Den hellige Maria Eugenia Milleret de Brou (1817-1898)

Den hellige Maria Eugenia (fr: Marie-Eugénie) het egentlig Anna Eugenia Milleret de Brou (fr: Anne-Eugénie) og ble født den 25. august 1817 i Metz i Nordøst-Frankrike. Hun var den fjerde av fem barn i et velsituert og kultivert, men ikke særlig religiøst hjem. Hennes far, Jacques Milleret, var bankier og tidligere deputert i Moselle. Han var en beundrer av Voltaire, mens hennes mor, Eleonore-Eugénie de Brou fra Luxembourg, praktiserte ikke lenger sin katolske tro, men innpodet i den unge datteren en sans for ærlighet og rettskaffenhet samt en sterk pliktfølelse.

I hennes barndom var familien velstående, men likevel var deres liv preget av en viss askese. Mot, sjenerøsitet og selvkontroll ble forventet av barna, og de ble opplært til å ha omsorg for de syke og respektere de fattige. Da hennes yngre søster og en eldre bror døde, var det hennes gjenlevende bror Louis som ble hennes fortrolige i barndommen, og med ham delte hun alt. Hun mottok sin første kommunion som sosial konvensjon i en alder av tolv år, men for henne var det imidlertid et nådens øyeblikk og begynnelsen på en livslang hengivenhet for Det hellige sakrament.

I de neste tre årene ble familien rammet av tragedie. Anne-Eugénie fikk tyfus, noe som gjorde det nødvendig med mange måneders hvile på familiens château Preisch ved grensen til Luxembourg og Tyskland, hvor de bodde seks måneder i året. I 1830 gikk hennes far konkurs, og både deres château og deres hus i Metz ble solgt. Hennes foreldre, som aldri hadde gått spesielt godt sammen, ble separert i 1831. Mens faren og Louis fortsatte å bo sammen, flyttet moren og Anne-Eugénie til Paris. For henne var det et enormt slag, men i de månedene de var alene sammen, kom hun sin mor mye nærmere. I 1832 døde Madame Milleret av koleraen som herjet i Paris, og Anne-Eugénie ble etterlatt alene i en alder av femten år.

Hennes far sørget for at hun fikk bo hos Mme Doulcet, en overklassekvinne i Châlons. Men runden med fasjonable selskaper og soareer som nå utgjorde hennes liv, gjorde henne dypt misfornøyd. Hennes skarpe hjerne fant ingen intellektuell stimulans i det selskapet hun var tvunget til å befinne seg, og hun erfarte en følelse av total tomhet. Det fantes ingen som hun kunne dele med sin opptatthet av Guds eksistens og meningen med livet og den lengsel hun følte etter å gjenvinne forholdet til Gud som hennes første kommunion syntes å bebude. Hennes far bestemte seg da for å sende henne til Paris til hans kusine, Mme Foulon. Dette var et fromt hjem, men så trangsynt at den unge kvinnen følte seg enda mer innesperret.

Den unge dominikanske predikanten abbé Lacordaire, en tidligere disippel av abbé Félicité R. de Lamennais (1782-1854), som allerede var berømt for sine talegaver, hadde i 1836 startet en serie med fasteprekener i katedralen Notre-Dame. Det var forventet at Anne-Eugénie gikk til fasteprekener, og hun valgte å gå til Notre-Dame for Lacordaires andre serie. Det var på den siste dagen at predikantens ord traff henne: «Det er bønn som gjenetablerer vårt forhold til Gud (…) Tvil er begynnelsen på tro». Hun skulle senere si at hennes kall daterte seg fra disse prekenene i Notre-Dame, som hun kalte sitt «møte med nåden». Hennes umiddelbare ønske var å vie seg fullstendig til Gud. Lacordaire forsto hennes behov, og han ga henne det råd å begynne å lese, spesielt de samtidige filosofiske forfatterne de Maistre, Bonald, Bourdaloue og andre. Han diskuterte ordenslivets natur med henne, men han rådet henne til å vente med et slikt skritt. Hennes umiddelbare behov var å be, lese og vente.

