Den hellige Martina av Roma ( -~228)

Skytshelgen for Roma. Sammen med brødrene Concordius og Epifanius.

Den hellige Martina var en jomfru som ble martyrdrept i Roma rundt år 226 (eller mer trolig rundt 228) under keiser Alexander Severus (222-35). Hun ble høyt æret allerede i den tidlige kristenheten. Men i hennes Passio eller lidelseshistorie er historiske fakta blandet med legender.

Den forteller at Martina var datter av en ansett romer, som tre ganger hadde innehatt det høye embetet som konsul. Hun mistet begge sine foreldre i sin tidligste ungdom. Ettersom hun var helt fylt av kjærlighet til Frelseren, ville hun være fattig som ham og fordelte sin rike arv blant de fattige. Deretter ble hun opptatt blant diakonissene, som sto for den karitative tjenesten i menighetene. Martina var usedvanlig vakker og hadde mange tilbedere, deriblant keiseren selv, som til og med ville gjøre henne til sin hustru. Men hun avviste alle friere, for hun ville vie hele sitt liv til tjeneste for Gud og sine medmennesker.

Da keiser Alexander Severus fikk høre at Martina var kristen og at troen var grunnen til at hun hadde avslått hans frieri, ble han rasende. Hun ble trukket for retten og oppfordret til å avsverge sin tro. Jomfruen vendte seg i sin nød til Gud og ba om standhaftighet, for hun kjente torturmetodene som de ville bruke for å prøve å gjøre henne føyelig. Mens hun ba, rystet et jordskjelv hele byen, og statuen av Apollo styrtet sammen og med den en stor del av tempelet.

Nå ble keiseren så fortørnet at han befalte at den skjønne jomfruen skulle overlates i de grusomme torturistenes varetekt. Lakeiene pinte Martina til hun var helt utslitt. Men den svake jomfruen beviste hvor mye et menneske med Guds hjelp kan holde ut, og hun forble standhaftig. Til slutt slepte de henne utenfor byen og halshogde henne.

Denne legenden minner mye om historiene til de hellige Tatiana og Prisca, og det har vært antydet at de to første (eller alle tre) er en og samme person. Det finnes ikke noe bevis for en tidlig kult av Tatiana og Martina i Roma, og Prisca (eller Priscilla) er vanskelig å identifisere.

Allerede på 600-tallet var det et oratorium viet til Martina i Roma. På 700-tallet ble det bygd en kirke ved Via del Foro under Kapitol med utsikt over Forum Romanum. Den ble bygd som en dobbelkirke, det vil si med en overkirke og en underkirke, og ble viet til den hellige Martina.

Pave Sixtus V (1585-1590) ga bygningene og plassen til Lukas-akademiet (Accademia di San Luca), en sammenslutning av kunstnere i Roma. Da Pietro da Cortona i 1634 ble utnevnt til leder for dette akademiet, bygde han en ny overkirke og innlemmet underkirken i nybygget. Under arbeidene med Pietro da Cortonas egen grav ble det den 25. oktober 1634 oppdaget en kristen grav som inneholdt beina av en romersk kvinne og hennes to brødre. Pave Urban VIII (1623-44) erklærte at dette var restene av de hellige Martina, Concordius og Epifanius, og han skrev klassiske hymner til hennes ære.

Den nye kirken fikk navnet Santi Luca et Martina, og underkirken er viet Martina. Den helliges jordiske rester hviler i en urne som står på et strålende bronsealter laget av da Cortona, og i dag brenner det konstant lamper rundt alteret. Pietro da Cortona malte også bilder med scener fra den hellige Martinas liv, antakelig til utsmykning av denne kirken. Bildene befinner seg delvis i Louvre i Paris og i Pitti-palasset i Firenze.

Martinas minnedag er 30. januar. Siden 1969 er hennes kult begrenset til hennes basilika i Roma. Men selv om vi vet lite om henne, er hun fortsatt en av skytshelgenene til byen Roma. Hun fremstilles med palme og åpen bok, ødelagte gudebilder og martyrredskaper, ofte også med løver. Hennes martyrdød avbildes også ofte. På alteret i overkirken står det en statue av Martina som er tilskrevet Menghini.