I 1476 døde hennes mor, og under Rosekrigene (1455-97) ble hennes far i januar 1478 myrdet i Tower of London av sin bror Edvard IV. Før hun var fem år gammel, var altså begge foreldrene døde, og det samme var en yngre bror. Onkelen Richard III kom til makten i 1483 etter at han først trolig hadde myrdet sine nevøer i Tower, broren Edvard IVs to små sønner, Edvard V (1483) og Richard, hertugen av York. De to var Margarets fettere, og hun var oppdratt sammen med dem i Sheen. Etter at Richards sønn døde, var Margarets overlevende bror Edmund, jarl av Warwick, de jure arving til tronen, og Margaret var Princess Royal.
Men den 22. august 1485 sto det siste store slaget i Rosekrigene ved Bosworth Field, og kong Richard III ble drept – den siste engelske kongen som døde på slagmarken. Seieren i slaget ga tronen til den første Tudorkongen, kong Henrik VII (1485-1509), og den tolvårige Margaret og hennes bror var overgitt til den nye kongens nåde. Han behandlet henne på typisk vis og fikk henne giftet bort til en av sine mindre fremtredende slektninger, Sir Richard Pole fra Buckinghamshire, som hadde tjent den nye kongen vel i det skotske felttoget og andre steder og ble gjort til ridder av Hosebåndsordenen. Hans mor var halvsøster av kongens mor, Margaret Beaufort. Tidspunktet for bryllupet er omdiskutert, kanskje skjedde det i 1487, kanskje ikke før rundt 1491. Etter at kongens sønn Arthur ble født i 1486, hadde Pole fått den høye stillingen som prinsens guvernør.
Den 28. november 1499 ble Margarets bror Edmund av Warwick, som hadde sittet i Tower siden 1486, henrettet for «forræderi». Angivelig hadde han forsøkt å flykte fra Tower, men hans «forbrytelse» var at han var den siste mannlige representanten for huset York i den gamle kongefamilien Plantagenet. Kongeparet Ferdinand og Isabella av Spania (1475-1504) nektet nemlig å gifte bort sin datter Katarina til tronarvingen prins Arthur så lenge den siste tronpretendenten av huset York var i live. Margarets eneste beskyttelse var da hennes ekteskap med kongens fetter.
Margaret og Richard Pole fikk fem barn: Henry (1492-1539), Geoffrey (ca 1494/1501-1558), Arthur (f. ca 1496/ca 1502-1535), Reginald (1500-58) og Ursula (1504-70). Den 3. mars 1500 ble Reginald født på Stourton Castle i Staffordshire. Han skulle bli kardinal (1536) og den siste katolske erkebiskop av Canterbury (1556-58), og i 1549 var han bare én stemme fra å bli valgt til pave etter Paul IIIs død. Men han skulle også indirekte bli årsaken til morens martyrdød.
I 1505 døde Sir Richard, og Margaret satt igjen som en ruinert enke med fem barn, ennå bare 31 år gammel. Kanskje for å bøte for uretten mot hennes bror, gjorde kong Henrik VII henne til hoffdame for en enda yngre enke, hans svigerdatter prinsesse Katarina av Aragón, datter av Ferdinand II den Katolske (1479-1516) og Isabella av Spania. Hun var seksten år da hun i november 1501 hadde giftet seg med den femtenårige engelske tronarvingen Arthur, eldste sønn av kong Henrik VII og Elisabeth av York. Men allerede den 2. april 1502 døde Arthur, og Katarina satt igjen som ung enke i et fremmed land.
Fjorten måneder senere ble det bestemt at hun skulle gifte seg med den nye tronarvingen, Arthurs yngre bror Henrik (født 1491) når han ble gammel nok. I den forbindelse utstedte pave Julius II (1503-13) i 1503 en dispensasjonsbulle som var nødvendig på grunn av at Det gamle Testamente sa at en mann ikke fikk gifte seg med sin brors hustru. Riktignok hevdet Katarina både da og hele livet at hennes ekteskap med Arthur aldri var blitt fullbyrdet, og når man tar guttens helse i betraktning, er dette høyst sannsynlig. Dermed var det egentlig ikke nødvendig med noen dispensasjon, siden det etter katolsk syn ikke hadde vært noe ekteskap når det ikke var fullbyrdet. Men både spanjolene og engelskmennene ville være sikre på det nye ekteskapets legitimitet, så derfor fikk man pavens tillatelse. Den 21. april 1509 døde kong Henrik VII, og sønnen besteg tronen som kong Henrik VIII (1509-47). Den 11. juni samme år sto bryllupet med Katarina. Hun var 23 ½ år, mens han var nesten 18.
