Den hellige Maria Josefa Rossello (1811-1880)

Den hellige Maria Josefa (it: Maria Giuseppina) ble født som Hieronyma Benedikta Rossello (it: Geronima Benedetta) den 27. mai 1811 i den lille byen Albisola Marina ved kysten av Liguria i bispedømmet Savona i Italia. Hun ble bare kalt Benedikta og var den fjerde av ni barn av Bartolomeo Rossello og hans hustru Maria Dedone. Hennes far var en fattig pottemaker. Helt fra barndommen viste Benedikta bemerkelsesverdige evner. Hun var livlig og intelligent og noe av en leder blant de andre barna.

Ved en anledning da hun var rundt ni år gammel, dro folket i Albisola på pilegrimsreise til helligdommen for Vår Frue av Barmhjertigheten i Savona og etterlot barna hjemme alene. I foreldrenes fravær arrangerte Benedikta sin egen valfart og ledet både gutter og jenter i prosesjon for å be i den lokale helligdommen for Vår Frue av Barmhjertigheten. På veien tilbake sang de hymner, og sakristanen, som trodde han hørte de voksne pilegrimene som vendte tilbake fra Savona, ga ordre om at det skulle ringes med kirkeklokkene.

Benedikta var følsom for skjønnheten i skaperverket og følte seg nær den hellige Frans av Assisi, og som 16-åring ble hun fransiskanertertiar. Hennes åndelige veileder ble kapusinerpateren Angelo av Savona. En tid ønsket hun å bli eneboer, men hennes veileder frarådet dette. Som 19-åring fikk hun tjeneste hos familien Monleone i Savona. Hennes arbeid de neste syv årene var å pleie Signore Monleone, som var invalid. Pengene hun tjente, gikk til hennes fattige familie. Hun kunne ha bodd i det komfortable hjemmet til familien Monleone resten av livet, men da pasienten døde, ønsket hun mer enn noensinne å forlate verden.

På denne tiden var biskopen av Savona Msgr Agostino de Mari, som var svært bekymret over alle de farene som mange jenter og unge kvinner sto overfor i byen, og han ønsket å sette i gang noe arbeid for dem. Benedikta hørte om dette, og etter at hun var nektet å tre inn i et kloster på grunn av mangel på medgift, meldte hun seg i 1837 som frivillig til biskopen. Han ble imponert over hennes opptreden og aksepterte hennes tjeneste.

Hun begynte å arbeide blant unge jenter, og den 10. august 1837 bosatte hun seg i det falleferdige huset «Commenda» i Savona sammen med tre ledsagere, sine kusiner Angela og Domenica Pescio og en fjerde kvinne ved navn Paulina Barla. De kalte seg «Døtre av Vår frue av Barmhjertigheten» (Figlie di Nostra Signora di Misericordia) og formålet var å utføre barmhjertig arbeid, spesielt tilfluktshjem for unge jenter, men også utdannelse av jenter og for tjeneste på hospitalene. Benedetta tok ordensnavnet Maria Josefa. Kongregasjonen ble formelt startet i oktober, og søster Angela ble den første superioren. Maria Josefa ble novisemester.

I 1840 ble Maria Josefa valgt til superior, og hun ledet kongregasjonen så lenge hun levde. De vokste ut av det første huset og flyttet inn i et leid hus som ble kongregasjonens moderhus. Maria Josefa var en av de helgenene som kombinerte en stor sjel med et svært enkelt ytre, og hun utførte det harde arbeidet med sin suksessrike grunnleggelse svært stille og svært effektivt.

En av hennes første vanskeligheter var da biskop de Mari døde. Administratoren som fulgte var fiendtlig overfor kommuniteten, men da det endelig ble utnevnt en ny biskop etter en betydelig forsinkelse, viste han seg heldigvis å være av Msgr de Maris type. Han approberte kongregasjonens regel i 1840, da den talte 35 medlemmer. Kongregasjonen hadde allerede sendt ut sin første koloni for å arbeide i de kommunale skolene og sykehuset i Varazze, og deretter spredte den seg til mange byer i Italia. Etter et par år var det over hundre søstre. Kongregasjonen spredte seg i Italia og Sør-Amerika. I 1875 ble den første kommuniteten åpnet i Amerika, i Buenos Aires i Argentina, med velsignelser og anbefalinger fra den hellige Johannes Don Bosco. På 1960-tallet talte kongregasjonen nesten 2.000 medlemmer.

Det fantes vanskeligheter, og noen ganger møtte søstrene motstand. Moder Josefas helse brøt sammen, og biskopen måtte insistere på at hun dro på rekreasjon. Det oppsto også pengeproblemer, men de ble løst av to uventede arver, en av dem fra Josefas gamle venn Signora Monleone. Biskop Cerutti av Savona viste henne stor tillit og respekt, noe som vises ved at han, mot sterk opposisjon fra mange av sine prester, tillot henne å organisere et hus for oppmuntring til prestekall. Også hans etterfølger, biskop Boraggini, støttet prosjektet aktivt. Et av hennes spesielle anliggender var å kjøpe fri afrikanske slaver.

Biskop de Mari hadde ønsket å etablere redningshjem for jenter i vanskeligheter, og Josefa prøvde å utvikle dette arbeidet. Et første eksperiment i Genova mislyktes, men hun lyktes senere i å etablere tre hjem, som hun kalte «Hus av det guddommelige forsyn». Et av dem var i hennes fødeby Albisola. Det ble etablert i det tidligere hjemmet til Ferdinand Isola, en fransiskaner som ble martyrdrept av tyrkerne i Scutari i 1648.

I sine senere år kombinerte Moder Josefa stor energi med dyp ydmykhet. Grunnleggeren av utallige klostre og veldedige institusjoner var aldri mer seg selv enn når hun kunne feie gulvet, polere bordene eller ta oppvasken. Som 64-åring fikk hun en hjertesykdom og mistet førligheten i beina, slik at hun bare kunne lede andres arbeid og ikke delta selv. Dette gjorde henne deprimert, og hun gjennomgikk en lang periode med åndelige prøvelser hvor hun ble overmannet av skrupler og ble overbevist om sin egen syndefullhet. Men hennes tro forble urokket.

Hun døde den 7. desember 1880 i Savona, 69 år gammel. Hun hadde da foretatt 68 grunnleggelser. Hun ble gravlagt på byens kirkegård.

I 1913 startet informativprosessen for hennes saligkåring i Savona. I 1917 fikk søstrene tillatelse til å flytte hennes jordiske levninger til moderhuset. Da de åpnet kosten, ble hennes legeme funnet fullstendig intakt. Ved den rituelle identifikasjonen før saligkåringen ble det igjen funnet uten spor av forråtnelse. Det oppsto strid om hennes siste hvilested. Det var et nytt moderhus, og de ansvarlige ville at hennes legeme skulle oppbevares der. Men de gamle og syke søstrene ved det gamle moderhuset ville gjerne i det minste ha en større relikvie. Etter forslag fra en gammel prest ble det bestemt at en lege skulle ta ut hennes hjerte og at det skulle sendes til det gamle moderhuset. Det viste seg at hjertet var helt intakt, og at det faktisk blødde selv om Moder Josefa hadde vært død i 58 år.

Hun ble saligkåret den 6. november 1938 av pave Pius XI (1922-39) og helligkåret den 12. juni 1949 av pave Pius XII (1939-58). Hennes minnedag er dødsdagen 7. desember, men 3. oktober nevnes også. Ettersom hun var fransiskanertertiar regner fransiskanerne henne med blant sine helgener.