På Margit-sziget ble hun anropt mot oversvømmelser
Den hellige Margareta (ung: Margit; lat: Margarita) ble født den 27. januar 1242 på slottet Klis (hr: Tvrđava Klis) nær Split i Kroatia, som da var i personalunion med Ungarn (Pacta Conventa). Andre kilder sier at hun trolig ble født på slottet Turóc i det nåværende Slovakia. Hun var datter av den muligens salige kong Béla IV av Ungarn (1206-70) og hans hustru Maria Laskaris (ca 1206-70), datter av den bysantinske keiseren Theodor I Laskaris (1173-1222) i eksil i Nikea. Margareta var dermed niese av kongens søster, den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-31), og grandniese av den hellige Hedvig av Schlesien (1174-1243).
Kong Béla IV og dronning Maria hadde ti barn: 1) Margareta (den eldre) (ca 1220-42), giftet seg med Guillaume de Saint-Omer. 2) Den hellige Kunigunde av Polen (Cunegundis) (1224-92), også kjent som Kinga, giftet seg med kong Boleslas V av Polen (1226-79), etter hans død ble hun nonne. 3) Anna (ca 1226-70), giftet seg med Rostislav av Slavonia (ca 1210/25-62). 4) Katarina (ca 1229-42), døde under familiens flukt etter slaget ved Mohi i 1241. 5) Elisabeth (ca 1236-71), giftet seg med hertug Henrik XIII av Bayern (1235-90). 6) Konstantia (ca 1237-52), giftet seg med storfyrst Leo I av Kiev (ca 1228-ca 1301). 7) Den salige Jolenta av Kalisz (Jolenga, Yolanda) (ca 1238-98), giftet seg med hertug Boleslas av Polen (1224/27-79), etter hans død ble hun nonne. 8) Stefan V av Ungarn (1239-72), konge 1270-72. 9) Margaret (den yngre) (1242-71). 10) Béla, hertug av Slavonia, Kroatia og Dalmatia (ca 1243-69).
Til den ungarske kongelige Arpád-ætten hører også den hellige kong Stefan I av Ungarn (ung: István) (1000-38), hans sønn, den hellige Emerik av Ungarn (ung: Imre) (1003-31), den hellige kong Ladislas av Ungarn (ung: László) (1077-95) og den hellige Margareta av Skottland (1045-93).
I 1241, året før Margareta ble født, ble Ungarn rammet av en katastrofe. En ny innflytting av tatarstammer begynte fra hjertet av Tibet, og presset på grensestatene økte. Horder av mongolske krigere strømmet inn i Sentral-Europa «som ødeleggende lava». De herjet Transilvania og strømmet inn i Ungarn under ledelse av Batu Khan, barnebarn av Djengis Khan. Béla sendte en bønn om hjelp til pave Gregor IX (1227-41) og keiser Fredrik II (1212-50), men den 11. april 1241 tapte han slaget ved Mohi, som var hovedslaget mellom mongolriket og kongeriket Ungarn.
Den ungarske kongefamilien flyktet til Dalmatia og gjorde en siste stopp på en øy i Donau, hvor kong Béla og dronning Maria Laskaris lovet sitt neste barn til Gud hvis Han ville stanse disse ødeleggelsene. Invasjonen stanset på det punktet fordi mongolene i 1242 ble kalt tilbake til Tibet for å velge en ny leder. Det lovede barnet var Margareta, som ble oppkalt etter sin eldste søster som nettopp var død.
Foreldrene avviste alle Margaretas friere, blant dem Karl av Anjou (bror til Ludvig av Toulouse) og hertug Boleslas den fromme av Polen, for de hadde utsett henne til klosterlivet (Boleslas giftet seg i stedet med hennes søster Kunigunde). Hun ble som treåring i 1245 gitt til dominikanernonnene i klosteret St Katarina av Alexandria i Veszprém, hvor hun sammen med andre adelige barn fikk en utdannelse man mente var passende for en kongelig. Grevinne Olympia, en from enke som var en venn av dronning Maria, hadde ansvaret for henne. Margareta var ikke fornøyd med bare å leve i Guds hus som gjest, og som fireåring krevde hun å få motta drakten, og det fikk hun.
Hun påla seg også de botsøvelsene som ble praktisert av nonnene, med faste, hårskjorte, selvtukt og nattlige vigilier. Hun lærte seg snart tidebønnene utenat og sang dem lykkelig for seg selv mens hun lekte. Ingen bortsett fra Margareta selv syntes å ta den ideen alvorlig at hun en dag ville avlegge løftene og bli nonne, for det ville være en stor politisk fordel for hennes far kongen om hun inngikk et klokt ekteskap.
