskop Vivaldo Monte av Natal, og nøyaktig en måned senere fikk hun ja på sin søknad fra kongregasjonens provinsial. Den 11. februar 1988 begynte hun som postulant. Den 3. juni 1989 søkte hun om å få tre inn i novisiatet. Den 16. juli påbegynte hun novisiatet sammen med fem andre i Recife.

Det var ikke lett for Lindalva å tilpasse seg sitt nye liv, men ved Guds nåde gjorde hun fremskritt på sin åndelige vei, skritt for skritt. Hun pleide å si: «Jeg elsker Jesus Kristus mer enn min familie». Hun gjorde fremgang i sin religiøse formasjon når det gjaldt praktiseringen av dyder, i lydighet og bønn. Hun kjempet for å bekjempe sine feil og mangler og å vokse i perfeksjon, og hennes overordnede var svært fornøyde med henne.

Etter at hun var ferdig med novisiatet, ble hun den 29. januar 1991 sendt til internatet Dom Pedro II i São Salvador da Bahia. Der fikk hun i oppdrag å koordinere en sykestue med førti gamle, og hun var ansvarlig for paviljongen med mannlige pasienter. Hun tok et kurs i sykepleie for bedre å kunne vie seg til sine pasienter. Hun følte seg lykkelig og realisert i sitt arbeid.

Etter anbefaling mottok internatet i 1993 blant sine pasienter den 46-årige Augusto da Silva Peixoto, som egentlig var alt for ung for å få plass der. Han begynte snart å legge an på sr. Lindalva, og han gikk så langt som å avsløre sine intensjoner. Hun begynte å bli redd og prøvde å holde seg borte så mye hun kunne. Hun betrodde seg til de andre søstrene og søkte tilflukt i bønnen. Det var bare hennes kjærlighet til de gamle som holdt henne i internatet. Hun sa til en søster: «Jeg foretrekker at mitt blod blir spilt enn å flytte herfra». Den 30. mars 1993 ga funksjonæren Margarita Maria Siva de Azevedo Augusto beskjed om å vise respekt for sr. Lindalva, og han lovet å endre sin holdning.

Men han var fylt av sinne og hat, ydmykelse og frustrert seksuelt begjær. Mandag i den stille uke, den 5.april, var Augusto på markedet i São Joaquim og kjøpte seg en fiskekniv, som han gjemte da han kom tilbake til internatet. Natt til Langfredag sov han ikke i det hele tatt. Tidlig om morgenen den 9. april 1993, på Langfredag, deltok Lindalva i Korsveien sammen med de troende i sognet Boa Viagem sammen med søstrene i kommuniteten i internatet. Da hun kom tilbake, skulle hun servere frokost for de gamle. Pasientene sto på linje og ventet, og hun var så vidt kommet i gang med å skjenke kaffe til dem, da hun kjente at noen banket henne på skulderen. Hun snudde seg og rakk bare å se det rasende ansiktet til Augusto før hun brutalt ble myrdet med 44 knivstikk over hele kroppen for øynene på de lamslåtte pasientene som satt rundt kaffebordet. En mann prøvde å forhindre tragedien og beveget seg mot morderen, men han truet alle på livet dersom de kom nær ham.

Etter å ha fullført forbrytelsen, ble han rolig, tørket av kniven på buksene og satte seg ned for å vente på politiet på en benk foran huset. Han ble satt i fengsel, men snart innlagt på fengselsasylet. Etter ti år tilsa de psykiatriske funnene at han ikke lenger var noen fare for samfunnet, men han hadde ikke noe sted å dra, for asylet var hans eneste hjem. I dag gir han uttrykk for sterk anger og kan ikke forstå hvordan han var i stand til å gjøre noe slikt.

Lindalva ble drept med 44 knivstikk på Langfredag, samme dag som Jesus. Han mottok etter tradisjonen 39 piskeslag, og sammen med de fem sårene etter naglene og lansen i siden, blir det også 44 sår. På symbolsk vis var dermed Lindalva knyttet til Herrens lidelse og død.

På Langfredag passerte alltid prosesjonen med statuen av den døde Kristus (Senhor Morto) forbi internatet, og dette året stanset den i kapellet. Kisten med Lindalvas legeme ble hentet og satt foran Senhor Morto og statuen av Nossa Senhora das Dores («Den smertefulle Mor» – Mater Dolorosa). Hele natten kom en mengde troende, prester og ordensfolk dit, mennesker fra alle samfunnslag, til og med protestanter. Om morgenen på påskeaften ble hennes begravelse feiret av Dom Lucas Moreiro Neves op (1925-2002), daværende kardinalerkebiskop av São Salvador da Bahia og brasiliansk primas (1987-98). Hennes jordiske rester hviler i kapellet i Abrigo Dom Pedro II (siden den 3. mars 2001).

I likhet med den hellige Maria Goretti døde Lindalva i heroisk forsvar for sin dyd. Etter at Vatikanet hadde gitt sitt nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) den 19. august 1999, ble hennes saligkåringsprosess på bispedømmenivå åpnet den 17. januar 2000. Den 30. mai 2000 ble hennes grav åpnet, og den 3. mars 2001 ble prosessen på bispedømmenivå høytidelig avsluttet i katedralen i Salvador av kardinalerkebiskop Geraldo Majella Agnelo, erkebiskop av São Salvador da Bahia og primas for Brasil (1999-).

Etter en meget rask saligkåringsprosess i Vatikanet undertegnet pave Benedikt XVI den 16. desember 2006 dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hennes død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og hun fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Hun ble saligkåret den 2. desember 2007 i São Salvador da Bahia i Brasil. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Lindalvas minnedag er dødsdagen 9. april. Hun er den første saligkårete brasilianske ordenssøsteren.