Hun ventet i et år, og i denne tiden var eukaristien hennes grunnpilar. Kort før neste faste hadde hun en drøm. Hun var i en fremmed kirke og hørte på en ukjent predikant. En stemme instruerte henne: «Han vil vise deg den veien du må gå». Da hun gikk inn i kirken Saint-Eustache for å høre på fasteprekenene, kjente hun igjen kirken og predikanten fra sin drøm, abbé Théodore Combalot, en annen tidligere disippel av abbé de Lamennais. Resultatet var et merkelig partnerskap. Hun var bare tyve år gammel på den tiden, stille, reservert og intelligent, mens han var en flammende taler, lidenskapelig og oppfarende. Hun følte seg ikke tiltrukket, men likevel var det til ham hun var blitt ledet.

Combalot hadde i tolv år hatt et ønske om å grunnlegge en kongregasjon for kvinner som skulle være kompromissløst kontemplativ av karakter og samtidig viet til utdannelse av kvinner, som han betraktet som de naturlige redskapene for en kristen fornyelse av samfunnet. Det var en visjon hun kunne dele, selv om hennes beskjedenhet og intelligens antydet at hun neppe var et egnet instrument for å gjennomføre et slikt prosjekt. Hun ble fermet (konfirmert) i påsken 1837 og syntes tilstrekkelig styrket til å akseptere dette usannsynlige kallet til tross for sine egne bekymringer og motstanden fra faren og broren.

Hun trådte inn i novisiatet hos Visitasjonsnonnene (Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis – OVM) i Côte Saint-André i Sør-Frankrike i 1838. I denne kommuniteten fant hun de tiltrekkende trekkene i den hellige Frans av Sales' spiritualitet: En varm, broderlig kjærlighet, ydmykhet, vennlighet, enkelthet og godt humør. Det harde studieprogrammet som hun nå startet på, passet henne godt: Skriften, thomistisk teologi, den hellige Alfons Maria de Liguoris (1696-1787) moralteologi og de hellige Augustins og Teresas spiritualitet. I tillegg fikk hun undervisning i latin, tysk og engelsk.

Hun førte en korrespondanse med abbé Combalot og fikk noen ganger besøk av ham. Ved et av besøkene ble han fulgt av abbé Emmanuel d'Alzon, som senere ble hennes nære venn og rådgiver. Han var entusiastisk tilhenger av foretakendet, men han var skarp nok til å oppdage at den impulsive og autoritære Combalot sannsynligvis heller ville hindre enn å hjelpe grunnleggelsen. Men Combalot var nå i gang med å rekruttere de fremtidige medlemmene av kongregasjonen, og med stor suksess.

Den 30. april 1839 begynte den første kommuniteten i Rue Ferou nær kirken Saint-Sulpice i Paris med Anne-Eugénie og Anastasia Bevier, og snart sluttet fire andre seg til dem, blant dem den irske mystikeren Catherine O'Neill (ordensnavn Moder Teresa Emmanuel), som skulle inneha posten som novisemester i førti år. Instituttet ble til kongregasjonen Assumpsjonssøstrene (Religieuses de l'Assomption – RA) (Sorores ab Assumptione in coelum Beatae Mariae Virginis), som første gang ble approbert i 1867 og endelig godkjent i 1888. De levde i stor materiell fattigdom, som ikke ble bedre av en mangel på trening i huslige sysler i tillegg til hyppige flyttinger på jakt etter de riktige lokalene. Imidlertid var det en positiv ånd og en atmosfære av gjensidig respekt og tillit, enkelhet og vennlighet, noe som for en stor del skyldtes Anne-Eugénies ærbødighet for nådens arbeid i andre. I prinsippet skulle alt ha gått glatt, hadde det ikke vært for den sære Combalot, som med sine motsigende direktiver gjorde lydighet om til en slags prestasjon i øvelsen åndelig gymnastikk.