Under den kloke veiledningen til den salige Mor Helena (ca 1200-70) og grevinne Olympia, som nå var blitt nonne, gjorde den unge prinsessen ekstraordinære fremskritt i hellighet og kunnskap. Som tiåring flyttet hun i 1252 til dominikanerinneklosteret St Maria på Hareøya (Nyulak szigete) i Donau ved Buda, som hennes far hadde grunnlagt. Øya heter i dag Margit-sziget («Margaretaøya») etter henne og ligger nå midt i Budapest.
Da Margareta var tolv år gammel i 1254, kom spørsmålet om ekteskap opp. Hun svarte at hun var blitt viet til Gud selv før sin fødsel, og at hun aktet å være trofast mot dette løftet. For å avgjøre saken avla hun som tolvåring i 1254 løftene som dominikanerinne (Ordo Fratrum Prædicatorum – OP) til den salige Humbert av Romans (ca 1193-1277), dominikanernes femte generalmagister (1254-63), og i 1261 mottok hun sløret. I en klar kontrast til skikkene i sin orden mottok hun konsekrasjonen som jomfru sammen med andre kongelige for å hindre ytterligere forsøk fra hennes far på å få dispensasjon fra paven for hennes løfter, slik at hun kunne gifte seg.
Margareta beklaget ikke sin skjebne, men omfavnet den i stedet. Hun valgte de minst ettertraktede pliktene blant søstrene, arbeidet på kjøkkenet og i vaskeriet og søkte slikt arbeid som hun kunne ha sluppet på grunn av sin rang. Hun sultet seg for å bevare ydmykheten, men likevel virker det som om hennes skjønnhet forble uforandret. I alle fall lengtet kong Ottokar II av Bøhmen (1253-78) etter å gifte seg med henne, og Margaretas far var tilbøyelig til å støtte dette ekteskapet i 1260, da Ungarn hadde sluttet fred med Bøhmen etter et mislykket krig. Han kunne sikkert ha klart å skaffe dispensasjon fra hennes løfter hvis hun hadde vært villig, men den attenårige Margareta avslo med en overbevisning som skulle bli karakteristisk for resten av hennes korte liv, og hun truet med å skjære av seg nesen og leppene hvis hun ble tvunget til å forlate klosteret, som var hele hennes liv. Ottokar giftet seg i stedet med en datter av Margaretas søster Anna, Kunigunde av Galitsj (Halytsj) (ca 1245-85).
Margaretas liv var preget av ekstremt streng bot, og gjennom hele fasten spiste og sov hun knapt. Kombinert med lange bønner førte dette til at hun noen ganger fikk visjoner. Mange av hennes selvpålagte botsøvelser kan i likhet med mange andre helgeners virke hårreisende og nesten perverse i dag. Heroisk pleide hun alvorlig syke inntil hun døde. Hun identifiserte seg også så mye med de fattige at hun fulgte deres standard når det gjaldt hygiene – det vil si å neglisjere den fullstendig. De fleste av de andre nonnene kom også fra adelige familier, og de reagerte med gru på mange av hennes botsøvelser. Åpenbart manglet hun enten en fast superior som kunne kontrollere en viljesterk prinsesse, eller en fornuftig rådgiver som kunne oppmuntre til en viss sunn moderasjon. Det hadde i alle fall garantert forlenget hennes liv.
Etter at Margareta kom til klosteret på Hareøya, trådte også andre ungarske adelsdøtre inn. Kanskje hadde de kall, eller kanskje de var drevet av ambisjonen om å komme nær kongsdatteren, og satte sammen et lite hoff. Men Margareta tenkte ikke slik. Selvfølgelig hadde også hun de ytre hendelser i tankene. Faktisk måtte hun i 1265 sette en stopper for en familiekrig. Hennes tre år eldre bror Stefan V gjorde opprør mot faren Béla IV, som i 1261 hadde fått kronet sønnen til «juniorkonge», og det brøt ut borgerkrig. På dette tidspunktet grep Margareta inn og forsonet far og bror. Krigen ble avsluttet med en fredspakt på Hareøya i 1266.
Margareta var ikke spesielt intellektuell og kunne bare så vidt lese og skrive, så hennes fromhetsliv var sentrert rundt eukaristien og Kristi lidelse. Margareta leste de hellige skrifter og stolte på den åndelige veiledningen fra sin skriftefar, dominikaneren Marcellus, tidligere provinsial i Ungarn. Hun hadde en sterk hengivenhet til Jomfru Maria, og på kvelden for hennes fester fremsa hun tusen Ave Maria. Siden hun ikke kunne dra på pilegrimsreise til Det hellige Land, Roma eller andre av kristenhetens helligdommer, reiste hun dit i tankene, telte milene som lå mellom henne og valfartsstedet og sa et Ave for hver mil frem og hver mil tilbake. Hun var en av de største ungarske mystikerne i middelalderen.