Kong Henrik VIII var sympatisk innstilt til hustruens hoffdame og venninne Margaret Pole, og i 1512 ga han henne en egen adelstittel som grevinne av Salisbury. Hun ble dermed den eneste kvinnen på 1500-tallet (ved siden av kong Henriks elskerinne og andre «hustru» Anne Boleyn) som hadde en adelstittel ved egen fortjeneste, altså ikke fordi hun var gift med en adelsmann, og hun var blitt den femte eller sjette mest velstående adelsperson i England. Kongen sørget også for at parlamentet vedtok en Act of Restitution som erklærte hennes brors død som urett og ga henne eiendomsretten til alle de eiendommene i Hampshire, Wiltshire og Essex som broren hadde gjort krav på da han ble henrettet i 1499. Kongen uttalte at hun var den helligste kvinnen i England, og da han og Katarina av Aragón i 1516 fikk datteren Maria, fikk Margaret æren av å bære prinsessen til dåpen i fransiskanerobservantenes kirke i Greenwich. Senere var hun også fadder ved fermingen.
Da prinsesse Maria var ni år gammel, ble Margaret utnevnt til guvernante for henne og hennes husholdning, og hun ble prinsessens mest innflytelsesrike oppdrager. Også hennes sønner hadde kongens gunst. Den eldste, Henry, ble lord Montague, og andre kom til hoffet. Kongen selv finansierte Reginald Poles utdannelse i Padova og Venezia fra 1521 til 1526, han var utsett til Kirken. Mens han ennå var legmann, hadde dronning Katarina ideer om et giftermål mellom ham og prinsesse Maria. Hun organiserte strålende dynastiske ekteskap for sine barn og arbeidet utrettelig for å utvikle en maktbase i Sør-England.
Kongen fikk flere barn med Katarina, men bare datteren Maria vokste opp – hun ble senere dronning Maria I Tudor (1553-58), «den katolske» eller «Bloody Mary». Henrik begynte å gruble over grunnen til at han ikke fikk noen sønn, og leste i 3.Mos 20,21: «Når en mann gifter seg med sin brors hustru, er det en skammelig gjerning. Han vanærer sin bror; de skal ikke få barn.» Var det grunnen til at han ikke fikk sønner? Han forsøkte å få annullert sitt ekteskap med dronning Katarina, som nå var over førti år og ikke lenger fruktbar. Den formelle begrunnelsen var at pavebullen av 1503 var obreptitus, det vil si oppnådd under falske forutsetninger. Men på Peters stol satt nå Medici-paven Klemens VII (1523-34), og i håndteringen av spørsmålet om kongens skilsmisse viste han sin vanlige vakling og nøling. Først syntes han villig til å føye kongen, og sendte den pavelige legaten Lorenzo Campeggio til England for å granske skilsmissespørsmålet. Men under press fra keiser Karl V (1519-56), som var dronning Katarinas nevø, overførte han saken til Roma i juli 1529.
I 1531 gjorde Henrik VIII seg til den engelske kirkens overhode («Protector and Supreme Head of Church of England»), og kirkemøtet i Canterbury, den engelske Kirkens øverste organ, ble bedt om å anerkjenne denne tittelen. Geistligheten måtte i mai 1532 anerkjenne kongens krav («Submission of the Clergy»). Dermed tok de avstand fra paven, og Henrik hadde tatt det første skrittet mot det kongelige enevelde som han drømte om.
Tidlig i 1533 skilte kong Henrik VIII seg fra dronningen og giftet seg med Anne Boleyn. Katarina av Aragón ble ved skilsmissen fratatt tittelen som dronning og ble fra da kalt «enkeprinsesse av Wales» (det vil si enke etter prins Arthur), en tittel hun aldri anerkjente. Hennes og Henriks datter Maria ble behandlet som født utenfor ekteskap og ble fjernet fra tronfølgen (hun fikk imidlertid tilbake arveretten av sin far i 1544). Margaret hadde fortsatt ansvaret for prinsesse Maria da Henrik giftet seg med Anne Boleyn, men da hun motsatte seg kongens anstrengelser for å behandle datteren som illegitim, fjernet han grevinnen fra hennes stilling, selv om hun tryglet om å få lov til å følge og tjene Maria på egen bekostning. Margaret måtte trekke seg tilbake fra hoffet og dro til slottet Warblington, like ved klosteret Bisham hvor hennes henrettede bror var gravlagt.
Den 7. januar 1536 døde dronning Katarina av Aragón, den 19. mai samme år ble dronning Anne Boleyn halshogd for utroskap og forræderi etter å ha født Henrik datteren Elisabeth i 1533, og allerede samme dag giftet kongen seg med sin nye flamme, Anne Boleyns hoffdame Jane Seymour. Margaret vendte tilbake til hoffet etter Anne Boleyns fall. Men hennes gjeninntreden der skulle bli kortvarig.
Margaret hadde aldri glemt at hun var en Plantagenet, og uheldigvis for henne glemte heller ikke kongen det. Den 2. november 1538 ble to av hennes sønner, Sir Geoffrey Pole og lord Henry Pole, baron Montague, arrestert, anklaget for høyforræderi sammen med flere andre slektninger, inkludert lord Henrys unge sønn Henry (ca 1521-42), selv om kongens generalvikar Thomas Cromwell tidligere hadde skrevet at deres eneste forbrytelse var at de var i slekt med en kardinal. Blant de arresterte var også Sir Edmund Neville, marki Henry Courtenay av Exeter og Exeters sønn Edward Courtenay. De ble satt i Tower.
