Den hellige Lupus av Troyes (~393-479)

Den hellige Lupus av Troyes (~393-479)

Skytshelgen for Troyes, Benevento og San Lupo; mot demonbesettelse, lammelse og epilepsi

Den hellige Lupus (fr: Loup, Leu) (latin = ulv) ble født rundt 393 i Toul i dagens departement Meurthe-et-Moselle i regionen Lorraine i Nordøst-Frankrike. Han kalles av noen kilder også Bleiddian (Blewdian, Brinddian) (Bleiddian: walisisk = ulv). Tradisjonelt heter det at han ble født rundt 383, men rundt 393 synes nå mer sannsynlig. Han kom fra en fornem familie og ble foreldreløs i ung alder, men han fikk en utmerket utdannelse fra en onkel. I tillegg var han veltalende og lærd, så han hadde alle kvaliteter som var nødvendige for å lykkes i den profesjonen han valgte, nemlig jussen. Han praktiserte som advokat en tid og opparbeidet seg et godt ry. Han gikk også i tjeneste for den hellige Germanus av Auxerre (ca 378-448), som da hadde den høye stillingen som guvernør for grenseprovinsen Armorica (Bretagne), men som i 418 ble valgt til biskop av Auxerre.

Rundt 420 giftet Lupus seg med Pimeniola (fr: Piméniole), en søster av den hellige erkebiskop Hilarius av Arles (ca 400-449). Men etter seks års ekteskap ble de i 426 enige om å skille lag og gå i kloster på hver sin kant. Lupus solgte sine eiendommer med sin hustrus samtykke og ble munk i det nylig grunnlagte klosteret Lérins på den lille øya Saint-Honorat utenfor Cannes. Han avla løftene under den hellige Honoratus, klosterets grunnlegger og første abbed og en nær slektning av Hilarius, som også var munk i klosteret. Men allerede samme år (426) ble Honoratus valgt til erkebiskop av Arles, og siden han var en gammel mann, insisterte han på at Hilarius skulle bli med ham som hans personlige assistent.

Året etter (427), da Honoratus var valgt til erkebiskop, dro Lupus på en reise til Mâcon i Burgund for å selge en eiendom han hadde der. Etter at han hadde brukt kjøpesummen til nestekjærlig arbeid, la han av gårde på veien tilbake til Lérins. Men han ble møtt av utsendinger fra Kirken i Troyes (Trecensis) i Gallia Lugdunense, sør for Reims, som kunne fortelle at deres biskop, den hellige Ursus (fr: Ours), var død i 426 etter bare noen måneder som biskop, og at Lupus var valgt til ny biskop av folket i Troyes. Dette var i strid med hans egne planer, og av ydmykhet avslo han først, men til slutt aksepterte han valget til biskop under forutsetning av at han kunne fortsette å leve som en munk.

Han ble konsekrert til den åttende biskop av Troyes av biskopene fra provinsen Sens og skulle komme til å være biskop av Troyes i et halvt århundre. Selv som biskop fortsatte han å leve et strengt monastisk liv, bar botsdrakt og hadde en eneste tunika, sov på planker, ba konstant annenhver natt, fastet ofte fullstendig i tre dager og spiste deretter bare byggbrød. I hele sitt episkopat arbeidet han med apostolisk glød til tross for sin askese. Han viste slik klokskap og fromhet at den hellige biskop Sidonius Apollinaris av Clermont, en samtidig, beskriver ham som «fedrenes far og biskopenes biskop, den fremste blant prelatene i Gallia, sedenes regel, sannhetens søyle, Guds venn og forbeder hos Ham for mennesker».

Lupus sparte ingen anstrengelser for å berge ett eneste tapt får, og hans arbeid var ofte kronet med en suksess som syntes mirakuløs. For eksempel da en mann ved navn Gallus forstøtte sin hustru og trakk seg tilbake til Clermont, skrev Lupus til ham gjennom biskop Sidonius av Clermont. Etter at Gallus leste det kloke brevet som var mildnet med godhet, vendte han straks tilbake til sin hustru. Da Sidonius var vitne til dette, ropte han ut: «Hva er vel mer vidunderlig enn en enkel reprimande som både skremmer en synder til samvittighetsnag og får ham til å elske sin kritiker!»

