Den salige Barbara Avrillot (1566-1618)

Den salige Barbara Avrillot (fr: Barbe) ble født den 1. (26.?) februar 1566 i Paris i Frankrike. Hun kom fra en dannet, katolsk familie og tilhørte det høyere borgerskapet i Paris. Hennes far, Nikolas Avrillot, var en høytstående statstjenestemann som på grunn av politiske affærer mistet sin formue. Han var kansler for Margareta av Navarra, den første hustruen til kong Henrik IV (1589-1610), og han ble faktisk prest etter sin hustrus død.

Barbaras mor var Marie Lhullier, en etterkommer etter Étienne Marcel, den berømte prévôt des marchands. Hun var grov og ofte voldelig mot datteren, som derfor vokste opp som et forknytt og engstelig barn. Hun fikk sin utdannelse i sin tantes kloster i Longchamp, hvor hun viste tegn på uvanlig fromhet og ønsket selv å bli nonne. Men foreldrene insisterte på at hun skulle gifte seg, siden hun var deres eneste gjenlevne barn. Hun gikk motstrebende med på det og sa: «Hvis jeg er uverdig gjennom mine synder til å bli Kristi brud, kan jeg i det minste bli hans tjenerinne».

I 1584 ble hun av lydighet gift med Pierre Acarie, viscount av Villemor, en velstående ung aristokrat med en stilling i statskassen. Han var en from kristen og en nestekjærlig mann og gjorde mye for å hjelpe engelske katolikker i eksil. Barbara var omgjengelig og yndig, og som ung frue var hun kjent som La belle Acarie, «den vakre Acarie», og hun ble velkjent og innflytelsesrik i kirkelige kretser og ved hoffet. De fikk seks barn, tre døtre og tre sønner. Barbara var svært opptatt av barnas utdannelse, og hun trente personlig opp deres karakter. Hun hatet falskhet, og hun gjorde også alt for å bekjempe forfengelighet hos sine barn. Hun lærte sine tre døtre om å oppføre seg godt og kle seg moteriktig, for hun ønsket ikke å tvinge dem inn i et kloster. Men alle tre jentene ble karmelitter og en (eller to?) av sønnene ble prest.

Pierre sensurerte sin hustrus lesestoff og ba hennes skriftefar skaffe henne bøker hun kunne lese om det åndelige liv. Dette åpnet en ny verden av mystisk virkelighet for henne. Hun ble spesielt imponert av en setning: «For grådig er den som Gud ikke er nok for». Disse ordene endret hele hennes liv i en alder av 22 år. Hun ble gladere, mer besluttsom og mer effektiv i ledelsen av husholdningen. Straks nådde hun høydene av kontemplativ bønn og hadde ofte ekstaser. Disse ekstasene tappet henne ikke for krefter og ødela ikke hennes helse og hindret henne ikke i å føde seks barn. Hun forsømte heller aldri sine huslige plikter. Madame Acarie fant det umulig å lese åndelige og mystiske bøker uten straks å falle i ekstase, så hun fikk noen til å lese dem for henne. Nærværet av en annen person holdt henne vanligvis fast i den naturlige verden.

Etter hvert som hun vokste i perfeksjon, fikk hun bedre kontroll over sitt indre liv og ekstatiske henrykkelser ble sjeldnere. Hun mottok også Kristi sårmerker (stigmata). Hennes mystiske liv var mer passivt enn aktivt, Gud grep henne uten noen anstrengelse fra hennes side. Muntlig bønn var like vanskelig som lesing. Hun var svært reservert når det gjaldt sine mystiske erfaringer og alltid svært ydmyk. Muligens ergerlig over hustruens åndelige fremgang og berømmelse som mystiker begynte Pierre Acarie selv å studere fromme bøker. Han fikk skriftene til den hellige Angela av Foligno oversatt til fransk for sin hustru, men hun nektet å lese dem. Hans stolthet var såret, og han prøvde å gjøre livet ukomfortabelt for henne hjemme og å baktale henne overfor prestene.

