Den hellige Maria Pidal y Chico de Guzmán (1891-1974)

Den hellige María Pidal y Chico de Guzmán ble født den 4. november 1891 i Madrid i Spania. Hun ble døpt den 12. november i sognekirken San Sebastián. Hennes foreldre var Luis Pidal y Mon, marki av Pidal, og Cristina Chico de Guzmán y Muñoz. På den tiden var hennes far Spanias ambassadør til Den hellige Stol etter å ha vært minister for offentlige arbeider og innehatt en rekke andre høye verv, og han var dekorert for sin innsats. Han var velkjent for sitt arbeid for å hjelpe Kirken og religiøse ordener.

María Maravillas vokste opp i en meget from katolsk familie, og særlig hennes mormor ga henne en omhyggelig religiøs oppdragelse. Hun ble fermet i 1896 og mottok sin første kommunion i 1902. Hun sa selv senere at hun var født med et religiøst kall, og hun avla kyskhetsløfte i en alder av fem år. Da hun vokste opp, viet hun seg til mange nestekjærlige oppgaver og hjalp mange fattige og marginaliserte familier. I tillegg kultiverte hun sitt fromhetsliv og avsluttet sine private studier i språk og generell kultur. Under veiledning av jesuittpateren Juan Francisco López tok hennes åndelige liv form.

Etter å ha kommet i kontakt med skriftene til de hellige Johannes av Korset og Teresa av Ávila, følte hun seg kalt til å bli karmelitt. I 1913 døde hennes far, som Maria trofast hadde pleid da han ble syk, og moren var motvillig til å akseptere datterens avgjørelse om å gå i kloster. Men den 12. oktober 1919 trådte Maria inn hos de uskodde karmelittene (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Virginis de Monte Carmelo - OCD) i klosteret El Escorial. Hun tok ordensnavnet María de las Maravillas de Jesús («Maria av Jesu mirakler»). Hun avla sine enkle løfter den 7. mai 1921.

Før Maria avla sine høytidelige løfter hadde hun allerede mottatt et spesielt kall fra Gud til å grunnlegge et nytt karmelittkloster i Cerro de los Angeles i provinsen Madrid. Det var Spanias geografiske sentrum, hvor det var blitt reist et monument av Jesu hellige Hjerte og hvor Nasjonen ble konsekrert til Jesu hellige Hjerte den 30. mai 1919 av kong Alfonso XIII (1886-1931). Den 19. mai 1924 bosatte hun seg sammen med tre medsøstre i et provisorisk hus i distriktet Getafe slik at de på nært hold kunne følge byggingen av det nye klosteret i Cerro. Der avla sr. María Maravillas sine høytidelige løfter den 30. mai 1924.

Dette var det første i en rekke teresianske karmelittklostre hun skulle komme til å etablere, i henhold til regelen og konstitusjonene til de uskodde karmelittene. Maria var ikke kalt til å grunnlegge en ny orden eller en ny sidegren til de uskodde karmelittene, noe hun selv var omhyggelig med å påpeke. Hun søkte bare å overføre ånden og idealene fra Teresa av Ávila og Johannes av Korset. Den 28. juni 1926 utnevnte biskopen av bispedømmet Madrid-Alcalá henne til priorinne for den nye kommuniteten, og den 31. oktober 1926 ble det nye karmelittklosteret i Cerro de los Angeles åpnet.

Dette klosteret vokste raskt, og i 1933 ledet Maria opprettelsen av et nytt kloster i Kottayam i India på invitasjon av den karmelittiske biskopen der. Fra dette klosteret ble det senere grunnlagt flere andre klostre rundt om i India. Maria kom tilbake til Spania i 1936.