Lupus av Troyes identifiseres vanligvis med den Lupus som fulgte Germanus av Auxerre på hans første besøk til England for å utrydde pelagianismen i landet. På slutten av 300-tallet hadde den britiskfødte munken Pelagius og den skotske Celestius introdusert dette kjetteriet i Afrika, Italia og Østen. De benektet at menneskenaturen var korrumpert gjennom arvesynd samt nødvendigheten av guddommelig nåde. Agricola, en disippel av disse vranglærerne, hadde brakt deres kjetteri også til Britannia. De britiske biskopene ba om assistanse fra den hellige pave Celestin I (422-32), og han ba biskopene i Gallia hjelpe sine britiske kolleger med å få utryddet dette ondet.

På konsilet i Arles i 429 ble dette oppdraget gitt til Germanus og Lupus. De aksepterte med stor glød og dro til England samme år. Deres oppgave var ikke bare å motarbeide den kjetterske pelagianismen, som hadde slått rot i Britannia, men også å styrke den britiske Kirken etter at den romerske hæren hadde trukket seg ut. Germanus og Lupus overvant den falske læren på et møte i Verulamium. Da Lupus kom tilbake til Gallia, viet han seg igjen til sine biskoppelige plikter. Germanus dro tilbake til England enda en gang rundt 445, men da uten Lupus. Denne gangen reiste han sammen med biskop Severus av Trier (d. ca 455), som var en disippel av Lupus.

Ifølge tradisjonen dro de to biskopene gjennom Nanterre på veien til Britannia, og der møtte de en ung jente som betrodde dem at hun ville leve bare for Gud. Det var den unge hellige Genovefa (fr: Geneviève) (ca 422-ca 500). Germanus oppmuntret hennes gode vilje, og hennes eldste biografi sier at han så hennes fremtidige hellighet og viet henne til Gud ved å legge sine hender på hennes hode under en vigilie. Legenden forteller at i 451 forsvarte Genovefa og Lupus heroisk sine byer Paris og Troyes mot Attila og hans hær.

For i 451 herjet hunerkongen Attila (434-53), som kalte seg selv «Guds svøpe», i Gallia og plyndret Reims, Cambrai, Besançon, Auxerre og Langres og truet Troyes. Det ble sagt at Lupus spilte en avgjørende rolle i å redde sin provins Champagne fra angriperne, men historien er nesten helt sikkert en legende, som i likhet med det meste av disse detaljene om Lupus kommer fra en upålitelig biografi, som antas å ha blitt skrevet for å fremme interessene til setet i Troyes på 700-tallet. Først sendte Lupus en delegasjon til Attila som besto av noen medlemmer av hans presteskap, blant dem Mémorius og Camelianus (fr: Camélien). Men det hele ble en fiasko og Attila massakrerte delegasjonen, bare Camelianus overlevde sine skader og skulle bli Lupus’ etterfølger som biskop av Troyes.

Biskop Lupus bestemte seg da for selv å dra til Attila. Det blir sagt han prostrerte seg i bønn i mange dager, fastet og gråt og ba om at Gud måtte spare hans folk. Deretter ikledde han seg fulle episkopale regalier og dro for å møte Attila. Historien forteller videre at Attila ble beveget av ærbødighet da han så biskopen i spissen for en prosesjon av sitt presteskap. Etter en samtale hvor Lupus minnet Attila om at han bare kan gjøre det Gud tillater, sparte Attila byen. I virkeligheten dro hunerne inn i byen uten å gjøre den minste skade, og deretter dannet det seg en legende om at hæren på Lupus’ forbønn ikke hadde sett byen, selv om de marsjerte gjennom den. Et slikt mirakel skal ha gjentatt seg ved portene til Roma av den hellige pave Leo (d. 461), og fra da av ble det sagt at den fryktinngytende hunerkongen Attila bare kunne temmes av en løve (Leo) og en ulv (Lupus).

Historien forteller videre at da Attila senere i 451 ble beseiret av den romerske generalen Aëtius og hans visigotiske forbundsfeller i slaget ved Châlons-sur-Marne (også kalt slaget på De katalauniske marker eller slaget ved Campus Mauriacus), sendte hunerkongen bud på Lupus og ba ham om å følge seg på retretten så langt som til elva Rhinen, fordi han mente at biskopens nærvær ville beskytte ham og hans hær. Lupus gikk med på det, men romerne trodde da at Lupus hjalp hunerne med å unnslippe, så de tvang biskopen til å forlate Troyes. Deretter levde Lupus i to år som eremitt på fjellet Mont Lansuine femten kilometer fra Troyes, og deretter i to år i Mâcon, hvor han tilskrives flere mirakler.

