Den salige Maria Poussepin (1653-1744)

Den salige Maria Poussepin (fr: Marie) ble født den 14. oktober 1653 i Dourdan ved Paris i bispedømmet Versailles i Frankrike. Hun var eldste datter av Claude Poussepin og Juliana Fourier og ble døpt samme dag. Det var en svært ansett familie, faren var skatteinnkrever og ved siden av ledet han et lite silkespinneri. Moren var en from og svært velgjørende kvinne og deltok ivrig i et brorskap for å støtte de fattige som var grunnlagt i 1663 av P. Rivet, en disippel av den hellige Vincent av Paul.

Moren døde i 1675 da Maria var 22 år, og farens silkefabrikk kom inn i en stor krise. Maria måtte ta seg av oppdragelsen av sine yngre søsken, til tross for at hun selv var svært ung. Dessuten måtte hun forvalte alle inntektene til brorskapet. Størstedelen av sin arv brukte hun på velgjørende formål.

Faren døde i 1683 da Maria var 30 år. Hun måtte overta ledelsen av fabrikken for å redde den fra totalt sammenbrudd, og hun gikk til det fremtidsrettede skritt å gi opp håndstrikking og kjøpe maskiner. I dette viste hun en sann storhet. Hun lærte å bruke maskinene og ansatte lærlinger som hun trente opp. Da hennes bror Claude var blitt voksen og overtok ledelsen av fabrikken, var Maria fri fra alle forpliktelser.

I åtte år trakk hun seg tilbake til et liv for å samle krefter til de neste livsavsnittene i Guds og de fattiges tjeneste. Avgjørende viktig for henne ble i denne tiden møtet med dominikanerpateren François Mespolié, som i de neste 36 årene var hennes åndelige veileder. Maria sluttet seg i 1690 til dominikanertertiarene (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD), som var opprettet i Dourdan av p. François Mespolié OP. I 1693 ble hun leder for det nestekjærlige brorskapet.

I 1696 forlot hun hjemstedet Dourdan og dro til Sainville-en-Beauce i departementet Eure-et-Loire og grunnla en liten skole der sammen med hjelp av noen tertiarinner. I tillegg overtok hun ledelsen av sykehuset i nærliggende Janville. Snart utviklet det seg av denne begynnelsen et søsterfellesskap for undervisning av de unge og tjeneste for fattige syke. Maria skrev en dominikansk orientert ordensregel for dominikanertertiarene i Congrégation des Soeurs de Charité Dominicaines de la Présentation de la Sainte Vierge de Tours, kongregasjonen «Nestekjærlige dominikanersøstre av Marias fremstilling» (Institutum Sorores Dom. Caritatis a Praesentatione Beatae Mariae Virginis – OP), som snart hadde tusenvis av medlemmer.

Maria levde fullstendig for Gud og de fattige og fylte sine åndelige døtre med den samme ånd av hengivenhet og offervillighet. Kongregasjonen fikk sivil anerkjennelse i 1724 og konstitusjonene fikk kirkelig godkjennelse i 1738 av biskopen av Chartres. Dens moderhus ligger i Tours. Men til tross for at de hadde en dominikansk veileder og alle var enige om deres dominikanske ånd, nektet biskopen dem å la se knytte til dominikanerordenen. Trolig på grunn av biskopens avslag var også ordenen tilbakeholdende med å presse på for dette. Maria kjempet for dette målet hele livet. De siste årene av sitt lange liv tilbrakte hun til slutt i stille tilbaketrukkethet.

Da Maria lå for døden, syntes hennes håp knust for alltid, da det kom beskjed om tilknytningen til orden, selv det å høytideligholde den hellige Dominikus' festdag, måtte oppgis for alltid, ellers ville alle instituttets rettigheter bli fratatt dem. Hun aksepterte Guds vilje og ba sine søstre om alltid å være åndelig nær dominikanerordenen. Hun døde den 24. januar 1744 i Sainville-en-Beauce, 90 år gammel, og ble gravlagt der. Hennes grav er nå i Tours.

Et halvt århundre etter hennes død brøt Den franske revolusjon ut. Søstrene ble spredt, bar verdslige klær, gjemte seg og arbeidet på farlige steder. De benyttet anledningen til å ta sin opprinnelige drakt og alle skikkene fra kongregasjonens første dager. Få år senere fikk de flere dominikanske privilegier, men ikke før i 1897 fikk kongregasjonen lov til å bruke sin fulle tittel med «dominikansk» inkludert. Søstrene arbeider nå over hele Europa, Nord- og Sør-Amerika, India og Afrika med undervisning, pleie av eldre og fattige og annet barmhjertig arbeid.

Den 21. desember 1991 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 23. desember 1993 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven på Kristi Kongefest den 20. november 1994 i Roma. Hennes minnedag er 14. oktober, men dødsdagen 24. januar nevnes også.