Den hellige Maglorius av Sark (~486?-~575)

Den hellige Maglorius (fr: Magloire; bret: Maelor; på Jersey: Mannelier) skal ha blitt født på slutten av 400-tallet i Glamorgan i Sør-Wales. Han var en slektning av den berømte hellige biskopen Samson av Dol i Bretagne, kanskje hans fetter, for han skal ha vært sønn av den hellige Umbrafel (Umbraphel), Samsons onkel, og hans hustru, den hellige Afrella (lat: Abrelda; eng: April). Hun var dobbel tante til Samson, for hun var søster av Samsons mor, den hellige Anna av Oxenhall, mens hennes mann Umbrafel var bror av Samsons far, Amon Ddu (Amwn) («den svarte»), som opprinnelig var fra Bretagne, men flyttet til Dyfed da han giftet seg med Anna.

Afrella og Umbrafel fikk tre sønner før Samson ble født rundt 490, og Maglorius var deres eldste sønn. En annen var biskop Samsons ledsager, Henwg. Da Samson overtalte sine foreldre til å oppgi deres verdslige liv og trekke seg tilbake til et kloster, bestemte Afrella og Umbrafel seg for å gjøre det samme. Amwn og Umbrafel fulgte Samson til klosteret på Ynys Byr (Caldey Island), mens deres to hustruer synes å ha foretatt grunnleggelser i den østlige delen av sitt gamle hjemland Gwent (nå Gloucestershire).

En annen tradisjon gjør Maglorius til fetter av den hellige Malo av Aleth (ca 520-ca 640), ikke Samson. Han fikk sin utdannelse hos den hellige Illtud (Illtyd, Hildutus) i Llanilltud Fawr [Llanilltyd] (nå Llantwit Major) i South Glamorgan helt sør i Wales. Han ble munk og ble diakonviet av sin fetter Samson, og sammen med Samson dro han til Bretagne og grunnla klostre under beskyttelse av kong Kildebert I av Paris (511-58). Samson ble abbed av Dol, mens Maglorius ble abbed for Lammeur like ved og deltok i fetterens misjonsarbeid. En annen kilde kaller Maglorius' kloster for Kerfunt. Samson ble biskop av Dol, og da han døde rundt 565, sier tradisjonen at Maglorius etterfulgte ham som abbed og «erkebiskop» av Dol, men han trakk seg tilbake etter kort tid til et ensomt sted på kysten av Bretagne og overlot bispesetet til munken Budoc.

Men selv der ble Maglorius besøkt av et stort antall mennesker som ønsket råd eller håpet å få se et mirakel. I 565 ble herskeren på kanaløya Jersey, grev Lois Escon, alvorlig syk med en hudsykdom, og han ble på mirakuløst vis helbredet av Maglorius. Som belønning ga greven da han ble frisk, munken lov til å foreta en åndelig erobring av øyene i kanalen.

Han valgte seg kanaløya Sark (Sargia, Serke; fr: Sercq; lat: Insula Sargiensis) mellom Guernsey og Frankrike, og der ga greven ham som takk et stykke land på øya. Der trakk han seg tilbake sammen med 62 av sine munker og bygde et kloster. Han bygde et oratorium (kapell), ryddet landet og sådde hvete. For å male hveten bygde han en vannmølle og en liten dam. Møllen eksisterer ikke lenger, men en bekk går ikke langt fra det nåværende La Moinerie (klosteret) fra l'Ecluse (mølledammen) og i kaskader ned til den stranden som fortsatt er kjent som Le Port du Moulin (møllehavnen).

Maglorius organiserte også lokalbefolkningen i forsvar mot angripere. En forbindelse med kanaløya Jersey hevdes også av en senere biografi, som hevder at han fikk drevet bort noe som beskrives som en plagsom drage, og som belønning fikk han landområder også der. På Jersey er han kjent som Saint-Mannelier. Tilbake på Sark tjenestegjorde han for folket under en epidemi og en hungersnød, uten tanke på farene han selv utsatte seg for.

Vi kjenner ikke Maglorius' nøyaktige dødsdato, men tradisjonen sier at han døde rundt 575 på Sark. Martyrologium Romanum sier at han døde den 24. oktober rundt 605. I følge en sen biografi tok han salmistens ord bokstavelig: «Ett lengter jeg etter, det ber jeg om, alltid å bo i Herrens hus» (Sal 27 (V26), 4), for de siste månedene av sitt liv nektet han å flytte seg fra kirken. Der skal han ha mottatt viaticum (vandringsbrødet) av en engel. Etter hans død fortsatte sønner av adelsmenn å komme til Sark fra England og Neustria for å studere teologi.

I 850 lovte «kong» Nominoe (Nomenoe; fr: Nominoë; bret: Nevenoe) (d. 851), den første hertugen av Bretagne, noen munker i nærheten land til å bygge et kloster, men betingelsen var at de hentet til Léhon relikviene av en berømt helgen som var i stand til å berge hertugens sjel. Munkene nølte ikke, men dro av gårde til Sark for fromt å stjele Maglorius' legeme. Legenden forteller at Maglorius var så ivrig etter å imøtese dommedag ved breddene av elven Rance at han hjalp til med sin egen kidnapping ved å redusere vekten av sin egen sarkofag. For å bringe raidet til en suksessrik avslutning oppsto det et mirakuløst vindpust som drev forfølgerne tilbake til øya og tillot kidnapperne å komme seg uhindret til Saint-Malo.

Få år tidligere hadde en bande hedenske røvere fra kongeriket Danmark prøvd seg på Maglorius' sarkofag. De var ikke ute etter relikvier, men lang erfaring i å plyndre graver i Irland og Skottland hadde lært dem å forvente å finne ting som var lettere å selge enn hellige relikvier. Man knapt hadde de fått tatt av lokket på sarkofagen før de syv røverne som sto nærmest den, ble blindet, og på mirakuløst vis brøt det ut en disputt mellom de andre røverne som endte med at de alle drepte hverandre.

