Den hellige Longinus centurionen (1. årh)

Den hellige Longinus er etter tradisjonen den romerske soldaten som stakk den korsfestede Jesus i siden med et spyd eller en lanse, og straks kom det ut blod og vann. Historien fortelles i Johannesevangeliet, men nevnes ikke i de synoptiske evangeliene:

Det var helgaften, og de døde måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene ba derfor Pilatus om at bena måtte brytes på dem, og likene bli tatt ned. Soldatene kom da og brøt bena først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Han vet at han taler sant, så også dere skal tro. Dette skjedde for at det skriftordet skulle gå i oppfyllelse: «Ikke et ben skal brytes på ham». Og et annet skriftord sier: «De skal se på ham som de har gjennomboret». (Joh 19,31-37)

Fenomenet med blod og vann fra Frelserens side tolkes vanligvis allegorisk: det representerer Kirken og mer spesifikt dåpens og eukaristiens sakrament, som kommer fra Kristi side akkurat som Eva ble tatt fra Adams side. Den soldaten som stakk den døde Jesus i siden med et spyd, identifiseres i legendene også med den centurionen som etter korsfestelsen utbrøt at Jesus var «Guds Sønn»:

Da offiseren som sto rett foran ham, så hvorledes han utåndet, sa han: 'Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!' (Mark 15,39)

Romersk hagiografi har ikke bare kommet opp med soldatens navn – den har også gitt oss en biografi som forteller hva som hendte med Longinus etter korsfestelsen av Jesus. Biografien, som har fått sin mest kjente form i Legenda Aurea («Den gylne legende») av den salige dominikaneren Jakob av Voragine, erkebiskop av Genova (ca 1226-98), forteller at han var nesten blind, men at blodet og lymfevæsken (vannet) som sprutet ut fra Herrens side, traff ham i øynene og helbredet ham øyeblikkelig. Det var da han utbrøt 'Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!'

Biografien forteller videre at denne hendelsen gjorde at Longinus ble omvendt, forlot hæren, hørte på apostlenes forkynnelse og ble munk i Caesarea i Kappadokia, som skal ha vært hans hjemland (riktignok flere århundrer før det fantes noen kjente kristne klostre). Men der kom han på kant med loven på grunn av sin nye tro, og han ble arrestert som kristen. Da han ble stilt for retten, nektet han å ofre til de hedenske gudene, og som straff ble han dømt til å få tennene slått ut og få tungen skåret av. Guvernøren var til stede under denne torturen, som ikke hindret Longinus i å snakke videre med stor klarhet. Samtidig fikk han beleilig nok tak i en øks og knuste flere avgudsbilder, og da strømmet demonene som hadde holdt til i dem, ut og besatte guvernøren, som ble blind og gal. Longinus fortalte ham at han ville bli helbredet først etter at han selv var død, og da fikk guvernøren nok av forstanden tilbake til å gi ordre om at Longinus øyeblikkelig skulle halshogges. Noe av blodet hans sprutet på guvernørens øyne, og han ble straks helbredet. Dette gjorde at guvernøren omvendte seg til kristendommen, og resten av sitt liv gjorde han bare godt arbeid.

Selve spydet som var brukt til å gjennombore Herrens side med, ble snart en relikvie. Det sies at Longinus' spyd ble gjenfunnet og gravd opp av den hellige keiserinne Helena, på samme tid og samme sted som de hellige nagler og Det sanne kors. Spydet ble senere gravd ned i Antiokia for å hundre at sarasenerne fikk tak i det (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»).

Deretter hører vi ikke mer om spydet før rundt år 570, da en reiseberetning tilskrevet den hellige Antoninus av Piacenza beskriver de hellige steder i Jerusalem og forteller at han i basilikaen på Sionfjellet så «tornekronen som Vår Herre ble kronet med og lansen som han ble stukket i siden med». Det synes klart at en gruppe fra Piacenza virkelig reiste til Det hellige Land på denne tiden og satte seg under beskyttelse av byens skytshelgen, martyren Antoninus (d. 303). Reiseberetningen stammer derfor ikke fra Antoninus, men fra en anonym person fra Piacenza, helt sikkert en av pilegrimene, som etter sin retur ville bevare sine minner om reisen. Men det at lansen nevnes i Gravkirken i det såkalte Breviarus, er ikke til å stole på, som Francois de Mély påpeker.1

