Den hellige Martin av Porres (1579-1639)

Den hellige Martin av Porres ble født den 9. desember 1579 i Lima i Peru. Han var det ene av to uekte barn av den spanske hidalgo (adelsmann) Juan de Porres, ridder av Alcantara-ordenen, og hans elskerinne, den fargete, frie kvinnen Anna Velasquez fra Panama, som var av afrikansk opprinnelse. Hun var en skjønnhet som reiste rundt som underholdningsartist, og den unge Juan ble voldsomt forelsket. Det kunne ikke bli snakk om noe ekteskap, og i kirkebøkene sto Martin oppført med ukjent far. Han ble døpt i kirken San Sebastian, hvor den hellige Rosa av Lima var blitt døpt seks år tidligere.

Men de Porres anerkjente Martin og den to år yngre søsteren Johanna som sine barn, adopterte dem og ga dem sitt navn. Likevel var han flau over guttens mørke hudfarge, så han ble stort sett overlatt i morens varetekt. Moren ga ham en kristen oppdragelse, men han måtte tidlig lide fordi han var mulatt og i tillegg født utenfor ekteskap, ingen fordel i det hierarkisk strukturerte Lima på den tiden.

Men faren overga ikke barna helt, for da Martin var åtte år, tok faren begge to med seg til Guayaquil, havnen i Ecuador, hvor de fikk litt utdannelse. Selv om han sendte dem tilbake til moren da han ble utnevnt til guvernør i Panama, sørget han for at den tolvårige Martin ble tatt inn som lærling hos barbereren Marcelo de Ribera i Lima. I tillegg til å klippe hår og trimme skjegg var barbererne den tids kirurger, og Martin fikk et godt grunnlag i datidens medisinske kunnskaper. Han lærte blant annet årelating, behandling av sår og brudd og å foreskrive medisiner. Kombinasjonen av denne teoretiske og praktiske kunnskapen sammen med det han lærte av sin mor, som var en anerkjent ekspert på urtemedisiner, skulle komme ham til stor nytte i hans senere virke.

Martin var allerede medlem av dominikanernes tredjeorden da han som 15-åring i 1594 ble akseptert hos dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i Den hellige Rosenkrans-klosteret i Lima. Han ble opptatt som donado, det vil si leghjelper, et medlem av tredjeordenen som fikk kost og losji i klosteret mot manuelt arbeid. Der tilbrakte han sitt liv som barberer og frisør, landarbeider, utdeler av almisser, sykepasser og garderobevakt. Faren prøvde å få gutten opptatt som fullt medlem av ordenen, og følte sin verdighet krenket da han ble fortalt at ideen allerede var nevnt for gutten, men at han hadde avslått.

I virkeligheten var spørsmålet mer komplisert. På den tiden var det en lov som hindret «indianere, svarte og deres etterkommere» å slutte seg til ordenene. Prioren i Convento del Santa Rosario, Juan de Lorenzana, var villig til å se bort fra dette i Martins tilfelle og oppta ham som legbror, men gutten avslo. Det var først den 2. juni 1603, da han var 24 år, han avla løftene som legbror.

Helt fra begynnelsen visste Martin at han etter den tidens regler var utelukket fra prestestanden, og han fant det tungt å avfinne seg med dette. Men hver gang han var nedfor over denne skjebnen, viet han seg enda mer til sitt arbeid. Han tok seg av de syke og fattige i Lima, og hans kloster ble snart et sted hvor de som søkte hjelp samlet seg for å få råd og bistand av Martin. Martin forvandlet en del av dominikanerklosteret til et hospital, der det i motsetning til de andre hospitalene ikke var noe skille mellom folk av ulik hudfarge. Han ble også kalt Amerikas Frans av Assisi, for han hadde stor omsorg for dyr, også skadedyr, noe det fortelles kuriøse historier om. Han tilga mus og rotter for de skader de gjorde, og forklarte at det ikke var nok for de stakkars små å spise. Han opprettet også et «hjem» i sin søsters hus for forlatte hunder og katter.

Historien forteller at han en dag fant noen mus blant klærne i klosteret. Han tok en av dem i hånden og sa: «Min lille bror mus, jeg vet ikke om du er den skyldige for alle skadene som er gjort i sakristiet og i garderoben. I dag må du og dine venner forlate klosteret». Senere samlet alle musene seg rundt Martin, og han tok dem i en kurv. Han bar dem til en åpen slette og slapp dem fri. Senere brakte han dem mat.

