Den hellige Mikael Garicoïts (1797-1863)

Den hellige Mikael Garicoïts (fr: Michel) ble født den 15. april 1797 i den lille landsbyen Ibarra i Pyreneene i Bayonne i Sør-Frankrike. Han kom fra en baskisk bondefamilie og var eldste sønn av Arnold og Gratianne Garicoïts. Deres dør var alltid åpen for prester som ville skjule seg under forfølgelsene under og etter Den franske revolusjon. Familien var svært fattig, og som gutt ble Mikael leid ut som gjeter til en nabobonde.

Mikael snakket ofte med sine foreldre om sitt ønske om å bli prest, men de svarte bare: «Nei, vi er for fattige.» Men hans bestemor trodde at «alt er mulig for Gud». En dag oppsøkte hun sognepresten i Saint-Palais for å drøfte Mikaels kall. Denne presten hadde en gang funnet tilflukt på familien Garicoïts' gård. Han ordnet det slik at Mikael fikk utdannelse mot at han arbeidet ved siden av i prestegården og senere i biskopen av Bayonnes kjøkken. Slik finansierte de hans studier ved kollegiet i Saint-Palais og i Bayonne. Mikael studerte deretter filosofi i Aire og fra 1819 teologi ved grand séminaire (presteseminaret) i Dax. Her var hans deltidsjobb å undervise på en forberedelsesskole. Han ble presteviet den 20. desember 1823 av biskop d'Astros i katedralen i Bayonne.

Mikael fikk sin første sogneerfaring i Cambo i Pyeénées-Atlantiques, hvor han i to år var vikar for sognepresten som var syk. I denne tiden gjorde han mye for å stimulere folkets tro og gjenopplive det religiøse liv der, og han kjempet mot det jansenistiske kjetteri ved å fremme hyppig kommunion og ved å innføre andakter til Det hellige Hjerte. Dette var lenge før den hellige pave Pius X (1903-14) i 1907 kom med sitt dekret om hyppig kommunion. Mikael kjempet også mot tidens gallikanske strømninger.

I 1825 ble han utnevnt til professor i filosofi ved presteseminaret i Bétharram. I 1827 gjorde biskopen ham til rektor for seminaret, et oppdrag han utførte med stor suksess. Da han kom til Bétharram, var forholdene der nokså slappe. Han ble samtidig rektor for en søsterkommunitet i Igon, og der fikk han et første sjokkerende møte med religiøs fattigdom. Men biskopen bestemte seg i 1834 plutselig for å slå sammen seminaret i Bétharram med det i Bayonne, og da fant Mikael seg alene og overflødig sammen med to andre prester.

I denne perioden begynte det å ta form en plan i Mikaels tanker om å lære opp prester for å utføre misjonsarbeid blant folket. Sammen med to eller tre ledsagere begynte han å leve et fellesliv, og for å prøve å finne ut hva som var Guds vilje, dro Mikael til Toulouse og deltok på en retrett ledet av jesuittpateren Le Blanc. Han åpnet sitt hjerte for denne gode presten, og han ble oppmuntret til å fortsette. «Du vil bli far for en kongregasjon som vil bli vår søster».

Mikaels møte med den hellige Elisabeth Bichier des Ages var et vendepunkt i hans liv. Etter at den hellige Andreas Fournet døde i 1834, fikk hun mye hjelp fra Mikael til sin kongregasjon «Korsets døtre», også kjent som «Søstrene av den hellige apostel Andreas». Hun på sin side oppmuntret p. Mikael slik at han til slutt i 1838 opprettet det prestelige misjonsselskapet som kalles «Presteselskapet av Jesu hellige Hjerte av Bétharram» eller Bétharramfedrene (Societas Presbyterorum Sanctissimi Cordis Iesu de Bétharram – SCIdeBéth/SCJ) for undervisning og sjelesorg. På mange måter var de to kongregasjonene like. Da Mikael i 1838 skrev konstitusjonene for sin nye kongregasjon, var de i hovedsak basert på jesuittenes. I likhet med jesuittene skulle også medlemmene i hans institutt avlegge livslange løfter og spre seg vidt omkring.

Det samlet seg disipler rundt Mikael i Bétharram, og alt syntes lovende. Men så kom det et slag fra et uventet hold. Biskop d'Astros av Bayonne, som hadde vært hans beskytter og hadde ordinert ham, ble erstattet av en annen, som så med misnøye på ideen om å danne en ny kongregasjon. Mikaels konstitusjoner ble utsatt for en fundamental revisjon, han ble bedt om å begrense seg til bispedømmet og bare arbeide under ledelse av biskopen. Ikke før i 1852 fikk gruppen lov til å velge sin egen superior, og selv da måtte den slite med restriksjoner som hemmet aktiviteten. Mikael underkastet seg, men med et tungt hjerte: «Hvilke smerter følger det ikke med grunnleggelsen av en kongregasjon!» sa han en gang til en av sine sønner, men vanligvis bar han sine prøvelser i stillhet.

Etter alle disse vanskeligheter til å begynne med, vokse kongregasjonen og spredte seg utenfor Frankrikes grenser og over Atlanterhavet, til Argentina og Uruguay. De siste syv årene av Mikaels liv ble administrasjonen av kongregasjonen ledet av hans nære medarbeider, p. Auguste Etchécopar (1830-97). Hans saligkåringsprosess ble innledet i Roma i 1945.

Mikael døde på Kristi Himmelfartsdag den 14. mai 1863 i Bétharram. I 1877, fjorten år etter hans død, ble kongregasjonen stadfestet av Den hellige Stol etter retningslinjene som grunnleggeren hadde lagt opp. Han ble saligkåret den 10. mai 1923 av pave Pius XI (1922-39) og helligkåret den 6. juli 1947 av pave Pius XII (1939-58) sammen med Elisabeth Bichier des Ages. Hans minnedag er dødsdagen 14. mai og hans navn står i Martyrologium Romanum.