Den første ikledningsseremonien fant sted i august 1840, og i 1841 ble Anne-Eugénie, som nå var sr. Marie-Eugénie av Jesus, valgt til superior av resten av gruppen. I 1841 åpnet søstrene sin første skole. I løpet av relativt kort tid var de seksten søstre fra fire nasjonaliteter i kommuniteten. Det nye instituttet begynte å bli kjent og fikk venner blant de intellektuelle og sosialt følsomme katolikkene i Paris som var sympatisk innstilt til deres mål: Chateaubriand, den salige Fredrik Ozanam (1813-1853), brødrene Boré, Jean Joseph Poujoulat og mange andre. Disse kontaktene og gruppens sterke interesse i sosiale spørsmål skulle komme til å plage erkebiskopen av Paris' samvittighet.

Det umiddelbare problemet han måtte ta seg av, var imidlertid Combalot. Nå når det begynte å bli et behov for å etablere konstitusjoner for kongregasjonen, hadde Combalot begynt arbeidet og laget en tretti sider lang introduksjon uten referanse verken til sr. Marie-Eugénie og søstrene eller erkebiskopen. Mens dokumentet inneholdt mye som inspirerte dem alle, reflekterte det hans egen spesielle type retorikk. Erkebiskopen bestemte seg for å handle og utnevnte abbé (senere biskop) Gros i Combalots sted. Combalot nektet å akseptere dette, og stilte gruppen overfor valget mellom sr. Marie-Eugénie og ham selv. Han ville ta med gruppen til Bretagne og reetablere dem der. Men nå var søstrene alt for tett knyttet sammen til å komme ned på Combalots side, Selv om de var klar over hvor mye de skyldte ham, var de ikke villige til å gjøre som han foreslo. Han dro da til Roma.

Mens gruppens samhold var sterkt, var ikke dens levedyktighet like opplagt for erkebiskopen, som satte spørsmålstegn ved deres avgjørelse om å be tidebønnene i stedet for det mer vanlige lille Mariaofficiet. Han mente at kombinerte religiøse og verdslige studier var en for stor byrde, at konsekrerte kvinner ikke skulle ha så mange kontakter med verden eller være interessert i sosiale spørsmål og at unge kvinner i et kloster skulle ha beskyttelse av et gitter. Dessuten var deres fattigdom så ekstrem at postulantene forsvant, og arbeidet med undervisning hadde ikke engang startet. Biskop Gros foreslo at gruppen skulle oppløses. Men nok en gang viste de hva de var laget av: Det samtidens samfunn trengte, var nettopp utdannelse, og hvis de skulle engasjere seg i det, ville søstrene trenge å være velutstyrt; de, mer enn de fleste, ville trenge en solid basis av bønn. Biskop Gros føyde seg. Et år senere var det åtte jenter på skolen, og den 25-årige sr. Marie-Eugénie skrev sin «Råd om utdannelse» for instituttet.

Novisiatet ble formelt åpnet i 1842, men det ble på nytt uttrykt bekymring for en for kontemplativ orientering, denne gangen av en ny kirkelig superior som arbeidet på konstitusjonene. Sr. Marie-Eugénie reagerte med en viss skarphet: «Jo mer jeg driver på, jo mindre sympati føler jeg for prester eller fromme legfolk (…) Ingenting som er stort og frisinnet, vekker gjenklang hos dem. Må jeg modifisere vårt eget levesett slik at jeg fjerner alt som sjokkerer deres trangsynte sinn?» I 1844 avla de fem første medlemmene endelig sine løfter.

Abbé Emmanuel d'Alzon ble Marie-Eugénies åndelige veileder kort etter grunnleggelsen, og han var som en far, bror og venn for henne avhengig av omstendighetene. De to hjalp hverandre i en periode på mer enn førti år. Begge hadde en nådegave for vennskap, og de inspirerte mange legfolk til å arbeide sammen med dem og med Kirken.