På den andre side, i en miniatyr fra det berømte syriske manuskriptet i Det laurentianske bibliotek i Firenze, illuminert av en Rabulas i 586, er hendelsen med gjennomboringen av Kristi side gitt en prominens som er signifikant. I tillegg er navnet Longinus skrevet i greske bokstaver (LOGINOS) over hodet på soldaten som stikker lansen inn i Frelserens side. Dersom dette navnet ikke er en senere tilføyelse, synes dette å vise at legenden som gir soldaten navnet Longinus, er så gammel som fra 500-tallet. Det er også fristende å slutte seg til at navnet Logginos eller Logkhinos på en eller annen måte er knyttet til det greske ordet logkhē (λόγχη), som betyr lanse.

Uansett hvordan dette henger sammen, så ble et spyd som man mente var identisk med det som gjennomboret Frelserens legeme, æret i Jerusalem på slutten av 500-tallet, og nærværet der av denne viktige relikvien attesteres et halvt århundre tidligere av Cassiodorus (ca 485-ca 585),2 og etter ham av den hellige Gregor av Tours (539-94).3 I 615 ble Jerusalem erobret av en representant for den persiske kongen Khusrou II (591-628) (gr: Khosroës; lat: Chosroës; Chosrau). De hellige pasjonsrelikviene falt i hedningenes hender, og i følge Chronicon Paschale ble spissen av lansen, som var blitt brukket av, samme år gitt til Niketas, som tok den til Konstantinopel og deponerte den i kirken Hagia Sofia. Denne lansespissen, som nå var satt i et yeona eller ikon, ble mange århundrer senere (i 1244) gitt av korsfarernes latinske keiser Baldvin II av Konstantinopel (1237-61) (Baudouin, Baldwin) til den hellige kong Ludvig IX av Frankrike (1214-70), og den ble skrinlagt sammen med Tornekronen i Sainte-Chapelle i Paris. Under Den franske revolusjon ble disse relikviene flyttet til Bibliothèque Nationale, og selv om kronen har blitt bevart, har de andre relikviene nå forsvunnet.

Når det gjelder den andre og større delen av lansen, ble den sett av Arculpus rundt 670 i Jerusalem, hvor den må ha blitt gjenvunnet av keiser Heraklios I (610-41) av Konstantinopel, for den ble da æret i Gravkirken. Etter at korsrelikviene var gått tapt, dro keiser Heraklios nemlig i 627 på et felttog mot Persia og beseiret kong Khusrou, og han brakte relikviene tilbake til Jerusalem. Etter denne datoen hører vi praktisk talt ingenting om lansen fra pilegrimer til Det hellige land. Spesielt nevnes den ikke av den hellige Willibald av Eichstätt (700-87), som kom til Jerusalem i 715. Det er derfor grunn til å tro at både den større relikvien og spissen var blitt sendt til Konstantinopel før 900-tallet, muligens samtidig som Tornekronen.

I alle fall synes lansens nærvær i Konstantinopel å være attestert av ulike pilegrimer, spesielt russiske, og selv om den ble oppbevart i flere ulike kirker, synes det være mulig å spore den og skjelne den fra den separate spissen. Sir John Mandeville, hvis pålitelighet som vitne har blitt delvis rehabilitert i senere år, erklærte i 1357 at han hadde sett bladet av Den hellige lanse både i Paris og i Konstantinopel, og at den sistnevnte var en mye større relikvie enn den første. Uansett falt relikvien i Konstantinopel i tyrkernes hender, og i 1492, under omstendigheter som i detalj beskrives i Pastors «Pavenes historie», sendte sultan Bajazet den til pave Innocent VIII (1484-92) for å gjøre ham mer forsonlig stemt overfor sultanens bror Zizim, som da var pavens fange.

Statue av Longinus i Peterskirken av Bernini

Denne relikvien har aldri siden forlatt Roma, hvor den er bevart under kuppelen i Peterskirken. Pave Benedikt XIV (1740-58) erklærer4 at han fra Paris fikk en nøyaktig tegning av lansespissen, og at når han sammenlignet den med den større relikvien i Peterskirken, var han sikker på at de to opprinnelig hadde utgjort ett blad. François de Mély publiserte for første gang i 1904 en nøyaktig tegning av den romerske lanserelikvien, og det faktum at den hadde mistet spissen, er like bemerkelsesverdig som i andre avbildninger av Vatikanets lanse. Lansen oppbevares i en av de fire kraftige pilarene som bærer kuppelen i Peterskirken. Hver av pilarene har en nisje med en stor statue, og den ene av dem forestiller Longinus, laget av skulptøren og arkitekten Gian Lorenzo Bernini (1598-1680).