Geoffrey Pole «sang like a whole flock of canaries», som det heter i en nylig utkommet biografi om Margaret, og han impliserte familie, venner og tjenere. Mye av bevisene var annenhånds rykter, for eksempel hevdet han at broren hadde drømt at kongen var død (noe som var forræderi i seg selv). Lord Montague innrømmet på den andre siden ingen ting, men han ble henrettet i januar 1539 sammen med seks andre.
Margaret ble arrestert den 12. november 1538 på sitt slott i Warblington i Hampshire. Hun ble brakt til Cowdray Park nær Midhurst i Sussex, hvor hun ble avhørt av jarl Fitzwilliam av Southampton og biskop Goodrich av Ely. Men de måtte melde til Cromwell at hun ikke ville si noe, og at enten hadde sønnene ikke involvert henne i sitt forræderi, eller så var hun «den største erkeforræderske som noen sinne hadde levd». Hun ble overlatt i Southamptons varetekt i Cowdray Park, og der ble hun utsatt for all slags vanærende behandling.
I mai 1539 vedtok parlamentet en såkalt Bill of attainder, «vanærende anklage», mot henne på grunn av høyforræderi. Det var en lov som kunne vedtas mot enkeltpersoner, hvor de ble erklært for å ha forbrutt ære, liv og gods. Margarets slott Warblington ble gjennomsøkt, og det ble angivelig funnet paveskriv. Cromwell la frem en hvit silketunika som var funnet i hennes koffert (muligens plantet), og den hadde de fem sår innbrodert. Den skulle angivelig forbinde henne med det katolske opprøret i det religiøst konservative Yorkshire i 1536, den såkalte «Nådevalfarten», The Pilgrimage of Grace. Protesten var et forsøk fra legmenn og prester i Nord-England på å stoppe prosessen med religiøse endringer og omgjøre oppløsningen av klostrene. De dro i felten med bannere som viste Kristi fem sårmerker. Dessverre mislyktes opprøret og mange av lederne ble henrettet.
Margaret ble forhørt fra morgen til kveld, men alle forsøk på å implisere henne i konspirasjonen mislyktes. Hennes intellektuelle kapasitet og hennes høye skikkelse og verdige fremtoning vant deres respekt og beundring. Men parlamentet vedtok den 28. juni 1539 en Act of Attainder, som frakjente henne alle eiendommer og dømte henne til døden. Den var også rettet mot hennes eldste sønn Henry og markien av Exeter, som begge var henrettet i januar.
Samme dag ble hun innesperret i Tower of London, hvor hun satt i to år og ble sterkt plaget av kulden, siden hun aldri fikk nok klær. Men hun ble aldri brakt for retten, fordi man mente at en jury aldri ville finne henne skyldig. I april 1541 brøt det ut et nytt opprør i Yorkshire, ledet av Sir John Neville, og som en Plantagenet kunne Margaret alltid risikere å bli et samlingsmerke for kongens motstandere. Det ble også hevdet at kardinal Pole planla å befri henne fra Tower.
Derfor ble det bestemt å eksekvere dødsdommen fra 1539 uten videre formaliteter. Om morgenen den 28. mai 1541 (mange kilder sier 27. mai) fikk hun vite at hun skulle dø innen en time. Hun svarte at det aldri var bevist at hun hadde begått noen forbrytelse, men likevel gikk hun rolig fra sin celle til East Smithfield Green inne på Towers område, hvor en treblokk var gjort klar for hennes halshogging. Ettersom hun var av edel byrd, ble hun ikke henrettet offentlig, men det var rundt 150 vitner. Den faste bøddelen var ute av byen, og hans uerfarne assistent påførte henne ekstra lidelser gjennom sin mangel på dyktighet, og han hakket henne praktisk talt i hjel. Det første hogget traff henne i skulderen, og det trengtes flere hogg før hun var død. Historien om at hun nektet å legge hodet på blokken og ble jaget rundt på skafottet av bøddelen, som traff henne med elleve hogg, er imidlertid en legende. Hun var 67 år gammel. Hun ble gravlagt i kapellet St. Peter ad Vincula i Tower, samme sted som de hellige John Fisher og Thomas More.
Margaret ble saligkåret den 29. desember 1886 i gruppen «Cuthbert Mayne og 51 ledsagere, martyrer». Det skjedde ved at deres kult ble godkjent av pave Leo XIII (1878-1903), som med det stadfestet den de facto saligkåringen som ble foretatt i 1583 av pave Gregor XIII (1572-85). Gruppen besto av i alt 54 martyrer, for samtidig ble Thomas More og John Fisher saligkåret.
Hennes minnedag var tidligere dødsdagen 28. mai, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era».
Hennes minnedag feires i flere engelske bispedømmer. Hennes portrett kan ses i National Portrait Gallery i London.
Kilder:
Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Delaney, Bunson,
Schauber/Schindler, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz,
Heiligenlexikon, hullp.demon.co.uk, ewtn.com, rc-havant.org.uk,
tudorplace.com.ar, catholicexchange.com, livinghistory.co.uk, 50connect.co.uk, socrates58.blogspot.com,
Catholic Herald august 2003 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 15. desember 1997