Fra 1850 begynte virksomheten å ekspandere, og dette forsatte så lenge grunnleggersken levde. Skoler og klostre ble etablert over hele Frankrike, i England, Spania og Italia, på Filippinene og i Sentral- og Sør-Amerika. Det oppsto også sidegrener til kongregasjonen. De søstrene som ble sendt til den første grunnleggelsen i Sør-Afrika, som mislyktes, forble der og dannet «Misjonsassumpsjonssøstrene» (Missionary Sisters of the Assumption – MSA). Abbé Emmanuel d'Alzon grunnla «Augustinerne av Assumpsjonen» (Congregatio Augustinianorum ad Assumptione – AA) for menn i 1845, og et av deres medlemmer skulle grunnlegge «De små assumpsjonssøstrene» (Petites Soeurs de l'Assomption – PSA), mens i 1855 startet assumpsjonistenes tredjeorden i Nîmes. Senere etablerte abbé d'Alzon «Orantene av Assumpsjonen» på et tidspunkt da Marie-Eugénie ikke kunne gå med på hans anmodning om å sende sine søstre til Balkan.

I 1858 ble sr. Marie-Eugénie valgt til generalsuperior på livstid. Da hadde kongregasjonen etablert sin identitet og blomstret. Hennes oppgave fra da av var å lede dens ekspansjon og veilede dens medlemmer i hellighet. Men det manglet et ytterligere skritt for å forankre hennes arbeid solid innenfor Kirkens juridiske struktur. I 1866 søkte hun Roma om approbasjon av instituttet, et trekk som ikke fikk støtte fra de gallikanske elementene innen Kirken i Frankrike. Den kirkelige superior for instituttet, p. Véron, ville ikke samarbeide, og faktisk holdt han tilbake materiale som var nødvendig for søknaden og fortsatte å underminere Marie-Eugénies posisjon. Han gikk så langt som å planlegge kongregasjonens utvisning fra Paris. Generalsuperioren tilbød seg å trekke seg, men situasjonen endret seg brått da p. Véron døde. Approbasjonen kom året etter, i 1867, og den endelige godkjennelsen kom i 1888. Dette skrittet var viktig for grunnleggersken.

Assumpsjonssøstrene slo an i Frankrike, England, Spania og Italia, og allerede i hennes levetid nådde de Sentral-Amerika og Filippinene. Selv levde hun sine siste år, gammel og svekket av sykdom, et rent kontemplativt liv.

Hun døde den 10. mars 1898 i Anteuil. Ved hennes død talte kongregasjonen 29 hus, i dag er det 170 kommuniteter med nesten 1.200 søstre i 34 land, åtte i Europa, fem i Asia, ti i Amerika og elleve i Afrika. Hennes saligkåringsprosess ble innledet i Roma i 1940, og i 1961 anerkjente den salige pave Johannes XXIII høytidelig hennes «heroiske dyder», noe som ga henne tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Hun ble saligkåret den 9. februar 1975 av pave Paul VI (1963-78).

Den 16. desember 2006 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn. Hun ble helligkåret av pave Benedikt den 3. juni 2007 i Vatikanet sammen med tre andre. Hennes minnedag er dødsdagen 10. mars.

I dag er Assumpsjonssøstrene virksomme overalt i ulike samfunnslag i Europa, men de er også nådd ut til pygmeene i Kamerun, tuaregenes telt i Niger, statskollektivene i Tanzania, hos indianerne i Guatemalas fjell, blant Indias fattige, i det høyt industrialiserte Japan. I Danmark (Høje Tåstrup og Als kloster) har de vært siden 1908. Der og i Sverige (Göteborg) er de særlig kjent for sin sognekatekese, skole- og retrettvirksomhet.