Etter at man hadde erkjent hans uskyld, fikk han vende tilbake til sitt bispesete i Troyes og styrte bispedømmet til sin død. Flere berømte biskoper på 400-tallet som ofte fikk betydningsfulle stillinger, var hans elever, blant dem Severus av Trier, Polychronius av Verdun, Alpin av Châlons-sur-Marne og Camelian av Troyes. Flere av hans skrifter er bevart. Betydningen av klosteret Saint-Loup som han grunnla, ble overskygget av nonneklosteret som var kjent som Notre-Dame-aux-Nonnains, som eide store skoler og hadde store privilegier i byen, og i noen områder utøvde myndighet over biskopene selv.

Lupus døde i 478 eller 479, rundt 86 år gammel og etter 52 år som biskop av Troyes. Han ble etterfulgt av den hellige Camelian (479-536). Han ble først gravlagt i augustinerkirken Saint-Martin-ès-Aires, som den gang lå utenfor bymurene i Troyes. I 570 kom den hellige kong Guntram av Burgund (561-92) og kong Kilperik I av Neustria (567-84) til Lupus’ grav og sverget en gjensidig fred.

Rundt 890 ble Lupus’ levninger overført til den nybygde katedralen Notre-Dame i sentrum av byen. Fra det øyeblikket var kirken kjent som Abbaye Saint-Loup. Under den franske revolusjonen ble Lupus’ relikvier vanhelliget og spredt natten mellom 9. og 10. januar 1794, bortsett fra en del av hodet som oppbevares i katedralen i Troyes. Dette er et av Frankrikes rikeste relikvarer. Det er utformet som en biskop av sølv og utsmykket med edelsteiner, inkludert diamanter. Resten av hans relikvier befinner seg i et annet sølvskrin i den augustinske klosterkirken St. Lupus.

Lupus av Troyes ble tidligere feiret den 24. juli, men hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 29. juli, som etter tradisjonen er hans begravelse (depositio), mens hans translasjonsfest feires den 10. mai i Troyes. Han påkalles mot demonbesettelse, lammelse og epilepsi. I Martyrologium Romanum heter det:

Trecis in Gállia Lugdunénsis, sancti Lupi, epíscopi, qui cum sancto Germáno Autissiodorénsi ad expugnándam Pelagianórum haéresim in Británniam Minórem perréxit, urbem suam a furóre Attilae oratióne deféndit et quinquagínta duos annos sacerdótio venerabíliter functus in pace quiévit.

I Troyes i Gallia Lugdunense [i dagens Frankrike], den hellige Lupus, biskop, som sammen med den hellige Germanus av Auxerre dro til Britannia for å utrydde det pelagianske kjetteri, forsvarte gjennom bønn sin by fra Attilas raseri og fullførte ærefullt 52 års prestetjeneste før han hvilte i fred.

I kunsten avbildes Lupus med en diamant som faller ned fra himmelen mens han feirer messe. På andre avbildninger holder han en kalk med en diamant i, eller han står ved alteret og gir en diamant til en konge. Hans skrin i skattkammeret i katedralen i Troyes viser mange scener fra den store biskopens liv.

Kulten for Lupus (it: Lupo) i Benevento i regionen Campania i Sør-Italia stammer minst fra 800/900-tallet. På 800-tallet eksisterte det allerede et benediktinerkloster med hans navn i Benevento, og abbeden der utøvde åndelig og verdslig jurisdiksjon over den befestede landsbyen San Lupo i erkebispedømmet og provinsen Benevento. Da pave Nikolas V (1447-55) stengte klosteret i 1450, gikk dets eiendommer og jurisdiksjon over til erkebispedømmet Benevento, som fra den tid ærer den hellige biskopen av Troyes som sin skytshelgen. Lupus er alltid feiret den 29. juli i Benevento. Han er også skytshelgen for San Lupo i Benevento, som ærer ham med prosesjoner med den nye grøden fra 27. til 29. juli.

En øy i Loire heter Saint-Loup. Han er skytshelgen for Bergesserin, Dracy-Saint-Loup Saint-Loup-de-la-Salle, som alle ligger i det sentrale Frankrike. Han var i tidligere tider også skytshelgen for Lanloup i departementet Côtes-du-Nord i Bretagne, men han ble erstattet av sin navnebror, den hellige Lupus av Sens (573-623). I England bærer også mange kirker hans navn, og det samme gjør medlemmene av familien Sentlow, et navn som er utledet av «Saint-Leu».