I sine siste øyeblikk ba Margareta salme 31,2-9 (Vulgata 30): In te Domine speravi («Herre, til deg tar jeg min tilflukt»). Da hun kom til vers seks: In manus tuas commendabo spiritum meum («I dine hender overgir jeg min ånd»), døde hun i klosteret i Budapest. Det var den 18. januar 1270, og hun var bare 28 år gammel, men utslitt av sine umenneskelige botsøvelser. Allerede rett etter hennes død æret det ungarske folk henne som hellig og begynte å valfarte til hennes grav, og det ble meldt om mirakuløse helbredelser.
Ett år etter hennes død ba hennes bror Stefan V, konge av Ungarn (1270-72), i 1271 den salige pave Gregor X (1271-76) om å granske søsterens hellighet. Mange av hennes venner og forbindelser ba også om at hun måtte bli saligkåret. Blant dem var hennes egen tjenerinne Agnes, som med rette la merke til at denne datteren av en konge viste langt mer ydmykhet enn noen av tjenestefolkene i klosteret. Bevis for det «hellighets ry» (fama sanctitatis) som krevdes for å sette i gang prosedyrene for en helligkåring, ble trolig skaffet ved det første store offentlige miraklet, som skjedde på årsdagen for Margaretas død i januar 1271 i nærvær av kong Stefan V, stormennene i riket og hele kongehoffet, da en kvinne ved navn Erzsébet (Elisabeth), som var besatt av djevelen, ble helbredet ved Margaretas relikvier.
Pave Gregor utstedte en bulle datert den 4. mai 1272 som ga grønt lys for den første delen av en prosess etter datidens regler, nemlig en informativprosess på lokalt nivå. Den første komiteen som fikk i oppdrag å samle Margaretas mirakler, startet sitt arbeid i juli 1272 på Hareøya. Den besto av erkebiskop Fülöp Szentgróti av Esztergom (1262-72), biskop Fülöp av Vác og cistercienserabbeden av Zirc. Etter at erkebiskop Fülöp (ungarsk for Filip) døde sent i 1272 eller tidlig i 1273, ble hans plass fylt av biskop Lodomér av Várad (1268-79) (nå Oradea i Romania), senere erkebiskop av Esztergom (1279-98).
Det ble tatt opp vitneforklaringer av minst førti vitner, som fortalte om syv mirakler utført mens Margareta levde, fire mirakuløse visjoner som var forbundet med hennes død, og 29 mirakuløse helbredelser som ble tilskrevet forbønn fra Margareta, som da var død, men fortsatt tilstede gjennom sine relikvier. Den redigerte kompilasjonen av disse miraklene er bevart i Margaretas eldste legende, Legenda Vetus, som tilskrives hennes skriftefar Marcellus.
Den salige pave Innocent V (1276-76) ga ved et dekret av 14. mai 1276 ordre om en ny høring av viner, som fant sted mellom 27. juli og 12. oktober 1276 på Hareøya. Noen ungarske historikere har tolket dette som å bety at den første undersøkelsen ikke var tilstrekkelig grundig, men det stemmer ikke. I virkeligheten ble prosedyrene fulgt til punkt og prikke. Den første fasen var alltid en lokal undersøkelse, og det var først etter resultatene av denne – den første biografien om helgenen og listen over mirakler som attesterte fama sanctitatis – hadde blitt sendt til den romerske kurien, at inquisitio in partibus («undersøkelse på stedet») kunne begynne, hvor pavelige legater kom til stedet og avhørte vitnene til kandidatens hellige liv og mirakler under ed, i henhold til de strengeste reglene i kirkeretten. I den eller de neste fasene, alt etter hva som var nødvendig, ble resultatene gransket i kurien av den gruppe kardinaler som behandlet helligkåringsprosesser. Og det kunne ta år, tiår og endog århundrer før de bestemte seg for om de innsamlede bevisene var tilstrekkelige for en helligkåring.
Det må skytes inn at det var bare halvparten av sakene som ble sendt til Roma, som kom forbi det første stadiet og kunne gå løs på inquisitio in partibus. Fra slutten av 1100-tallet til tidlig på 1400-tallet satte pavene i gang 71 helligkåringsprosesser, og av dem var det bare 35 som endte med en helligkåring i middelalderen.
De to pavelige legatene i den andre undersøkelsen for Margaretas sak var den pavelige kapellanen Umberto Bianchi fra Piacenza og De La Corre, doktor i kirkerett og kannik fra Verona. Den bevarte nedtegnelsen av undersøkelsene omfatter forklaringer fra 110 vitner, men den er likevel ikke fullstendig. Forskere anslår at minst 23 andre forklaringer har gått tapt.