På den tiden da lansen ble sendt til pave Innocent III, hersket det stor tvil om dens autentisitet i Roma, noe Johann Burchards (ca-1450-1506) «Dagbok»5 klart viser, på grunn av de rivaliserende lansene som man visste ble oppbevart i blant annet Nürnberg og Paris, og på grunn av den angivelige oppdagelsen av Den hellige lanse i Antiokia gjennom den hellige Andreas' åpenbaring i 1098, under Det første korstog. Raynaldi, bollandistene og mange andre autoriteter mente at den lansen som ble funnet i 1098, etterpå falt i tyrkernes hender og var den som ble sendt av Bajazet til pave Innocent, men ut fra François de Mélys undersøkelser synes det trolig at den er identisk med den relikvien som nå nidkjært voktes i Etchmiadzin i Armenia. Dette var aldri en lanse i egentlig forstand, men heller toppen på en fane, og man kan tenke seg at den, før den ble oppdaget under svært diskutable omstendigheter av korsfareren Peter Bartolomeus, ha vært æret som det våpenet som en viss jøde i Beirut slo en statue av Kristus på korset med – en krenkelse som skal ha blitt fulgt av en mirakuløs utsondring av blod.

Adhémar de Monteil (med mitra) bærer Den hellige lanse i et av slagene under Det første korstog

Den 10. juni 1098 kom en fattig munk ved navn Peter Bartolomeus, tjeneren til et medlem av grev Raimunds hær, til Raimund og biskop Adhémar. Han fortalte at han hadde mottatt flere visjoner de forgående månedene av den hellige apostelen Andreas, hvor helgenen fortalte ham at Den hellige lanse – det spydet som gjennomboret Kristi side da han hang på korset – lå begravd i katedralen St. Peter i Antiokia. Raimund ble overbevist, men Adhémar var skeptisk, og der sto saken. Men nyheten om visjonen spredte seg, og alle hadde hver sin oppfatning. Samme kveld fortalte en annen provençaler, denne gangen en prest, om en visjon han hadde hatt. Siden han sverget på at det var sant, og siden han i motsetning til Peter Bartolomeus hadde et godt rykte, trodde Adhémar på ham.

Den 14. juni så man en meteor falle ned i den tyrkiske leiren, noe som var et svært godt tegn. Den 15. juni dro en gruppe som inkluderte Raimund av Toulouse, historikeren Raimund av Aguilers og Peter Bartolomeus, til katedralen og begynte å grave. Gravingen pågikk i flere timer, med ulike personer som tok sin tørn. Grev Raimund ga opp og dro sin vei. Da hoppet Peter Bartolomeus ned i hullet for å grave, og snart ropte han ut at han hadde funnet lansen. Raimund av Aguilers sier at han selv berørte jernet mens det fortsatt lå i jorden. Lansen ble brakt til grev Raimund. Biskop Adhémar mente fortsatt at mannen var en bløff og nektet å akseptere den, men gleden var så stor at han holdt munn.

Nyheten om at Den hellige lanse virkelig var blitt funnet, raste rundt i byen. Et slikt mirakel var en sikker garanti for seier, og det ble lagt planer på stedet om å gjøre et utfall mot tyrkerne. Det fantes selvsagt fortsatt skeptikere, men i den allmenne entusiasmen holdt de seg tause. De kristne planla uansett å angripe. De samlet sine styrker, fastsatte en dag for angrepet og forberedte seg. Den hellige lansen ble festet til en stang. Da slaget startet, ble den båret foran de kristne som et slags banner. De kristne visste at det var kraftig uenighet blant ulike emirer i Kerboghas leir, og uansett kunne de ikke bli værende særlig lenger i Antiokia, for hæren sultet. De satte datoen til 28. juni.

Korsfarerne bar Den hellige lanse i spissen for hæren. Da Kerbogha så korsfarerne i fullt oppbud, prøvde han å sende ut budbringere for å be om en våpenhvile, men korsfarerne rykket frem uansett. Tyrkerne prøvde sin vanlige taktikk, men korsfarerne holdt god formasjon. Som han fryktet, begynte emirer å desertere Kerbogha på slagmarken. Da Dukak av Damaskus dro, kollapset hele hæren. For en gangs skyld motsto de kristne fristelsen til å plyndre fiendens leir, men i stedet presset de tyrkerne og drepte mange. Slaget ødela Kerbogha og reddet korstoget. Og seieren stadfestet Peter Bartolomeus' visjoner bortenfor enhver tvil.

