Den salige Mauritius Tornay (1910-1949)

Den salige Mauritius Tornay (fr: Maurice) ble født den 31. august 1910 i landsbyen Rosière, som ligger på 1200 meters høyde overfor byen Orsière i Valais/Wallis i Sveits. Han var den syvende av de åtte barna til hestehandleren og småbonden Jean-Joseph Tornay og hans hustru, Faustine-Hélène Tornay-Rossier. Han ble døpt den 13. september. Han hadde en impulsiv og dominerende karakter og fikk en god katolsk oppdragelse under beskjedne forhold.

Tidlig begynte han å arbeide på den lille fjellbondegården, og som tolvåring utførte han alle de vanlige oppgavene, og han melket også kyrne og lagde den berømte sveitsiske osten. På folkeskolen var han svært begavet og overgikk alle sine jevnaldrende, og svært tidlig våknet det et prestekall i ham. I oktober 1925 begynte den 15-årige Mauritius på kollegiet ved det berømte kannikklosteret Grand Saint-Bernard ved foten av passet Store St. Bernhard, og der tilbrakte han seks år.

Den 25. august 1931 trådte han inn i kongregasjonen «Regelbundne kanniker av Store St. Bernhard» (Congregatio Sanctorum Nicolai et Bernardi Montis Jovis [Canonici Regulares Congregationis Sancti Bernardi] – CRB) og ble ikledd drakten som novise under novisemesteren Nestor Adam, den senere prost (1929-52) og biskop av Sion/Sitten (1952-76). Den 8. september 1935 avla den unge kanniken sine høytidelige løfter i abbediet i Montjoux. Det er denne ordenen som er berømt for å hjelpe reisende over fjellet mellom Frankrike og Italia, og for å avle frem sin berømte hjelper, St. Bernhardshunden.

Men ordenen var også engasjert i misjonsarbeid. Prester og brødre arbeidet på den tiden i Tibet under de vanskeligste forhold, og Mauritius' ønske var å bli sendt dit. Dette ble innvilget selv før han var ferdig med teologistudiene og før han var blitt presteviet. Han dro fra Marseille den 24. september 1936 sammen med kanniken Cyrille Lattion og legbroren Nestor Roullier med båt på vei mot Kina.

Den 25. mars gikk de tre sveitsiske misjonærene i land i Hanoi i Vietnam. Deretter dro de over land til byen Weisi i provinsen Yunnan, et sted på grensen mellom de kinesiske og tibetanske innflytelsesområdene. Weisi var en høyfjellslandsby som landskapsmessig lignet på Mauritius' hjemlige Rosière. Her fantes det en misjonsstasjon, hvor Mauritius skulle bo sammen med p. Melly og p. Lattion og avslutte det teologistudiet som var påbegynt i Sveits. Samtidig skulle han opprette den første kontakten med befolkningen og lære deres språk.

Alle evangeliseringsforsøk i denne regionen av Midtens rike hadde hittil vært uten noen varig virkning. De fleste innbyggerne som kom til misjonærene, oppsøkte dem bare når de var i pengenød eller trengte medisiner. Mauritius var derfor glad at han i 1935 hadde tatt et kurs i sykepleie i Fribourg og kunne hjelpe mange pasienter. Men han var ikke så opptatt av legemlige sykdommer, han ville vinne deres sjeler bort fra den hedenske lamaismen og for Kristus.

Etter avslutningen av teologistudiene dro Mauritius til Hanoi, hvor han ble presteviet den 24. april 1938 av biskop François Chaize MEP. Sin første messe feiret han med takknemlig hjerte den 3. juli 1938 i Siao-Weisi. Allerede før prestevielsen var han spurt om å ta seg av det såkalte Probatorium i Husa-lo-pa ved Weisi, en slags forskole for gutteseminaret. Han gjorde dette med stor iver og sørget som en god mor og far for de tretti elevene, lærte dem hvordan de skulle kle seg, hvordan de skulle knele og hvordan de skulle be. Han håpet det skulle vokse frem noen innfødte prester fra deres rekker. I Sveits hadde han hatt magesår og var på spesialdiett, men straks han kom til misjonsmarken, kastet han vrak på dietten og spiste samme mat som elevene. Oppgaven med Probatorium hadde han til 1945, og ved siden av hadde han anledning til å perfeksjonere sin kinesisk og tibetansk.

I mellomtiden ble situasjonen for de kristne misjonærene stadig vanskeligere i dette borgerkrigsherjede området langs den kinesisk-tibetanske grensen. Blant misjonærene var det flere dødsfall, delvis på grunn av sykdom og delvis på grunn av vold. Sognet Yerkalo, det eneste i Tibet, var blitt vakant, og i 1945 ble Mauritius av sine overordnede bedt om å overta det og gå i sporene til martyrene som var blitt myrdet i Yerkalo av tilhengere av lamaismen. Lamaer er buddhistiske munker.

Mauritius hadde knapt slått seg ned og satt i gang sine oppgaver blant de få spredte katolikkene med å tildele sakramentene, gi religionsundervisning og lignende, før han fikk høre om den hatefulle offensiven som lamaoverhodet Gun-Akio rettet mot kristendommen. Til denne offensiven hørte å fordrive eller drepe misjonærene for å knuse den ligge kristne skaren og utrydde religionen i Tibet.

Mauritius ville holde ut sammen med sine får, mens lamaene forsøkte med både trusler og lokkemidler for å få ham til å reise bort. Men han svarte at han bare dro hvis han ble tvunget med vold. Trusler og sjikaner av alle slag fulgte. Den 9. januar 1946 kom lamahøvdingen Gun-Akio personlig med befaling om at Mauritius straks måtte forlate Yerkalo, og bevæpnede soldater brakte ham med makt til grensen nær Pame. Der bodde han en tid. Mange av hans sognebarn kom gjennom Pame på forretninger, så han holdt seg orientert om situasjonen «hjemme».

Den 6. mai 1946 fulgte han en karavane med kristne som dro opp Mekong mot Yerkalo. Han sa at han ville vende tilbake til Yerkalo, koste hva det koste ville, fordi hans får ble forfulgt der. Hans oppgave var entydig: «Heller dø enn å la mine kristne i stikken». Men tilbakekomsten til Yerkalo lyktes ikke, og han ble for andre gang brakt med makt til grensen. Til slutt forsøkte han på diplomatisk vis å sikre sin tilbakekomst. Han bega seg til og med av gårde mot lamaismens hellige by Lhasa for å få tillatelse fra Dalai Lama til å vende tilbake samt et beskyttelsesbrev. Men alt var forgjeves.

Til slutt ble han tatt til fange sammen med sin hjelper og igjen utvist fra Tibet. Men ved grensen drepte lamaene ham av hat til troen. Det var den 11. august 1949 i To Thong i Tibet, tre uker før hans 39-årsdag. Hans jordiske rester hviler i Yerkalo.

Den 11. juli 1992 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans martyrium og som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret som martyr av paven den 16. mai 1993 i Peterskirken i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 11. august. Paven nevnte i sin preken ved saligkåringen at en katolsk tibetansk mann nettopp var presteviet. Han hadde vært en av Mauritius Tornays elever.