I følge Martins protesjé Juan Vásquez Parra var han svært praktisk i sin veldedighet. Han brukte pengene og sakene han samlet inn, svært omhyggelig og metodisk. Han hadde som oppgave å bringe klosterets daglige almisser i form av mat til de fattige, og det ble meldt om at matvarene mangedoblet seg på mirakuløst vis. Snart gikk det rykter om at han hadde helbredende evner, og plassen i klosteret strakk ikke lenger til. Da gjorde han sin søster Johannas hus om til et hospital og tjente fra nå av der, som alltid beskjeden og ydmyk. Han var særlig opptatt av omsorgen for slavene som ble brakt til Peru fra Afrika. Han sørget også for at det ble opprettet et barnehjem og en skole for foreldreløse viet til Det hellige Kors. De fattige kalte ham «den hellige frisøren».

Martins store ambisjon var å bli sendt utenlands som misjonær, hvor han kunne oppnå martyrkronen. Men dette var umulig, så i stedet førte han et asketisk liv, bar hårskjorte og lenke om livet, spiste bare det som var nødvendig for å overleve og sov høyst 3-4 timer hver natt. Resten av natten tilbrakte han i bønn, særlig foran sakramentet. Noen ganger fikk han visjoner og ekstaser, og i saligkåringsprosessen ble det hevdet at han hadde flere overnaturlige evner, blant annet kunne han gå gjennom låste dører og sveve, og han hadde bilokasjonens evne, det vil si at han kunne være til stede to steder på en gang.

Men han tok seg også av mer jordnære saker: Han skaffet sin niese medgift i løpet av tre dager (samtidig som han samlet inn like mye og mer til de fattige), løste sin søsters ekteskapsproblemer og ble rådspurt i private saker av innflytelsesrike personer i Lima, blant andre visekongen av Peru. Hans egen kommunitet anerkjente hans hellighet i en slik grad at de aksepterte hans åndelige veiledning. De kalte ham «fader nestekjærlighet», men selv kalte han seg «mulatthund».

To historier viser Martins sensitivitet når det gjaldt sin hudfarge. Advokaten Don Balthasar Carrasco ønsket å bli hans «adoptivsønn» og kalle ham «far». Martin innvendte: «Hvorfor ønsker du en mulatto som far? Det vil ikke se bra ut». Don Balthasar svarte: «Hvorfor ikke? Det vil heller bli sagt at du har en spanjol til sønn». Ved en annen anledning, da hans kloster hadde vanskeligheter med å betale gjeld, tilbød Martin seg selv som betaling: «Jeg er bare en stakkars mulatto, og jeg er ordenens eiendom. Selg meg.» Prioren svarte: «Gå tilbake til klosteret. Du er ikke til salgs».

Som 60-åring var Martin utslitt av sitt intense apostolat og sine botsøvelser. Hver høst ble han rammet av «fjerdedagsfeber», en slags malaria. Derfor var ingen forbauset da han også høsten 1639 ble syk. Men frykten steg da han fortalte noen personer at han kom til å dø. Han sa til broder Antonius: «Ikke gråt, bror, kanskje vil jeg være til mer nytte der i himmelen enn her». Til hans dødsleie kom den spanske visekongen, greven av Chinchón, for å knele ved hans seng og motta hans velsignelse.

Martin døde klokken ni om morgenen den 3. november 1639 mens hans brødre sang Credo og var kommet til linjen ...«og er blitt menneske». Ved hans død hyllet hele Lima ham som en hellig mann. Tilstrømningen av mennesker som ville se ham for siste gang, ble så stor at han ble gravlagt neste kveld. Han ble båret til graven av prelater og stormenn.

Ved graven ble det meldt om mirakuløse helbredelser, og helligkåringsprosessen ble innledet i 1660. Men hans helligkåring møtte motstand og ble lenge trenert. Først den 29. oktober 1837 (dokumentet (Breve) var datert den 8. august) ble han saligkåret av pave Gregor XVI (1831-46), og den 6. mai 1962 ble han helligkåret av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63). I USA er Martin av Porres skytshelgen for arbeidet for rettferdighet og fred mellom rasene. Pave Paul VI (1963-78) utnevnte ham til skytshelgen for alle frisører. I Lima er han også skytshelgen for husdyr. Over alteret i dominikanerkirken i Lima hviler hodeskallene til Martin og Rosa av Lima.

Martins minnedag er dødsdagen 3. november. Den ble satt inn i den romerske kalenderen ved kalenderrevisjonen i 1969. Han var samtidig med fire andre helgener: dominikanerbroderen Johannes Macias, som var legbror i dominikanerklosteret St. Maria Magdalena i Lima, dominikanertertiaren Rosa av Lima, erkebiskop Turibius av Lima og fransiskaneren Frans Solano. De to første var hans gode venner.

Martin av Porres avbildes som mørkhudet dominikaner, gjerne sammen med dyr; han kan spesielt kjennes på at han avbildes sammen med rotter og mus. Hans attributter er kors, rosenkrans, botsredskaper eller kurv med mus.