Marsjen sørover var vanskelig og tok flere måneder. Flere byer falt for korsfarerne, mens noen krevde en formell beleiring for å gi seg. Peter Bartolomeus begynte å få regulære besøk fra engelen, som ga ham råd om alle slags detaljer når det gjaldt fremmarsjen. Ved en beleiring begynte Peter til og med å gi militære råd. Dette ble for mye for skeptikerne. Peters visjoner var alt for beleilige og alt for krigerske, og han ble åpenlyst beskyldt for å lyve. Peter tilbød da å gjennomgå en ildprøve for å bevise at han hadde guddommelig veiledning. Og ettersom de var på bibelsk jord, valgte de en bibelsk prøve: Peter skulle gå gjennom en flammende ildovn og ville bli beskyttet av en Guds engel. Korsfarerne konstruerte en sti mellom vegger av flammer, og nedover den stien skulle Peter gå. Det gjorde han, og han ble fryktelig forbrent. Han døde etter tolv dagers voldsomme lidelser. Det ble ikke sagt mer om Den hellige lanse, selv om en fløy fortsatte å mene at Peter var ekte og at dette virkelig var den sanne lansen.

Die Heilige Lanze i skattkammeret i Wien

En annen lanse som hevdes å være sen som forårsaket såret i Kristi side, er i dag bevart blant de keiserlige insignier i Wien og er kjent som den hellige Mauritius' lanse. Denne lansen er attestert fra keiser Otto Is tid (912-973). I 1084 fikk keiser Henrik IV (1050-1106) satt på lansen et sølvbånd med inskripsjonen «Vår Herres nagle», basert på den tro at dette var keiser Konstantins lanse, som inneholdt en nagle eller en del av en nagle som ble brukt ved korsfestelsen. I 1273 ble lansen første gang brukt i en kroningsseremoni, da Rudolf I av Habsburg ble kronet til tysk konge (1273-91) i Aachen, selv om den fra et tidligere tidspunkt var brukt som et investituremblem. Senere ble lansen brukt i kroningsseremoniene for Vestens keisere. Rundt 1350 fikk keiser Karl IV av Luxembourg (1347-78) satt på et gullbånd over det av sølv, med inskripsjonen Lancea et clavus Domini (Herrens lanse og nagle).

I 1424 fikk keiser Sigismund av Luxembourg (1410-37; keiser fra 1433) en stor samling relikvier, inkludert lansen, flyttet fra sin hovedstad Praha til sin fødeby Nürnberg, og han ga ordre om at de skulle oppbevares der for all fremtid. Denne samlingen ble kalt Reichskleinodien (riksklenodiene) eller De keiserlige regalier. Da den franske revolusjonære hæren nærmet seg Nürnberg våren 1796, bestemte byrådet seg for å flytte riksklenodiene i sikkerhet i Wien. Men mens de var der, ble Det hellige romerske riket av tysk nasjon offisielt oppløst i 1806, og riksklenodiene kom i habsburgernes eie.

Historien som ble fortalt av William of Malmesbury om at Den hellige lanse ble gitt til den hellige kong Athelstan av England (ca 895-939) av hertug Hugo Capet, fremtidig konge av Frankrike (987-96), synes å skyldes en misforståelse. En annen lanse som blir sagt å være den som ble brukt under Kristi lidelse, oppbevares i Kraków i Polen, men selv om den angivelig skal ha vært der i åtte århundrer, er det umulig å spore dens tidligere historie.

En av de tidligste dokumenterte bruk av Den hellige lanse krediteres hunerkongen Attila (434-53), som kalte seg selv «Guds svøpe», som bemektiget seg den da han pløyde gjennom Europa og etterlot seg et kjølvann av ødeleggelser og lidelser. Da hans hær var svekket av sult og pest i Italia, galopperte han sin hest til Romas byporter og kastet fra seg lansen foran føttene på offiserene som hadde blitt sendt ut for å omringe byen. «Ta tilbake deres hellige lanse», sa han, «den er ikke til noen nytte for meg, siden jeg ikke kjenner Ham som gjorde den hellig».