Pierre var også en hissig eventyrer, doven og kritisk, og han var alltid et lett bytte for oppskrifter på å «bli rik i en fei». Han hadde brukt en god del penger på å støtte Den katolske Liga under religionskrigene i Frankrike, og etter at kong Henrik III (1574-89) døde, motsatte han seg at den protestantiske Henrik av Navarra skulle bli konge. Han var en av de seksten som organiserte motstanden i Paris. Det grusomme hungersnøden som fulgte beleiringen av Paris, ga Madame Acarie en anledning til å vise sin nestekjærlighet.

Men senere i 1589 ble Henrik av Navarra konge som Henrik IV (1589-1610). Han oppløste Den katolske Liga, og Pierre ble forvist fra Paris. Hans eiendom ble konfiskert av kreditorene og familien ble etterlatt i svært vanskelige omstendigheter. Barbara opptrådte som en advokat på hans vegne i en rettssak, og han ble frikjent. Hun fikk tilbake en del av de konfiskerte eiendommene, reddet huset og rehabilitere mannens rykte. I tillegg måtte hun tåle fysiske lidelser som en følge av et fall fra en hest, og behandlingen gjorde henne invalid for livet. Til slutt oppnådde hun tillatelse til at mannen kunne vende tilbake til Paris – uten tvil hjulpet av at kongen gikk over til katolisismen i 1593 – derav det kjente sitatet Paris ça vaut bien une messe; «Paris er en messe verdt».

På begynnelsen av 1600-tallet var Barbara kjent over hele Paris for sitt karitative arbeid, og det virker som om andre mennesker betrodde henne sine almisser for fordeling. Hun var engasjert i å besøke de syke, gi mat til de fattige og hjelpe de døende. I tillegg instruerte hun konvertitter fra protestantismen og hjalp flere ordenshus. Under saligkåringsprosessen sa statsråd M. Gauthier at hun var ansvarlig for minst 10.000 omvendelser. Nåden hun fikk fra kontemplasjon fulgte henne i alle hennes mangfoldige veldedige arbeid og i oppdragelsen av barna.

Til hennes hus kom alle tidens fremtredende og fromme mennesker i Pris, blant dem Mme de Meignelay (née de Gondi), et mønster for kristne enker, Mme Jourdain og Mme de Bréauté, fremtidige karmelitter, kansler de Merillac, jesuittpateren Coton og den hellige Vincent de Paul. Mens mannen var i eksil, inspirerte hun kvinner som ofte samlet seg i hennes hjem, til å danne Congrégation de Sainte-Geneviève for å gjøre dem i stand til å leve et hellig liv i fellesskap og å undervise unge jenter. Denne kongregasjonen forberedte Frankrike for landets første hus for uskodde karmelitter og ursulinner, da de fleste av dens medlemmer sluttet seg til disse to nye ordenene.

Mot slutten av 1601 ble det utgitt en fransk oversettelse av Riberas biografi om den hellige Teresa av Ávila (1515-1582). Barbara kjente oversetteren, abbé de Brétigny, og hun fikk deler av oversettelsen lest opp for seg. Få dager senere viste Teresa seg for henne i en visjon. Der ba hun Barbara om å konferere med de rette myndighetene for å få den nødvendige tillatelsen til å bringe hennes orden av uskodde karmelitter (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCD) fra Spania til Frankrike.

Barbara fikk deretter en annen visjon, hvor Teresa ba henne om å handle straks. Hun sammenkalte sin gruppe, og den besøkende hellige Frans av Sales sluttet seg også til dem. Han ble trollbundet av Barbaras hellighet og var hennes veileder i seks måneder. Mlle de Longueville ønsket å utrede kostnadene for å bygge det første klosteret i Rue Saint-Jacques, og Barbara overtalte kongen til å gi sin tillatelse den 18. juli 1602. Det ble holdt et møte med Pierre de Bérulle, den fremtidige grunnleggeren av de franske oratorianerne, Frans av Sales, abbé de Brétigny og Marillacs, og de vedtok å grunnlegge de reformerte karmelittene i Frankrike den 27. juli 1602.

