Skytshelgen for kirkemusikere; mot tørke, for regn
Den hellige Odo (fr: Odon eller Eudes) ble født ca år 878 i Tours i Frankrike som sønn av den frankiske ridderen Abbo (Ebles) av Maine, som hersket over Déols på grensen mellom Poitou og Lorraine, og hans hustru Hildegard. Han vokste opp først hos grev Fulk (Foulques) II av Anjou og deretter hos hertug Vilhelm (Guillaume) le Pieux av Aquitania, den fremtidige grunnlegger av klosteret Cluny. Han fikk sin utdannelse ved katedralskolen ved St. Martin i Tours. Han startet trening for en militær karriere, men som 19-åring ble han rammet av en uspesifisert sykdom, og måtte oppgi de militære planene.
I stedet vendte han tilbake til Tours og mottok tonsuren i St. Martinskirken i Tours. Han studerte deretter i fem år i Paris og Reims, og var spesielt interessert i musikk, en entusiasme som ble delt av hans lærer, den hellige Remigius av Auxerre. Han vendte tilbake til Tours og ble kannik i St. Martin. Her leste han den hellige Benedikts regel for første gang. Dette gjorde at han i år 909 gikk av som kannik og ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti - OSB) i Baume-les-Messieurs i bispedømmet Besançon. Der ble reformen til den hellige abbeden Benedikt av Aniane strengt overholdt. Han mottok drakten av den hellige abbed Berno, som året etter ble den første abbed av Cluny.
Klosteret Cluny ved Mâcon i Burgund nordvest for Lyon ble grunnlagt i 910 av Vilhelm av Aquitania og begynte sitt liv som et reformert, men temmelig ukjent kloster. Det fulgte Benedikts regel med en strenghet som var uvanlig på den tiden. Få ville ha spådd dets raske vekst til å bli det viktigste klosteret i Europa. Klosteret ble senteret for reformen og den åndelige fornyelsen av det vestlige munkevesenet på 1000- og 1100-tallet.
Under abbed Berno ble Odo snart gjort til leder av klosterskolen i Baume, og i 924 ble han abbed i klosteret der. Før Berno døde i 927, utpekte han selv Odo til sin etterfølger og Clunys andre abbed, og samtidig abbed for Déols og Massay, to andre av Bernos seks klostre. Berno utnevnte sin nevø Guido til abbed av de tre andre: Gigny, Baume og Ethice. Odo hadde med seg rundt hundre bøker som ble starten på det store og berømte biblioteket i Cluny. Han fortsatte sin forgjengers arbeid, og under hans ledelse nådde dette kristenhetens senter sitt første høydepunkt. En av hans viktigste resultater var at han oppnådde pavelige og kongelige chartre som anerkjente Clunys immunitet og frihet fra all verdslig innflytelse og dominans.
I Odos embetsperiode trakk Cluny til seg mange menn som ønsket å følge dets observans, og antallet munker økte hurtig. Mange besøk i Roma satte ham dessuten i stand til å innføre prinsippene for Cluny-observansen i viktige italienske klostre. Odo ble dermed grunnlegger av den såkalte cluniacensiske bevegelse, som gikk over vesten de neste århundrene. I 931 fikk han i oppdrag av pave Johannes XI (931-35) å reformere klostrene i Aquitania, Nord-Frankrike og Italia. Han reformerte, ikke uten vanskeligheter, en rekke franske klostre etter samme prinsipper, og berømte franske klostre som Fleury-sur-Loire og Bourg-Dieu ble styrt direkte av ham. Hans reformer ble innført i mange andre klostre i det sørøstlige og sentrale Frankrike under pavelig innflytelse.
Pavens privilegium gjorde ham i stand til å samle flere klostre under sin ledelse og å motta munker i Cluny fra klostre som ennå ikke var reformert. De fleste av de reformerte klostrene forble imidlertid uavhengige, og flere ble sentre for reform. I Roma reformerte Odo på oppdrag fra pave Johannes XI klosteret St. Paulus utenfor Murene og utøvde stor innflytelse over både Monte Cassino og Subiaco. I hans tid som abbed sluttet 17 klostre seg til reformen. Selv grunnla han klosteret for Vår Frue på Aventin-høyden i Roma.
