Den salige Maria Anna Blondin (1809-1890)

Den salige Maria Anna (fr: Marie-Anne) ble født som Esther Sureau Blondin den 18. april 1809 i Terrebonne i Québec i Canada, nå en av forstedene til Montreal. Hennes foreldre, Jean-Baptiste Blondin og Marie-Rose Limoges, var beskjedne, men dypt kristne bønder. Fra moren arvet datteren en fromhet konsentrert om Det guddommelige forsyn og eukaristien, og fra sin far en dyp tro og en sterk tålmodighet overfor lidelser. Hun vokste opp på foreldrenes gård og deltok i de mangfoldige aktivitetene der. Skolegang kostet den gangen mer enn de fleste hadde råd til, selv med støtte fra religiøse ordener og menighetsskoler, så Esther fikk ingen utdannelse.

For å hjelpe familien økonomisk begynte hun tyve år gammel som tjenestejente hos en kjøpmann i landsbyen. Noen måneder senere tilbød hun sine tjenester som tjenestejente til søstrene fra Kongregasjonen av Notre Dame, som nettopp var kommet til landsbyen og som drev menighetens skole. Hun var da fortsatt analfabet, men begynte å lære å lese og skrive mens hun arbeidet. Deretter trådte hun inn i søstrenes novisiat, men sykdom tvang henne til å slutte igjen i 1833.

Etter noen måneders hvile begynte hun i mai 1833 å undervise på en menighetsskole i Vaudreuil i Québec etter invitasjon fra en tidligere novise fra Notre Dame som drev skolen. Her ville hun forsøke å hjelpe barna i området som i likhet med henne selv ellers ville ha liten sjanse for å lære å lese og skrive og få en formell utdannelse. Få år senere ble Esther rektor for det som fikk navnet Académie Blondin. Sakte men sikkert oppdaget hun at en av grunnene til den intellektuelle fattigdommen blant fransk-kanadiere var en kirkelig regel som forbød kvinner å undervise gutter og menn å undervise jenter. Siden de fleste prester var ute av stand til å finansiere to skoler i menigheten, valgte mange av dem å ha ingen skoler.

Etter et uimotståelig åndelig kall reiste Esther våren 1848 til Montreal for å forelegge for biskopen et prosjekt hun har tenkt lenge på: Å grunnlegge en religiøs kongregasjon for å undervise fattige barn på landsbygda, og det i blandede skoler med både gutter og jenter. Selv om biskop Ignace Le Bourget var skeptisk til prosjektet og mente det stred imot den naturlige orden, var staten tilhenger av slike skoler, så han ga tillatelse til en beskjeden prøve.

Den 8. september 1850 ble instituttet Søstre av den hellige Anna (Soeurs de Sainte-Anne – SSA) kanonisk grunnlagt av Esther Blondin i Vandreuil. Esther ble superior og tok ordensnavnet sr. Marie-Anne, eller Mary Ann, som hun ble kjent som i det engelskspråklige Canada. Kommuniteten startet med seks medlemmer, men allerede i 1857 hadde de 45 medlemmer. Sommeren 1853 gjorde plassmangel at biskop Le Bourget påla dem å flytte til Saint-Jacques de l'Achigan (i dag Saint-Jacques de Montcalm) i området Joliette. Men der skulle Marie-Anne møte store problemer.

Svært raskt oppsto det store vanskeligheter i forhold til klosterets unge kapellan, den 29-årige p. Louis-Adolphe Maréchal, som blandet seg inn i klosterets indre liv. Mère Marie-Anne ville på sin side beskytte kommunitetens rettigheter, og de var stadig i konflikter. Etter et år ga biskop Le Bourget den 18. august 1854 Marie-Anne ordre om å trekke seg som klosterets superior. Til tross for hindringene fortsatte søstrene med sin religiøse observans og sitt kommunitetsarbeid og viet seg til utdannelsen av de fattige og de trengende. Den hellige Anna, skytshelgen for lærere, var deres inspirasjon.

Marie-Anne ble leder for kostskolen Sainte-Geneviève. Men på grunn av innflytelsen fra kapellan Maréchal fortsatte forfølgelsene av henne, og fire år senere ble de tatt opp på nytt. Da ble Mère Marie-Anne kalt tilbake til Saint-Jacques under påskudd om «dårlig administrasjon», og der sto hennes navn i ett år ikke på listen over søstre og deres oppgaver. Søstrene fikk forbud mot å kalle henne «moder», og ifølge eget utsagn var hun redusert til «et null». I 1859 ble hun utnevnt til sakristan og utførte diverse manuelle oppgaver etter kommunitetens behov.

I 1860 flyttet søstrene av St. Anna sitt hovedkvarter til Lachine ved bredden av St. Lawrence River. I kjelleren i moderhuset, i vaskeriet og strykerommet, lærte mange generasjoner noviser et sant eksempel på lydighet og ydmykhet av sin grunnleggerske. Hun ble holdt borte fra generalkapitlenes forhandlinger, selv da søstrene i 1872 og 1878 gjenvalgte henne.

Etter 25 års ydmykt liv døde Mère Marie-Anne den 2. januar 1890 i hovedkvarteret i Lachine. Før hun døde, gjentok hun sin tilgivelse av kapellan Maréchal.

I 30 år etter sin død forble hun i skyggen. Men i 1917 fikk en kapellan ved hovedkvarteret anledning til å møte vitner til Mère Marie-Annes liv, og han holdet en serie foredrag som vakte stor entusiasme. I 1950, da kongregasjonen feiret sitt 100-årsjubileum, ga erkebiskop Paul-Émile Leger av Montreal tillatelse til at de første offisielle skritt ble tatt for å anerkjenne Marie-Annes hellighet. Den første fullstendige biografien, «Martyrium i stillhet», ble utgitt i 1956 av p. Eugene Nedeau OMI, som la frem fakta som til da hadde vært ukjent.

Den 14. mai 1991 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 28. juni 1999 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 29. april 2001 på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er 18. april.