Frans av Sales skrev til paven som biskop av Genève for å få tillatelse, og pave Klemens VIII (1592-1605) utstedte institusjonsbullen den 23. november 1603. Den første gruppen på seks spanske karmelittsøstre kom til Paris den 29. august 1604, blant dem den salige Anna Garcia av St. Bartolomeus og Guds Tjenerinne Anna av Jesus. Det første klosteret for uskodde karmelittsøstre ble åpnet i Rue Saint-Jacques i 1606, og Mme de Longueville, Anne de Gonzague og Mlle de la Vallieres trådte inn der. Med Barbaras hjelp ble enda fire klostre åpnet i løpet av tre år – de tre første var i Pontoise, Digione og Amiens. I 1613 var det etablert til sammen syv klostre over hele Frankrike, og ved Barbaras død i 1618 var det fjorten hus.

Mens Barbara fortsatt bodde sammen sin mann, valgte hun personlig ut og lærte opp mange kvinner som ble karmelitter, og dermed opptrådte hun som en slags uoffisiell novisemester for ordenen. Hun var også rådgiver for karmelittiske superiorer og var høyt verdsatt av mange av de største mennene i sin tid. Hennes hjem ble et senter for religiøs aktivitet. Men mannen blandet seg plagsomt inn og luftet sin irritasjon, noe som trolig skyldtes sjalusi.

Barbara deltok også i to andre grunnleggelser, oratorianerne og ursulinnene. Hun oppfordret innstendig Pierre de Bérulle til å avslå å bli lærer for den niårige kong Ludvig XIII (1610-43), og den 11. november 1611 assisterte hun sammen med Vincent de Paul ved installasjonsmessen for de franske oratorianerne. Blant de mange postulantene Barbara mottok for karmelittene, var det noen som ikke hadde noe kall, og hun fikk den ideen å få dem til å påta seg utdannelsen av unge jenter, og hun delte denne ideen med sin hellige kusine Mme de Sainte-Beuve. For å etablere den nye ordenen brakte de ursulinner til Paris og adopterte deres regel og navn.

Da mannen døde i 1613, ba Barbara om å få bli opptatt hos karmelittene som legsøster i den fattigste kommuniteten. I 1614 trakk hun seg tilbake til kommuniteten i Amiens og tok da navnet Maria av Inkarnasjonen (Marie de l'Incarnation). I 1615 avla hun sine løfter i karmelittklosteret i Amiens. Hennes tre døtre var allerede karmelitter – den nest eldste, som er kjent under ordensnavnet Marguerite du Saint-Sacrament, ble av abbé Brémond betraktet som den ideelle karmelitt. Da hennes eldste datter ble utnevnt til subpriorinne kort etter at moren trådte inn, var Barbara den første som lovte henne lydighet. Uenighet med Pierre de Bérulle gjorde at hun flyttet til Pontoise den 7. desember 1616, hvor hun ønsket å være «den minste og fattigste av alle». En av hennes åndelige veiledere i hennes siste år var den engelske kapusinerpateren Benet Fitch.

Under hennes siste sykdom ba priorinnen henne om å velsigne søstrene ved sengekanten. Før hun gjorde det, ba hun: «Herre, tilgi meg for det dårlige eksempel jeg har vært». Hun døde den 18. april 1618 i Pontoise. Hun fikk bare være nonne i fire år før hun døde – det var «i verden» hun oppnådde hellighet, som hustru og mystiker.

Hennes saligkåringssak ble åpnet i Roma i 1627. Hun ble saligkåret den 5. juni 1791 (dokumentet (Breve) var datert den 24. mai) av pave Pius VI (1775-99). Hennes minnedag er dødsdagen 18. april. Noen kilder skriver at hennes minnedag er 30. april – muligens en sammenblanding med en annen salig Maria av Inkarnasjonen – den salige Maria Guyart Martin.