Historier om Den hellige lanses krefter har holdt seg i århundrer. Etter å ha blitt brukt ved kroningene av «de hellige romerske keisere av tysk nasjon», ble lansen stilt ut i palasset Hofburg i Østerrike. Det ble sagt at lansen etter å ha vært i keiser Konstantins eie, senere tilhørte en rekke seierrike militære ledere ned gjennom historien, inkludert Theodosius, Alarik (som var ansvarlig for plyndringen av Roma), Karl Martel (som beseiret muslimene i år 733), Karl den Store og Fredrik Barbarossa. Det vokste frem en legende som sa at den som eide lansen, ville være i stand til å erobre verden. Napoleon forsøkte å skaffe seg lansen etter slaget ved Austerlitz, men den var blitt smuglet ut av Wien før slaget begynte, så han fikk aldri tak i den. Ifølge legenden bar Karl den Store lansen gjennom 47 suksessrike slag, men døde da han ved et uhell mistet den. Barbarossa møtte samme skjebne bare få minutter etter at lansen glapp ut av hånden hans mens han krysset en elv.

Lansen endte altså til slutt opp hos huset Habsburg, og fra 1912 var den en del av den skattsamlingen som var lagret i Hofburg Museum. Samme år besøkte en ung Adolf Hitler museet og fikk vite om lansen og dens ry. Hitler så lansen som sin mystiske forbindelse med generasjoner av erobrende germanske ledere som hadde gått forut for ham. Den 14. mars 1938 annekterte han Østerrike og ga ordre om at lansen sammen med resten av Habsburg-samlingen, skulle sendes til Nürnberg, nazibevegelsens sentrum the Nazi. Dit kom den med et armert SS-tog den 13. oktober 1938, og i de neste seks årene ble den værende i kirken St. Katarina. Deretter ble den flyttet i sikkerhet i et underjordisk hvelv. Den 30. april 1945, samme dag som Hitler begikk selvmord, ble lansen beslaglagt av US Army Lt. Walter William Horn i den amerikanske regjeringens navn. Den ble senere returnert til Hofburg Museum. Det oppsto snart en historie om at en falsk lanse ble laget og returnert til museet, mens den ekte lansen ble oppbevart av en hemmelig gruppe i Tyskland, «Ridderne av Den hellige lanse»…

Longinus Centurionen, russisk ikon av Fjodor Zubov (1680)

Longinus' kult ble gjenopplivet og styrket ved oppdagelsen av Den hellige Lanse i kirken i Antiokia under det første korstoget, som hadde betydd så mye for moralen hos de kristne soldatene. Hans legeme, som skal ha blitt funnet og deretter gått tapt igjen to ganger, ble hevdet å være gjenfunnet igjen i Mantova i 1304, sammen med Den hellige svamp, flekket av Kristi blod. Nå ble Longinus' rolle utvidet ytterligere ved at det ble fortalt at han deltok i vaskingen av Kristi døde legeme etter at det var tatt ned fra korset. Relikvien fikk en fornyet kult sent på 1200-tallet i Bologna under kombinert innflytelse av Gral-romantikk, den lokale tradisjonen med eukaristiske mirakler, et kapell konsekrert til Longinus og Det hellige blod i den benediktinske klosterkirken Sant'Andrea. Longinus' relikvier ble delt opp og har senere blitt distribuert til Praha og andre steder. Størstedelen av skjelettet av ham som i dag er kjent som «St. Longinus», finnes i dag i kirken Sant'Agostino i Roma.

Hans minnedag er 16. oktober i øst og vest mens 15. mars også nevnes som en minnedag i vest. Den armenske kirken feirer ham den 22. oktober. Hans navn står i Martyrologium Romanum, hvor han i den nyeste utgaven (2001) minnes den 16. oktober og ikke kalles martyr: Hierosolymae, commemoratio sancti Longini, qui miles colitur latus Domini cruci affixi lancea aperiens («I Jerusalem, minnet om St. Longinus, som æres som den soldaten som åpnet den korsfestede herrens side med en lanse»). Longinus har aldri vært regnet blant Jesu 70 (72) disipler, men i Østkirken står han på en liste over andre tidlige «apostler». I kunsten er han kledd som soldat, men sjelden i den uniformen som ble brukt i det første århundret, mens han bærer lansen som han stakk i Kristi side.