Borgerkrigen i Spania brøt ut den 18. juli 1936 med Francos militærkupp. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. Dermed brøt det også ut voldsomme forfølgelser av prester og ordensfolk. Karmelittene i Cerro de los Angeles ble arrestert og brakt til Getafe. Derfra klarte de å komme seg til Madrid, hvor de klarte å etablere seg i en leilighet i tredje etasje i et hus i gaten Claudio Coello. Deretter fulgte 14 måneder fylt av prøvelser og ofre, ransakelser og trusler. Men det martyriet som karmelittgruppen så lidenskapelig ønsket, fikk de ikke oppleve.

I september 1937 klarte Moder María Maravillas å forlate Madrid med hele kommuniteten og kom seg til den gamle og da forlatte «ørkenresidensen» i Batuecas i Salamanca, som de hadde anskaffet før krigen begynte. Her klarte hun å foreta en ny klostergrunnleggelse sammen med noen av sine nonner etter anmodning av biskopen av Coria-Caceres. Den 4. mars 1939 var hun i stand til sammen med en annen gruppe nonner å restaurere klosteret i Cerro de los Angeles, som var blitt fullstendig ødelagt. Ved hjelp av en enorm innsats og alle krefter de hadde, var de i stand til å gjenopprette felleslivet der fra juni samme år. Dette var en tid med mye motgang og trange kår, men Moder María Maravillas var alltid den fremste i arbeidet og en stor kilde til inspirasjon, mot og glede for sine medsøstre, og hun var alltid et beundringsverdig eksempel for sine døtre.

I årene som fulgte ble det grunnlagt klostre i Mancera de Abajo i Salamanca (1954), Duruelo i Ávila (1947), Cabrera i Salamanca (1950), Arenas de San Pedro i Ávila (1954), San Calixto, Aravaca, Talavera de la Reina, La Aldehuela (1961) og Montemar-Torremolinos i Malaga (1964). Deretter sendte hun søstre til sitt opprinnelige kloster i El Escorial og til det ærverdige Inkarnasjonsklosteret i Ávila. For å forene de klostrene som var grunnlagt av henne og andre som hadde sluttet seg til dem, fikk hun i 1972 Den hellige Stols godkjennelse av «Forbundet av St. Teresa.» Selv bodde hun i klosteret i La Aldehuela til sin død.

I tillegg sendte hun forsterkninger til karmelittklosteret i Ecuador (1954) og til fire karmelittklostre i Spania (1956, 1958, 1964 og 1966). I 1960 hjalp hun karmelittbrødrene med å bygge et kloster i Talavera de la Reina i Toledo. Hun fikk kritikk for sine klostres fattigdom, og det kom anklager om at de ikke var «solide», små og dårlig utstyrt, med bare, hvite vegger hvor det hang utvalgte bibelvers eller skriftene til karmelitthelgener.

Moder María Maravillas var en av karmelittenes store skikkelser, ikke bare på grunn av sine prosjekter, men også ved sin troskap og fromhet. Hun utmerket seg ved sin trofasthet i oppfyllelsen av de uskodde karmelittenes regel og konstitusjoner, og hun støttet mange velgjørende prosjekter for de fattige i Spania. Hun hadde en stor entusiasme for karmelittenes spiritualitet. Ved ord og eksempel levde hun et inderlig kontemplativt liv i tjeneste for Kristi mystiske legeme.

María Maravillas døde fredelig den 11. desember 1974 i karmelklosteret La Aldehuela, 83 år gammel. Hun gjentok stadig: «For en lykke å få dø som karmelitt!» Den 17. desember 1996 ble hennes heroiske dyder anerkjent, og hun fikk da tittelen venerabilis («Ærverdig»). Den 18. desember 1997 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet som anerkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret den 10. mai 1998 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma foran rundt 20.000 spanske pilegrimer. På første rekke blant den offisielle delegasjonen fra Belgia satt landets spanskfødte enkedronning Fabiola, som var en slektning av María Maravillas.

Den 23. april 2002 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn. Det åpnet veien for hennes helligkåring, som fant sted den 4. mai 2003 under pave Johannes Paul IIs besøk i Spania. Hennes minnedag er dødsdagen 11. desember.