Etter at Maglorius' relikvier var blitt hentet, ble klosteret Léhon bygd nær Dinan. Dette skjedde i 857 og dermed oppsto klosteret Saint-Magloire i Léhon, som i flere århundrer var et priorat tilknyttet abbediet Marmoutier nær Tours i Indre-et-Loire. Under normannernes invasjoner på 900-tallet bestemte munkene seg rundt 920 for å dra til Frankrike og ta med seg relikviene for å hindre at de ble ødelagt under vikinginvasjonene. De tok med seg et betydelig antall hellige legemer som fantes i Léhon eller som var samlet der med henblikk på å bringes i sikkerhet. Reisen i eksil ble foretatt via Sablé, Angers og Orleans. Den endelige destinasjonen var Paris, hvor det ble grunnlagt et kloster. Dette var opprinnelsen til det betydelige klosteret Saint-Magloire i Paris, som nå er forsvunnet. Det hevdes at Maglorius' relikvier fortsatt hviler i kirken Saint-Jacques.

Det finnes imidlertid ingen samtidige eller nær samtidige bevis for Maglorius' eksistens, og nesten alle opplysningene om ham er problematiske. Selve navnet Maglorius er den latiniserte formen av et britisk navn; den walisiske formen er Meilyr og den bretonske er Maeler, men det finnes ingen bevis for ham under dette navnet. Hans første biografi ble skrevet før rundt år 1000, trolig i Bretagne sent på 800-tallet eller tidlig på 900-tallet av en munk i klosteret i Léhon, Vita Maglorii episcopi.1 Den har aldri blitt fullstendig publisert, for i de ulike manuskriptene hvor den er bevart, er det ingen som inneholder den fullstendige teksten. Det er tydelig at biografiens forfatter visste veldig lite om sin hovedperson. Påstanden om at Maglorius var «erkebiskop», ikke biskop av Dol, reflekterer det mislykkede forsøket på å sikre metropolittstatus for bispesetet Dol på 860-tallet, men det er grunn til å tvile på at Maglorius noensinne var biskop av Dol i det hele tatt, og om han noensinne hadde noe kontakt med Samson, for han er ikke blant Samsons to umiddelbare etterfølgere som nevnes i denne helgenens tidlige biografi.

Det er god grunn til å tro at Maglorius var en asket på øya Sark og at etter at hans relikvier kom til Léhon, ble hans navn og kult tilpasset av presteskapet i Dol sent på 800-tallet for å tjene deres egne politiske formål. For det er ikke noe tvil om hans kult, uansett sannhetsgehalten i hans legendariske biografier. Hans kult bevitnes av at han står i martyrologiene til de hellige Beda den Ærverdige og Ado av Vienne, av bretonske kalendere, Nova Legenda Angliae (1516) og den engelske mystikeren Richard Rolle (1290-1349) i boken The Fire of Love.

Forfatteren av Maglorius' biografi skrev også en beretning om noen av hans mirakler samt en beskrivelse av translasjonen av hans relikvier til Léhon. Disse er en verdifull indikasjon på den litterære kulturen i det karolingiske Bretagne, for forfatteren viser hvor familiær han er med kristne latinske forfattere og med både Vergil og Bibelen. En beretning om relikvienes flytting til Paris er bevart i en form fra 1100-tallet. Teksten til Translatio Sancti Maglorii ble utgitt av Jean Mabillon (1632-1707), forfatteren av Acta Sanctorum, O.S.B. Biografien ble skrevet om på gammelfransk, både i prosa (1315) og vers (1319), begge i forbindelse med overføringen av relikviene til et nytt relikvar. John Tynemouth inkluderte på 1300-tallet et resymé av den latinske biografien i sin Sanctilogium Angliae, Walliae, Scotiae et Hiberniae.

Senteret for Maglorius' kult var kirken i Paris som huset hans relikvier, opprinnelig Saint-Barthélemy, men omdøpt til Saint-Magloire. Derfra spredte den liturgiske markeringen av hans minnedag 24. oktober seg til noen få andre kirker i Île-de-France og til steder med spesiell tilknytning til Maglorius. Hans fest finnes også i en håndfull av sene middelalderske engelske martyrologier. Hans minnedag er 24. oktober, mens han i bispedømmet Quimper et Léon feires den 27. oktober. Han minnes i bispedømmet Portsmouth. Maglorius' navn står i Martyrologium Romanum, som en av de få walisiske helgenene – de andre er de hellige Asaph av Llanelwy, Samson og Winifred, men kuriøst nok ikke David (Dewi Sant), Wales' skytshelgen.

I Bretagne er han navnepatron for kirkene i Mahalon i Plomodiern (Finistère) og i Châtelaudren (Côtes-d'Armor). Det har vært antydet av filologiske grunner at hans kult kan ha blitt blandet sammen med kulten for den bretonske helgenen Meloir og/eller med kulten for den helgenen som i Cornwall er kjent som Melor og i Bretagne som Melar. Dette kan imidlertid ikke slås fast med sikkerhet, men det er et faktum at det ikke finnes noe sikkert bevis på noen kirkededikasjon til Maglorius eller noe onomatologisk minne om ham noen steder på De britiske øyer.

I kunsten fremstilles han mens han mottar den hellige kommunionen av en engel, og noen ganger avbildes han sammen med Samson av Dol. Han fremstilles vanligvis som pilegrim eller eremitt; i kirken i kamaldulenserklosteret i Faenza har den romerske maleren Antonio Mancini (1852-1930) malt et bilde av ham.