Etter at alle avhørene var foretatt og nedtegnelsene omhyggelig samlet, ble de sendt til Roma for den endelige kuriale fasen av prosessen. Men i Margaretas sak ble denne fasen åpenbart aldri startet opp. Den viktigste årsaken var trolig de hyppige paveskiftene i disse årene. 1276 var sannsynligvis det eneste året i historien med fire ulike paver på Peters stol, og ingen av dem var motpaver («Tre-pave-år» har det vært flere ganger, senest i 1978). Pave Gregor X døde den 10. januar 1276, og Innocent V, som hadde gitt ordre om undersøkelsen av Margaretas sak, ble valgt til pave den 21. januar 1276 og kronet den 22. februar, men døde allerede den 22. juni 1276 i Roma, altså før kommisjonen hadde fått startet på sitt arbeid i Buda. Innocent Vs etterfølger, Hadrian V, ble valgt til pave den 11. juli 1276, men han var bare diakon og rakk aldri å bli presteviet, bispeviet og kronet før han døde den 18. august 1276 i Viterbo etter 38 dager som pave (på denne tiden hadde man for lengst begynt å regne et pontifikat fra datoen for valget, og ikke kroningen som tidligere). Da dokumentene nådde Roma, var paven allerede Johannes XXI, men det varte ikke lenge, bare fra 8. september 1276 til 20. mai 1277. I de neste årene var det ytterligere seks paver, som etterfulgte hverandre hvert andre eller tredje år: Nikolas III (1277-80), Martin IV (1281-85), Honorius IV (1285-87), Nikolas IV (1288-92), den hellige Celestin V (juli til desember 1294) og Bonifatius VIII (1294-1303). Dokumentene fra legatenes undersøkelser har forsvunnet, men det fantes en kopi hos dominikanerinnene i Ungarn.
Denne tilstanden av stadig forandring hindret opplagt prosessen betydelig, men det fantes også en annen hindring for helligkåringsprosedyrene sent på 1200-tallet. Den åpenheten for nye helgenkulter som hadde karakterisert den første halvdelen av 1200-tallet, tok slutt, og kurien ble stadig mer kritisk og avvisende til foreslåtte nye kulter. Bare under uttrykkelig politisk press eller i streben etter deres egne diplomatiske mål, tillot kurien at et lokalt initiativ ble virkeliggjort. Det faktum at Margaretas sak kjørte seg fast, var derfor langt fra eksepsjonelt.
Men det som er mer overraskende, er hvor lite hennes sak dro nytte av at huset Anjou kom på den ungarske tronen, for det angevinske dynastiet hadde større suksess enn noe annet kongehus i å få kurien til å anerkjenne kulten for helgener som var forbundet med dem. De første tegnene på denne spesialbehandlingen er tydelige regjeringstiden til dynastiets grunnlegger, Karl I (1265-85). I 1270 tok han initiativet til helligkåringen av sin bror, den hellige kong Ludvig IX av Frankrike (1214-1270), som var død under sitt korstog til Tunis. Etter langvarige undersøkelser ble Ludvig til slutt helligkåret i 1296.
Da Karl søkte etter en hustru fra huset Árpád til sin sønn Karl II, fant han kong Stefan Vs datter Maria, erklærte han ettertrykkelig at Stefan, ved siden av å være en «stor og krigersk konge», «nedstammet fra en familie av helgener og store konger». Denne forbindelsen tjente senere som basis for familiens krav på den ungarske tronen, først hevdet av Karl Is sønnesønn Karl Martell, og etter hans tidlige død i 1295 og det faktum at huset Árpád døde ut i 1301, ble kravet tatt opp av hans oldebarn Karl I (1308-42), også kalt Karl Robert eller Caroberto (ung: Károly Róbert), sønn av Karl Martell. Ved flere anledninger i løpet av den mer enn ti år lange kampen for å sikre seg kronen, understreket han sin egnethet for oppgaven ved å referere til sin avstamming fra berømte helgener på begge sider, de franske kapetingerne og de ungarske fra huset Árpád.
Det er i denne konteksten vi må tolke den informasjonen som ble gitt av Bernard Gui (Bernardus Guidonis), en ledende skikkelse og historiker for dominikanerordenen, om at kongen av Ungarn i 1306 sendte en dominikaner, Andreas av Ungarn, som fullmektig til Den hellige stol for å «gå i forbønn hos pave Klemens V i helligkåringssaken for kong Bélas datter Margareta». Bernard Gui nevner ikke kongens navn, men det kan ikke være tvil om at det var Caroberto, den fremtidige Karl I, som hadde tatt tittelen i 1301, men som fortsatt kjempet for kongeriket.
Denne henvendelsen i 1306 kan ha sammenheng med en suksessfull anmodning samme år fra hans onkel, kong Karl II «den halte», for å starte helligkåringsprosessen for hans sønn Ludvig av Anjou, biskop av Toulouse, som hadde frasagt seg arveretten til tronen for å tre inn i fransiskanerordenen og levde et hellig liv før sin tidlige død i 1297. Den saken bar frukt i løpet av kort tid, for Ludvig ble helligkåret i Marseille i 1317 og ble skytshelgen for det angevinske dynastiet, som kalte seg en beata stirps («salig stamme»). I kontrast til dette mislyktes Margaretas helligkåringsprosess i å gjøre noen fremgang, selv om privilegiene for dominikanerinneklosteret på Hareøya ble fornyet av Karl Is tredje hustru Beatrix av Luxemburg i 1319.
På 1300-tallet fant Margaretas kult en ny initiativtaker i Ungarn i Elisabeth Piast, datter av fyrst Vladislav av Kraków og senere konge av Polen som Vladislav I (1305-20; 1320-33), som ble Karl Roberts fjerde hustru i 1320 og kontrollerte hoffseremonier og patronater. En indikasjon på hennes engasjement for familiens helgenkult var hennes grunnleggelse (sammen med sin mann) av et fransiskanerkloster vigslet til Ludvig av Anjou i Lippa i 1325. Vi vet ikke om hun fulgte Karl I da han dro i spissen for en seremoniell delegasjon til Napoli i 1333 for forlovelsen av sin tredje sønn Andreas med Johanna, barnebarn av hans onkel Robert I «den vise» (1309-43). I så fall ville hun hatt anledning til å observere de storslagne fremstillingene som familiens helgener var blitt del av dronning Maria av Ungarn, Karl IIs hustru, og Sancha av Aragón, Roberts hustru. Fremfor alt var det snakk om en serie fresker i kirken Santa Maria di Donnaregina som portretterte den hellige Elisabeth og de hellige kongene fra huset Árpád, samt skulpturer som utsmykket familiegravene som mintes de to Ludviger, kongen av Frankrike og biskopen av Toulouse.
Uansett må det ha vært Elisabeth Piast som sørget for at en praktfull ny grav for Margareta ble reist på Hareøya mellom 1336 og 1340, trolig laget av samme skulptør som var ansvarlig for graven til Maria av Ungarn (d. 1323) i Santa Maria di Donnaregina, Tino de Camaino fra Napoli, eller i det minste hans atelier. Ifølge dominikanerordenens krønike av Galvano Fiamma, donerte dronning Elisabeth sølvutsmykninger til de dominikanske husene i Bologna og Milano, sannsynligvis i håp om å bidra til en kult for Margareta i Italia. Dette sto uten tvil i forbindelse med et nytt forsøk fra den ungarske kongefamilien og dominikanerordenen rundt 1340 på å gjenopplive Margaretas stagnerte helligkåringsprosess.
Dette kunne forklare hvorfor dominikanernes sekstende generalmagister, p. Hugo av Vaucemain (1333-41), på akkurat samme tid fikk sin medbror Garinus de Giaco (Garin de Gy-l’Évêque) til å skrive en ny legende for Margareta ved å bruke de dokumentene fra helligkåringsprosessen som ble oppbevart i Avignon. Også muligens forbundet med denne utviklingen var inkluderingen av et bilde av Margareta, da som ennå bare salig, blant bildene av de hellige Peter og Paulus, Jomfru Maria og de ungarsk-angevinske familiehelgenene Stefan, Emerik, Ludvig av Toulouse, Ladislas og Elisabeth i en brodert alterduk som enkedronning Elisabeth donerte til Peterskirken i Roma under sin valfart til Italia i 1343.
Etter at dette forsøket på å få gjenåpnet Margaretas helligkåringsprosess hadde mislyktes rundt 1340, fortsatte enkedronning Elisabeth å vise en betydelig oppmerksomhet for familieklosteret og opprettholdelsen av minnet om familiens helgenkandidat. I 1353 ba hun om og fikk pavelig dispensasjon til regelmessig å tilbringe tid i klosteret på Hareøya.
De felles anstrengelsene fra enkedronningen og dominikanerordenen på å fremme Margaretas helligkåring hadde en interessesant konsekvens i Italia midt på 1300-tallet. Et rykte spredte seg om at den saligkårete ungarske prinsessen, den eneste kvinnelige dominikanske kandidaten som det var en pågående helligkåringsprosess for, en gang under en ekstase hadde mottatt stigmata (Herrens hellige sårmerker) som Frans av Assisi. Et maleri fra rundt 1350 av en anonym Maestro delle effigi domenicane i sakristiet i kirken Santa Maria Novella i Firenze viser Margareta i selskap med andre dominikanske helgener og kandidater for helligkåring. Hun har krone på hodet og en lilje i den ene hånden, og på den andre hånden, som holder en kule, er stigma klart synlig. Den tidligste avbildningen av stigmatiseringen finner vi på en svært forfallen triptyk-formet freske i San Domenico i Perugia (1368). En tredje avbildning av Margaretas stigmatisering er en freske av en ukjent mester i kirken San Niccolò i Treviso, nær Tommaso da Modenas berømte serie av dominikanske mestre, også fra rundt 1370. Englene over Margaretas stående skikkelse holder en krone, og hennes portrett er omgitt av to inskripsjoner: Beata Margareta regina Ungariæ Ordinis Fratrum Predicatorum («den salige Margareta, dronning av Ungarn, fra dominikanerordenen») og Ego enim stigmata Xti in corpore meo porto – sistnevnte et sitat fra apostelen Paulus (Gal 6,17) («Jeg bærer Jesu kjennetegn på min kropp») (Gunnes).
Senere, da den nidkjære propagandisten for helligkåring av den hellige Katarina av Siena, Tommaso d’Antonio da Siena (1350-1434), kjent som Caffarini, prior for dominikanerklosteret Santi Giovanni e Paolo i Venezia, kontaktet de ungarske dominikanerne for å spørre om hva de visste om Margaretas stigmata, hadde hans ungarske medbrødre skuffende nyheter til ham. Provinsial Gregor skrev i 1409 at den svært detaljerte dokumentasjonen fra prosessen i 1276 overhode ikke nevnte noe om stigmata, som derfor må ha vært et falskt rykte. Han la til at dette tegnet på himmelsk gunst faktisk hadde blitt gitt til en annen ungarsk dominikanernonne med et hellig liv, Margaretas magistra, den salige Helena (ca 1200-70).
På 1370-tallet gjorde de ungarske angevinerne et nytt forsøk på å få liv i Margaretas helligkåringsprosess. Pave Urban VI (1378-89) utstedte et dekret den 1. juni 1379 som siterte anmodningen fra enkedronning Elisabeth og ga adressaten (en navnløs ungarsk høyere kleriker) i oppdrag å foreta, sammen med patriark Stefan av Jerusalem og biskopene av Pécs og Veszprém, en undersøkelse av kong Bélas datter Margaretas liv og mirakler.
Denne pavelige annonseringen av en ny helligkåringsprosess kom i det andre året av Det store skisma (1378-1417). Det doble pavevalget skapte bestyrtelse i hele den vestlige kristenheten og gjorde valget mellom dem – Urban VI i Roma og motpave Klemens VII i Avignon – til det dominerende spørsmålet i året 1378-79, ettersom de to pavene gjennom diplomatisk manøvrering forsøkte å vinne støttespillere over på sin side. Det er i denne konteksten vi må vurdere Urban VIs dekret av 1. juni 1379.
En av Urban VIs hovedformål var å sikre en allianse med angevinerne som styrte i Ungarn og den gangen også i Polen. Kort etter sitt valg i mai 1378 vendte han seg åpent mot dronning Johanna I av Napoli, og i kraft av Den hellige stols overlensherredømme over Napoli, truet han med å frata henne kronen og sende henne i kloster. I 1380 ekskommuniserte og avsatte han dronningen, og som hennes erstatter på Napolis trone valgte paven hennes fetter Karl III av Durazzo (1381-86), som levde ved hoffet til kong Ludvig den store av Ungarn (1342-82), og dette ble starten på en stadig nærmere allianse med Ludvig.
I desember 1378 sendte Urban VI kardinal Pileus de Prata på et diplomatisk oppdrag til Ungarn. Han ble i landet de første månedene i 1379 og besøkte også Praha. Det var opplagt gjennom hans innsats at kong Venceslas IV (1378-1400), som nettopp hadde kommet på den bøhmiske tronen og også bar tittelen Romernes konge, gikk med på et møte med Ludvig den store. De to kongene møttes på slottet i Zólyom i Slovakia, hvor de seremonielt annonserte sin felles støtte til Urban VI, stadfestet forlovelsen mellom Maria av Anjou og Sigismund av Luxembourg, og høyst sannsynlig ble de enige om å støtte Karl III av Durazzos krav på tronen i Napoli.
Ved å ta opp helligkåringsprosessen for den ungarske prinsessen som ble dominikanernonne, må pave Urban VI ha blitt påvirket av et medlem av hans nærmeste krets som var svært aktiv i å sikre internasjonal støtte for ham, nemlig den høyt respekterte visjonære dominikanernonnen Katarina av Siena. Hun skrev direkte til kongen av Ungarn tidlig i 1379, og tidligere hadde hun skrevet til hans mor, enkedronning Elisabeth, i 1375. Katarina av Siena og hennes krets, spesielt hennes skriftefar Raimund av Capua, som skulle bli generalmagister for dominikanerordenen fra 1380, og han som skrev mange av Katarinas brev, Stefano Maconi, kan ha visst at Margareta av Ungarn ble æret som en helgen, til og med som en stigmatisert helgen, i kirkene i italienske dominikanerinneklostre (i Firenze, Perugia og Treviso). Så da pave Urban VI, omgitt av dominikanske rådgivere og mens han ga spesiell støtte til ungarske affærer, beordret en ny undersøkelse av Margaretas sak, støttet han ikke bare anmodningen om en dynastisk kult for en kongefamilie han ønsket å vinne som alliert, men tok også opp saken til en utbredt, men fortsatt uoffisiell kult forbundet med dominikanerordenen, en som ble stadig mer populær i Italia i den siste tredjedelen av 1300-tallet.
Pave Urban VIs valg av medlemmer til helligkåringskongregasjonen er også avslørende. Blant de 29 nye kardinalene som Urban utnevnte den 28. september 1378 i et forsøk på å skape en motvekt til den fraksjonen som var fiendtlig innstilt til ham i kardinalkollegiet, en av hans første handlinger etter at han var valgt til pave, var den høyeste ungarske kirkelige dignitæren, erkebiskop Demeter av Esztergom siden den 16. august 1378, tidligere biskop av Zagreb. Paven ga han titularkirken Sancti Quatuor Coronati, mens han beordret ham til å fortsette å virke i Ungarn som erkebiskop av Esztergom. Demeter kan ha vært adressaten for dekretet i juni 1379 som ga ordre om en ny helligkåringsprosedyre, og leder for undersøkelseskommisjonen. Et ekko av dette kan ses i et dekret han utstedte noen måneder senere, den 22. november 1379, hvor han blant annet kalte seg in regno Hungariæ sedis apostolice legatus («den apostoliske stols legat i kongeriket Ungarn»).
Det medlemmet av kommisjonen som kalles «Stefan, patriark av Jerusalem», var ingen andre enn István Szigeti, erkebiskop av Kalocsa, den andre kirkelige dignitæren i riket, et verv han hadde mellom 1367 og 1382. I et charter av 4. desember 1378 refererte også han til seg selv som pavelig legat, muligens en tittel han hadde fått i anledning helligkåringskommisjonen. Et annet medlem av kommisjonen var biskop Bálint Alsáni av Pécs (ung. Bálint = Valentin). I 1384 utnevnte pave Urban også ham til kardinal på lignende vilkår som Demeter, slik at han ikke måtte gi opp sin tittel som biskop av Pécs. Vi vet lite om kommisjonens fjerde medlem, biskopen av Veszprém. Den trolige forklaringen er at biskopen av Veszprém ikke ble inkludert i kommisjonen av personlige grunner, men på grunn av hans bispedømmekompetanse. Et tidligere avsnitt i bullen viser at pavens kanselli var klar over at Hareøya, hvor Margareta levde, tilhørte bispedømmet Veszprém.
Erkebiskop Demeter av Esztergom, erkebiskop István Szigeti av Kalocsa og biskop Bálint Alsáni av Pécs ville ha vært godt kvalifisert til å organisere den nye kommisjonen for Margaretas helligkåring dersom den virkelig hadde blitt igangsatt, men alle tegn synes å indikere at det ble den ikke. Denne gangen var grunnen mest sannsynligvis å finne i situasjonen i Ungarn. De utnevnte medlemmene av kommisjonen hadde andre ting å drive med mellom 1378 og 1380. Enkedronning Elisabeth døde i desember 1380, og kong Ludvig døde den 10. september 1382. Margaretas helligkåring måtte vente i ytterligere flere århundrer.
Kong Matthias (1458-90) anmodet to ganger, i 1462 og 1464, pave Pius II (1458-64) om å gjenåpne «avbrutte saker» i Margaretas helligkåringsprosess. Forsøk fortsatte også i nyere tid, og i 1600 ble saken sendt tilbake til Roma for en offisielle uttalelse, og i 1640 ble den tatt opp igjen, men heller ikke denne gangen ble den fullført. Mellom 1639 og 1643 ble vitner hørt i Bratislava i Slovakia etter initiativ av Zsigmond Ferrarius og under koordinering av Antonio Sartori. I mellomtiden ble Margareta allerede æret som en helgen i hjemlandet.
Man måtte vente til 1729 etter en kanonisk identifikasjon av levningene, da papirene ble kopiert fra den kopien som hadde vært oppbevart av nonnene siden 1276. De rundt femti bevarte vitneforklaringene fra denne prosessen er hovedkilden til hennes biografi. Det listes opp 27 mirakler, inkludert helbredelser og en sak med oppvekking fra de døde. Men Kirken er tilbøyelig til å være skeptisk til ytterliggående botsøvelser, så prosessen ble aldri fullført.
Dominikanerordenen fornyet sine forsøk mellom 1729 og 1770, men alt var forgjeves. Et forsøk som ble gjort på å gjenåpne prosessen i 1770 av grev Ignác Batthyány, var også resultatløst. Men hennes kult ble likevel til slutt stadfestet den 28. juli 1789 av pave Pius VI (1775-99), noe som tilsvarer en saligkåring. Pave Pius VII (1800-23) opphøyde hennes fest til en festum duplex. Mens den offisielle anerkjennelsen lot vente på seg, ble kulten for Margareta i 1804 utvidet til dominikanerordenen og bispedømmene i Transilvania. I løpet av 1800-tallet ble festen utvidet til alle ungarske bispedømmer. Etter initiativ fra dominikanerordenen og noen kardinaler ble hun endelig helligkåret den 19. november 1943 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58), på en tid da Ungarn var under nazistisk kontroll og hadde behov for et løft i den nasjonale selvrespekten. Da hadde prosessen vart i 672 år siden 1271. Den gangen var 19. november festen for hennes tante, den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-31) (nå 17. november).
Imens hadde Margaretas relikvier på grunn av den tyrkiske invasjonen blitt overført i 1618 fra klosteret på Hareøya til klarissene i Bratislava (ung: Pozsony; ty: Pressburg), da dominikanerklosteret ble oppløst og deretter ødelagt. Ruinene av klosteret kan fortsatt ses. Senere ble relikviene flyttet til Buda. Etter at ordenen ble oppløst sammen med alle andre monastiske ordener i 1782 av keiser Josef II (1765-90), ble relikviene delvis ødelagt i 1789, men noen deler oppbevares fortsatt i Esztergom, Györ og Pannonhalma.
Mange av detaljene om Margaretas liv er kjent fra «Legenden om den hellige Margareta» (Szent Margit legendája), som trolig ble skrevet på 1300-tallet og oversatt fra latin til ungarsk på 1400-tallet. Den eneste bevarte kopien av legenden er i «Margareta-kodeksen» kopiert av dominikanernonnen Lea Ráskay rundt 1510.
I det førkonsiliære Martyrologium Romanum sto denne teksten under hennes dødsdag 18. januar:
Budæ, in Hungária, sanctæ Margaritæ, Virginis, e regia Arpadensium familia, Ordinis sancti Dominici Monialis, virtute castitatis et arctissima pœnitentia insignis, quam Pius Duodecimus, Pontifex Maximus, sanctarum Virginum catalogo adscripsit.
I Buda i Ungarn, den hellige Margareta, jomfru, fra kongefamilien Árpád, nonne i dominikanerordenen, bemerkelsesverdig for dyden av kyskhet og for å være forent anger, Paul, og hvem den tolvte for Suverene pave, katalogen over de hellige, de hellige jomfruene.
Samme minnedag har hun også i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):
Apud Budam in Hungária, sanctæ Margarítæ, vírginis, quæ, fília Belæ regis Quarti, a paréntibus pro pátriæ liberatióne a Tártaris Deo vota et infans moniálibus Ordinis Prædicatórum trádita, adhuc duodénnis professióne religiósa ita Dómino totam se cóntulit, ut Christo crucifíxo ímpigre studúerit assimilári.
Ved Buda i Ungarn, den hellige Margareta, jomfru, datter av kong Béla IV, ble lovet i et løfte til Gud av sine foreldre for frigjøringen av hjemlandet fra tartarene og betrodd i tidlig alder til dominikanernonnene, da hun selv var tolv år gammel, vigslet hun seg så fullstendig til Gud gjennom å avlegge de religiøse løftene, og hun ønsket å være lik den korsfestete Kristus.
26. januar nevnes også som minnedag. Hennes attributt i kunsten er lilje og bok. Hun fremstilles som nonne med lilje og en krone ved føttene, som hun jo ga avkall på ved ikke å gifte seg med Ottokar II. Ofte er hennes kappe dekket med stjerner. Hennes bilde er svært hyppig i italiensk og ungarsk ikonografi. I Frankrike følte den hellige Jeanne d’Arc (1412-31) seg i 1425 kalt av mystiske «stemmer» til å styrke sin tro og å frigjøre Frankrike. I prosessen som skulle ende med at hun ble brent på bålet, ga hun disse «stemmene» navn: «Erkeengelen Mikael, Katarina av Siena og Margareta av Ungarn».
Bildet av henne (øverst) er fra en freske av Simone Martini (1280/85-1344) fra 1318 i den nedre basilikaen San Francesco i Assisi. Dette portrettet hadde alltid vært identifisert som den hellige Klara av Assisi, inntil en nylig rengjøring av fresken avslørte et lite kors, Margaretas symbol. Dette bildet er en del av en serie fresker ved siden av alteret for Elisabeth av Ungarn i basilikaens høyre tverrskip, som viser fra venstre mot høyre de hellige Frans av Assisi, Ludvig av Toulouse, Elisabeth av Ungarn, Margareta av Ungarn, Emerik av Ungarn, Stefan av Ungarn, Maria med barnet og Ladislas av Ungarn. På bildet av hellige og salige dominikanere av en anonym Maestro delle effigi domenicane i kirken Santa Maria Novella i Firenze (ca 1335-40), står Margareta i første rad ytterst til venstre.
Hun må ikke blandes sammen med den Margareta av Ungarn (1175-ca 1223) som giftet seg med den bysantinske keiseren Isak II Angelos (1185-95;1203-04).
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Butler (I), Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Bunson, Delaney (1), Dorcy, Engelhart, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, Index99, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, snl.no, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, de.wikipedia.org, Butler 1866, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen.net, katolikus.hu, hunghist.org, op.org, willingshepherds.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. februar 2000 – Oppdatert: 25. april 2021