For det indre liv i Cluny og de tilknyttede klostrene insisterte Odo på taushet, enkel kost og en radikal tilbakevending til Benedikts regel, et liv etter de evangeliske råd fattigdom, kyskhet og lydighet, med korbønnen i sentrum. Mange klerikere praktiserte ikke kyskhetsbudet på den tiden, men gjennom Cluny-bevegelsen ble idealene for presteskapet skapt, og de skulle bli gjennomført med den gregorianske reformen. Selv var han med sin asketiske og vennlige levemåte et stort forbilde for mange geistlige på den tiden.
Fordi han trakk seg tilbake fra verden og ikke hadde noen verdslige ambisjoner, ble han ofte tilkalt for å opptre som upartisk megler i politiske disputter mellom menn med makt, særlig mellom Hugo av Provençe, «konge av Italia», og den romerske patricius Alberik (932-54) i 936 etter ordre fra pave Leo VII (936-39). Han fikk til en midlertidig fred ved å arrangere et ekteskap mellom Alberik og en datter av Hugo, men ble tvunget til å returnere til Roma for å lappe sammen avtalen to ganger i løpet av de neste seks årene. Mot slutten av sitt liv var Odo blitt enormt innflytelsesrik og høyt respektert. Han overtalte mange verdslige herskere til å gi fra seg makten over klostre som de hadde kontrollert ulovlig.
Det fortelles mange anekdoter om Odo, om hvordan han forente den strengeste disiplin med et varmt hjerte og en levende sans for humor. Han var ikke rigid av temperament, og han var kjent for sin sjenerøsitet mot de fattige og for sin medfølelse med fanger. To hendelser fortalt av hans biografer kaster lys over Odos personlighet og stil. Da han først reiste til klosteret Fleury, kom munkene, som gikk mot dette forsøket på å riste dem ut av sine avslappede vaner, ham i møte bevæpnet med sverd og steiner, og noen av dem truet til og med å drepe ham hvis han krysset deres terskel. Odo snakket rolig til dem, ga dem tre dager til å kjøle seg ned og red deretter opp til inngangen på et esel som om ingenting hadde skjedd. «De mottok ham som en far og hans følge hadde ikke annet å gjøre enn å dra bort». En annen gang forsøkte en bonde, som sa at munkene i San Paolo fuori le Mura skyldte ham penger, å drepe ham ved å kaste en stein på ham. Odo betalte ham pengene og tenkte ikke mer over saken før han hørte at Alberik hadde dømt mannen til å miste den høyre hånden for mordforsøk. Han gikk straks til fyrsten for å få dommen annullert, og mannen ble satt fri.
Det var musikken som sto den store abbeden nærmest, han komponerte mye og skapte seg også et navn som musikkteoretiker. Han la stor vekt på en høytidelig liturgi og den liturgiske sangen. Mange av våre vakreste gregorianske melodier er komponert av ham, derfor æres han som kirkemusikernes skytshelgen. Noe av det siste han gjorde før han døde, var å komponere en hymne til ære for den hellige Martin av Tours. Det er også bevart en annen hymne og tolv metriske koralantifoner for St. Martin. Han etterlot noen få skriftlige arbeider, blant dem en biografi om den hellige samtidige Gerald av Aurillac og et langt episk dikt om Kristi forløsning av menneskeheten (Occupatio) i flere bind. Han skrev også tre bøker med moralske essay (Collationes). Han skal også ha skrevet flere bøker om musikk, men disse er ikke bevart, og de som bærer hans navn, er ikke hans.
I 942 dro Odo til Roma enda en gang, og på veien tilbake stoppet han i klosteret Saint-Julien i Tours. Den 11. november var han med på å feire festen for sin skytshelgen, Martin av Tours. Like etter ble han syk, og han døde en uke senere, den 18. november 942. Han ble bisatt i klosterkirken der, som var grunnlagt av kong Klodvig. I 1407 ble hans relikvier skrinlagt, og relikviene ble siden overført til Isle-Jourdain. Ved Odos død var Cluny på god vei mot den meget store innflytelse det oppnådde under hans etterfølgere, de hellige Majolus, Odilo og Hugo.
Hans minnedag er 18. november (noen steder 19. november). 11. mai nevnes også, men det er ellers minnedagen til Majolus. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles som abbed med stav og/eller bok, hvor det gjerne står Statuta Cluniacens.
Da den romerske kalenderen ble reorganisert i 1968, ble det etablert en minnedag den 29. april som en felles minnedag for de syv hellige og salige abbeder som har ledet det innflytelsesrike klosteret Cluny. De har alle fremdeles sine individuelle minnedager i tillegg til denne fellesfesten. De seks andre er: De hellige Berno, Majolus, Odilo og Hugo og de salige Aymard og Peter den Ærverdige.