Den hellige Laurentius O'Toole (Lorcan Ua Tuathail) ble født ca 1128, sannsynligvis ved Castledermot i grevskapet Kildare i Irland. Han var et resultat av ekteskap mellom høvdingeslektene O'Toole og O'Byrne og var sønn av høvdingen Murtagh. Han tilbrakte deler av barndommen som gissel i hendene på den rivaliserende familien til kong Dermot McMurrough av Leinster. Deretter ble han munk i den hellige Kevins kloster Glendalough, og der ble han valgt til abbed i 1154, bare 25 år gammel. Hans plikter inkluderte ikke bare å styre klosteret, men også å lindre hungersnød og å slå ned på røverbander i nærheten, noen av dem besto av frafalne munker.
I 1161 døde Gregor, den første erkebiskopen av Dublin. Laurentius ble valgt til ny erkebiskop og i 1162 ble han konsekrert i Treenighetskatedralen (senere Christ Church) av erkebiskop Gelasius av Armagh. Dette var et uttrykk for den nye enheten i den irske kirken siden synoden i Kells i 1152; før det hadde biskopene av Dublin ligget under Canterbury. For å sikre tilførselen av gode pastorale klerikere innsatte han augustinerkorherrer fra Arrouaise i de viktigste kirkene. Dette augustinerkorherreklosteret var grunnlagt i bispedømmet Arras i 1090, og hadde slikt ry for fromhet og disiplin at det ble moderhus for mange grunnleggelser. Laurentius bar selv deres drakt og levde selv i kommunitet med dem i enkelhet og strenghet. Hans nevø ble biskop av Glendalough og erstattet en uverdig inntrenger som var støttet av den lokale høvdingen. Hver faste vendte han tilbake til Glendalough for å leve en periode i St. Kevins celle i ro og ensomhet. Han var fortjenstfull i sin lindring av de fattiges nød i sitt bispedømme, og hver dag bespiste han minst tretti fattige. Senere i livet sendte han fattige til England for rehabilitering. Men hans reformer ble hemmet av tidens politiske omveltninger, der han selv måtte spille en aktiv rolle.
Dermot McMurroughs uhyrligheter førte til at han ble drevet bort fra Irland, og for å gjenvinne sin posisjon, ba han om hjelp fra kong Henrik II av England. Han var bare glad til å tillate hvem som helst av sine stormenn å bli med på en ekspedisjon. Lederen for disse frivillige var Richard de Clare, jarlen av Pembroke («Strongbow»), som i 1170 invaderte Irland med sine anglo-normanniske eventyrere. De gikk i land i Waterford, nedkjempet deler av Leinster og marsjerte mot Dublin. Laurentius ble sendt for å forhandle med okkupantene, men under denne diskusjonen erobret kong Dermots anglo-normanniske allierte byen, og satte i gang massakre og voldtekter. Laurentius vendte tilbake for å hjelpe de lidende og forsvare de overlevende. Dermot døde i sin seierstime, og Strongbow krevde Leinster, som Dermots arving og ektemann til hans datter Eva, som var Laurentius' niese. Deretter kalte kong Henrik sin vasall tilbake til England, irene forente seg under sin «High-king» Rory O'Conor av Connacht, og Strongbow befestet seg i Dublin. Igjen opptrådte Laurentius som fredsmegler, men forhandlingene var mislykket. Men Strongbow samlet seg plutselig i desperasjon og uventet vant han en avgjørende seier over de irske styrkene.
Kong Henrik dro nå selv til Irland, og i 1171 mottok han i Dublin underkastelse fra alle irske høvdinger, unntatt dem i Connaught, Tyrconell og Tyrone. Året etter kalte han sammen en synode i Cashel, hvor Laurentius deltok. Her ble Hadrian IVs bulle som påla sølibat for presteskapet akseptert, og det samme ble den engelske formen av den romerske liturgien (Sarum-ritene). Pave Alexander III ble bedt om å bekrefte avgjørelsene, noe han med tiden gjorde. Samme år forhandlet han frem en avtale mellom Henrik II og kong Rory O'Connor. Ved denne anledningen besøkte han den hellige Thomas Beckets grav, og slapp så vidt unna en voldsom død av en gal drapsmanns hånd.
I 1179 reiste han sammen med fem andre irske biskoper til det tredje Laterankonsil, hvor han ga pave Alexander III full rapport om Kirken i Irland og ble pavelig legat. På vei til Roma hadde de blitt tvunget av Henrik II til å sverge på å ikke skade hans rettigheter som hersker over Irland mens de var i Roma. Men dette hindret ikke Laurentius fra å få pavelig beskyttelse for eiendommene til bispesetet i Dublin og dets fem suffraganseter, spesielt Glendalough. I 1179 var det også holdt et konsil i Clonfert som av satte sju «legbiskoper», hindret presters og biskopers sønner å bli presteviet og fremfor alt forbød alle legmenn å ha «styringen av noen kirke eller kirkelige saker». Disse dekretene viser at suksessen til den hellige Malakias da han kjempet de samme slagene, bare hadde vært delvis. Dublins økende makt ble klar i 1180 da Laurentius forfremmet en biskop fra Connacht til det irske primatsetet i Armagh.
I 1180 besøkte han igjen Henrik II på vegne av Rory O'Connor for å forhandle om skatter og andre saker, men kongen var irritert fordi Laurentius brukte pavelige buller i eiendomstvister med normanniske nybyggere ved Dublin, så han nektet å treffe erkebiskopen. Laurentius ventet tre uker i Abingdon og fulgte deretter etter kongen til Normandie. Han gikk i land ved Le Tréport, på et sted som fortsatt heter Saint-Laurent. Han fikk Henriks tillatelse til å vende tilbake til Dublin.
Men på veien ble han svært syk, og da de nærmet seg augustinerkorherreklosteret Saint-Victor i Eu i Normandie ved utløpet av Bresle, mumlet han: Haec requies mea in saeculum saeculi, «Her skal jeg hvile i all evighet». Han var klar for døden, og her døde han fredag den 14. november 1180. Hans minne æres fortsatt i det franske bispedømmet Rouen, hvor Eu ligger. Der oppbevares hans relikvier og der ble hans livshistorie skrevet. Han ble kanonisert av pave Honorius III i 1225 og hans relikvier ble skrinlagt den 10. mai 1226. Han finnes i den malte kalenderen av helgener som ble kanonisert på 1200-tallet i basilikaen for De fire kronede martyrer i Roma, og hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans fest feires i hele Irland og av regularkannikene i Lateranet.
Hans minnedag er 14. november, med en translasjonsfest den 10. mai.
Kilder: Attwater/John, Farmer, Schauber/Schindler, Attwater/Cumming, Butler - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden