Den hellige Nikolas Salomo Leclercq (1745-1792)

Den hellige Salomo (fr: Salomon) ble født som Nikolas Leclercq [Leclerq] den 15. november 1745 i Boulogne-sur-Mer i departementet Pas-de-Calais og bispedømmet Arras i regionen Nord-Pas-de-Calais i Nord-Frankrike (fra 2016: regionen Nord-Pas-de-Calais-Picardie). Han mottok i dåpen navnene Vilhelm Nikolas Ludvig (fr: Guillaume-Nicolas-Louis), men han ble alltid kalt Nikolas. Han var den femte av ni barn av François og Marie-Barbe Leclercq, hans søsken var Jean-François, Antoine-Laurent, Marie-Barbe, Louis-Augustin, François-Victor, Pierre-Eustace, Marie-Achille og Rosalie. François Leclercq var en velstående vinhandler og medlem av borgerskapet, la bourgeoisie. Nikolas vokste opp i et lykkelig hjem hvor det var kjærlighet og sikkerhet og en sunn oppdragelse.

Da Nikolas var ti år gammel, bestemte hans foreldre seg for å sende ham til skolen som «De kristne skolebrødrene» drev i Rue Siblequin, rundt en kilometer fra deres hus. Kongregasjonen «Brødre av Kristne skoler» (Institutum Fratrum Scolarum Christianorum – FSC) er i USA kjent som Kristne brødre og i resten av verden som De la Salle-brødrene. Instituttet ble grunnlagt i Reims i 1680 av den hellige Johannes Baptist de la Salle. Formålet var gratis undervisning av gutter, særlig fra fattige familier, og den var Kirkens mest moderne skoleorden. Selv om De la Salle selv var prest, var han nøye med å påse at brødrene ikke ble presteviet, de avla fornybare løfter og ble opplært til lærere for forskjellige oppgaver og typer av elever.

Etter seks år på brødrenes skole begynte Nikolas som lærling i et garveri i byen Desvres rundt 25 kilometer fra Boulogne. Da han var ferdig med læretiden, dro han for å arbeide hos sin onkel Louis-Marie Dupont som inspektør i bryggeriet i Boulogne. Men etter få måneder forlot han bryggeriet og bestemte seg for å utvide sin horisont i storbyen Paris.

Det var i Paris at Nikolas opplevde noe av en omvendelse. Han kjente en følelse av uro over sin manglende evne til å slå seg til ro i noen av yrkene han hadde forsøkt seg på. Denne uroen nådde et høydepunkt og avslørte seg som et kall til ordenslivet. Hans ønske om å gå inn i en orden, som han bare vagt hadde følt tidligere, ble nå klart for ham. Nikolas vendte tilbake til Boulogne og fortalte foreldrene om sin avgjørelse. Det var bare naturlig at François Leclercq var noe skuffet over sønnens beslutning, for den kongregasjonen han hadde valgt å gå inn i, var De la Salle-brødrene, hans egne tidligere lærere. Denne kongregasjonen tilbød ikke hans sønn noen sjanser til å motta heder eller ære av noe verdslig slag, for den besto av legbrødre og var viet utdannelse av de fattige klasser og deres medlemmer levde et svært hardt, obskurt og miskjent liv.

Men den 21-årige Nikolas sluttet seg den 25. mars 1767 til kongregasjonens novisiat i Rouen (Saint-Yon) og fikk ordensnavnet bror Salomo (fr: Salomon). Han var en god student og anerkjent for sin fromhet og sitt dype bønneliv. Han tilbrakte flere år med undervisning på ulike skoler over hele Frankrike, og han var vitne til mye av den politiske uroen som rev hans land i stykker. Han ble novisemester i sin kommunitet, og han korresponderte ofte med sine brødre og søstre om åndelige spørsmål. Han arbeidet som fullmektig (økonom) i kongregasjonens moderhus før han ble sekretær for generalsuperioren, bror Agathon (1731-98).

I alle sine oppgaver viste bror Salomo en stor kjærlighet til ungdommen og viet seg fullstendig til det arbeidet som var betrodd ham. En kilde skriver at bror Salomo overtok som generalsuperior, men han står ikke på listen over Frères Supérieurs généraux de l'Institut, hvor bror Agathon står som nummer fem (1777-98). En annen kilde kaller ham kongregasjonens «generalsekretær», kanskje det betyr «ordensgeneralens sekretær»?

Den franske revolusjon brøt ut med stormen på Bastillen den 14. juli 1789. Les mer om Den franske revolusjons bakgrunn og forløp i artikkelen Martyrer fra Den franske revolusjon og i biografien til De 191 Septembermartyrene. Etter å ha styrtet det kapetingiske monarkiet, pekte revolusjonens tilhengere ut Den katolske kirke som sitt hovedmål. Den 12. juli 1790 trådte loven om kirken som statlig embetsverk i kraft, den såkalte «geistlighetens sivilforfatning» (constitution civile du clergé). Dermed sikret staten seg kontroll over den franske Kirken, og prester og ordensbrødre ble pålagt å avlegge ed på sivilforfatningen under trussel om eksil, fengsling eller død.

De fleste av skolebrødrene nektet i 1791 å avlegge eden på den såkalte sivilforfatningen, og Nikolas var en av dem. Dermed ble de gradvis tvunget til å forlate sine skoler og kommuniteter. Til slutt ble instituttet fratatt enhver legal status i Frankrike. Etter å ha nektet å avlegge eden, levde bror Salomo alene i hemmelighet i Paris, mens bror Agathon ble værende i moderhuset utenfor byen. Det er bevart mange av bror Salomos brev til familien, og det siste er datert 15. august 1792.

Samme dag ble han arrestert, og sammen med mange andre prester og brødre som hadde begått samme «forbrytelse», ble han fengslet i karmelittklosteret (Hôtel des Carmes) i Rue de Rennes i Paris, som var omgjort til fengsel. I klosterkirken satt han sammen med 160 andre klerikere. Om ettermiddagen den 2. september 1792 var han blant de rundt 120 som led martyrdøden der ved å bli slaktet ned av sverd i bygningen og i klosterhagen. Av de 120 martyrene ble 95 saligkåret.

Under galskapen tidlig i september 1792 regnes det med at rundt 1 400 personer ble henrettet, av dem var 217 prester. Fordi det i noen saker manglet bevis, ble ikke alle Septembermartyrene saligkåret. Men 191 av dem fikk den 1. oktober 1926 sin død anerkjent som et martyrium in odium fidei («av hat til troen»), og de fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De 191 ble saligkåret den 17. oktober 1926 av pave Pius XI (1922-39) som gruppen «Den salige Johannes Maria du Lau d’Alleman og 190 ledsagere») – Salomo er nr 57 på listen. Han er den eneste skolebroren blant de 191 saligkårede, og han er ordenens første martyr og den første salige.

Alle martyrer for Den franske revolusjon feires kollektivt den 2. januar, men de enkelte gruppene blant de 191 Septembermartyrene feires også på sine separate minnedager 2. og 3. september – Nikolas Salomo Leclercq minnes på dødsdagen 2. september. I sin kongregasjon feires han da sammen med sine tre ordensbrødre blant Rochefort-martyrene fra 1794 (den salige Johannes Baptist Souzy og hans 63 ledsagere), de salige Peter Sulpicius Kristoffer Faverge (fr: Pierre-Sulpice-Christophe) (1745-94), Johannes Mopinot (fr: Jean) (1724-94) og Johannes Baptist Guillaume (fr: Jean-Baptiste) (1755-94).

I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er gruppen på 191 Septembermartyrer delt i fire, en gruppe på 96 martyrer [dette må være en trykkfeil, skal være 3 biskoper og 92 ledsagere = 95] og en gruppe på 21 martyrer med minnedag den 2. september og en gruppe på 72 og en gruppe på tre med minnedag den 3. september: (95+21+72+3 = 191).

Gruppe 1, 95 martyrer drept den 2. september 1792 i Les Carmes:

Parísiis in Gállia, pássio beatórum mártyrum Ioánnis Maríæ du Lau d’Allemans, Francísci Ioséphi et Petri Ludovíci de la Rochefoucauld, episcopórum, atque nonagínta et trium sociórum, clericórum vel Religiosórum, qui, cum iusiurándum nefárie témpore gálliæ perturbatiónis cléricis impósitum renuíssent, in convéntum Carmelitárum coácti in ódium religiónis pro Christo trucidáti sunt.

I Paris i Frankrike, lidelsen til de salige martyrene Johannes Maria du Lau d’Allemans, Frans Josef og Peter Ludvig de la Rochefoucauld, biskoper, og nittitre [skal være 92] ledsagere, klerikere eller ordensmenn, som da de nektet å avlegge den ugudelige eden som var pålagt de geistlige under den franske revolusjon, ble fengslet i karmelittklosteret av hat mot religionen og drept for Kristus.

Gruppe 2, 21 martyrer drept den 2. september 1792 i klosteret i Saint-Germain-des-Prés:

Ibídem, eódem die et anno, beáti Petri Iacóbi Maríæ Vitalis, presbýteri, et vigínti sociórum, mártyrum, qui in eádem tempestáte in abbátia Sancti Germáni Praténsi in ódium Ecclésiæ interfécti sunt.

På samme sted, dag og år, den salige Peter Jakob Maria Vitalis, prest, og tyve ledsagere, martyrer, drept av hat til kirken under de samme forhold i klosteret i Saint-Germain-des-Prés.

Gruppe 3, 72 martyrer drept den 3. september 1792 i seminaret Saint-Firmin:

Parísiis in Gállia, pássio beatórum Andréæ Abel Alricy, presbýteri, atque uníus et septuagínta sociórum, mártyrum, quorum pleríque presbýteri, qui post pridiánam cædem in Seminário Sancti Firmíni tamquam in cárcere reclúsi in ódium Ecclésiæ trucidáti sunt.

I Paris i Frankrike, lidelsen til den salige Andreas Abel Alricy, prest, og 71 ledsagere, martyrer, hvorav de fleste var prester, som etter gårsdagens massakre ble satt i fengsel i seminaret Saint-Firmin og drept av hat til troen.

Gruppe 4, tre martyrer drept den 3. september 1792 i fengselet «La Force»:

Ibídem, eódem die et anno, beatórum Ioánnis Baptístæ Bottex, Michaélis Maríæ Francísci de la Gardette, Francísci Hyacínhi le Livecde Trésurin, qui in eádem tempestáte in cárcere «La Force» nuncupáto pro Christo occubuérunt.

På samme sted, dag og år, de salige Johannes Baptist Bottex, Mikael Maria Frans de la Gardette, Frans Hyacint le Livecde Trésurin, som på samme tid i fengselet «La Force» også døde for Kristi skyld.

I januar 2011 åpnet bispedømmet Caracas en informativprosess vedrørende en helbredelse som kunne være et mulig mirakel på bror Salomo Leclercqs forbønn, og prosessen ble avsluttet den 30. september 2011 av biskop Pedro Nicolás Bermúdez, som var sendt som personlig utsending fra kardinal Jorge Urosa Savino, erkebiskop av Caracas og en tidligere student ved Colegio La Salle i La Colina. Mange andre dignitærer var også til stede, inkludert medlemmer av det kirkelige tribunalet, p. Trino Fernández, utnevnt dommer, p. Francisco Morales, promotor iustitiae, dr. Manuel Guzmán, medisinsk ekspert og Doña María de Fleury, notarius publicus. Også til stede var br. Rodolfo Cosimo Meoli, generalpostulator for skolebrødrene i Roma. Visepostulatoren, dr. Santiago Uson, var der sammen med mange brødre, inkludert br. visitator Gerardo Castillo og av mange prester, søstre, seminarister og troende legfolk.

Det angivelige mirakelet som ble undersøkt, gjaldt den femårige María Alejandra Hernández fra en forstad til Venezuelas hovedstad Caracas, som i 2007 på uforklarlig vis overlevde etter å ha blitt bitt av en svært giftig slange nær det barnehjemmet hvor hun bodde, Casa Hogar de la Ermita del Hatillo, som ble drevet av ordenssøstre. Hun ble brakt til sykehus, men etter to dager uten tegn på bedring, ga legene henne liten sjanse til å overleve, men de tilbød seg å amputere beinet for å forsøke å redde hennes liv.

Søstrene mente at bare «et mirakel» kunne redde henne. Søstrene, barna og de troende i La Ermita, ledet av p. Rafael Febres Cordero, begynte da å be om forbønn fra den salige Salomo Leclerq foran statuen av ham i det lille eremitasje-kapellet i nærheten av hjemmet. Mindre enn to timer etter starten av deres bønner, fikk den lille María Alejandra bevisstheten tilbake, og på kort tid forsvant alle symptomene. Den 9. mai 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på br. Salomos forbønn, noe som åpnet for en helligkåring.

Men hvordan hadde statuen av den fremtidige helgenen, som er nesten ukjent i hjemlandet, kommet til denne fjelleremitasjen ved hovedstaden i Venezuela? Grunnen er at Skolebrødrene lenge hadde hatt et viktig novisiat ikke langt unna. Deres kapell ble utsmykket med en statue av bror Salomo, som var den første martyren og den første saligkårede fra deres kongregasjon. Han blir vist en stor ærbødighet alle steder i verden hvor brødrene virker. Etter salget av novisiatet ved sentraluniversitetet i Venezuela i 1970, ble statuen av bror Salomo etterlatt i kollegiet de drev i Caracas, før en prest med en stor hengivenhet for den hellige franskmannen spurte brødrene om han kunne sette statuen i det lille kapellet som han prøvde å gjenopplive for vanskeligstilte ungdomsgrupper.

Salomo Leclerq ble helligkåret av pave Frans på Petersplassen den 16. oktober 2016 sammen med seks andre, de hellige Manuel González García (1877-1940), spansk biskop og ordensgrunnlegger, Ludvig Pavoni (1784-1849), prest og ordensgrunnlegger, Alfons Maria Fusco (1839-1910), prest og ordensgrunnlegger, Elisabeth Catez (av den helligste Treenighet) (1880-1906), ordenssøster OCD, Josef Gabriel del Rosario Brochero (1840-1914), argentinsk sekularprest, og Josef Sánchez del Río (1913-1928), meksikansk ung legmann og martyr.

Kilder: MR2004, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, pl.wikipedia.org, lasalle.org, lasalle-po.org, cbhs.org, dlsu.edu.ph, newsaints.faithweb.com, la-croix.com, patheos.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 13. oktober 2016