4. Olav Haraldsson og Karl den Store

I de lange vinternetter i Normandie har Olav sittet benket til bords med hertug Richard og andre normanniske høvdinger. God mat og drikke har løsnet på tungebåndet. Det er blitt fortalt om store hendinger fra fortiden. Veldige krigere og sagnomsuste begivenheter er blitt trukket frem fra historiens halvmørke. Særlig én person ble det talt mye om. Det var Karl den Store (Karla-Magnus) - alle kristne kongers og fyrsters store ideal. Alt det store og merkelige som ble berettet om denne frankerkongen, må ha falt i Olav Haraldssons smak. Han likte denne karen godt og tok ham til forbilde i sin senere kongsgjerning. Da Olavs sønn flere år senere ble nøddøpt i Norge mens kongen sov, og Sigvat Skald ga ham navnet Magnus etter Karla-Magnus, ble kongen særs blid. Det langskipet han brukte under sjøslag da han kom tilbake til Norge, kalte han Karlshovde. 6)

Skal vi forstå Olav Haraldsson som kristen statsmann, må vi vite litt om hans forbilde, keiser Karl den Store: 7) De omfattende folkevandringene, som fant sted i Europa fra ca.350 - ca.600, skapte et forferdelig politisk, og ikke minst religiøst, kaos. De germanske folkestammene veltet plyndrende inn over grensene til det vidstrakte romerske imperium og etterlot seg ruiner. Europa ble et lappeteppe av små stater, som stadig lå i krig med hverandre. Noen av disse stammene var hedenske, andre gikk over til arianismen, som fornektet at Kristus var Gud. Både hedningene og arianerne forfulgte katolikkene.

Det var også andre farer som truet det kristne Europa: De mongolske rytterskarene, som invaderte Europa fra øst, de muslimske sarasenerne som trengte på fra syd. Det var et spørsmål om å være eller ikke være for det kristne Europa. Lengselen etter fred gikk som et sukk gjennom hele kirken. Paven i Rom så seg om etter en lederskikkelse som kunne forsvare kristenheten både mot ytre og indre fiender. Blikket gikk vestover mot frankernes rike. Her hersket kong Klodwig. Han var den første germanske fyrste som ble katolikk (496). Frankerne fulgte kongens eksempel. En av hans etterfølgere, Pipin, ble salvet til konge av den hellige biskop Bonifatius. En slik salving er et nådemiddel (sakramentale), en kirkelig vigsel, som gir kongen både rett og plikt til å forsvare kirken mot ytre og indre fiender. Det er på denne tid det ble vanlig å bruke benevnelsen «en konge av Guds nåde» eller «rex iustus» (den rettferdige konge). Frankerkongen Karl den store ble ikke bare salvet, men kronet til keiser av pave Leo III. Det skjedde julenatten år 800. Det var pavens og hele kristenhetens inderlige lengsel etter fred som fikk ham til å krone Karl til keiser. Frankerkongen skulle forsvare katolikkene mot alle overgrep. Han skulle sørge for ro og orden i sitt vidstrakte rike, som nå omfattet størstedelen av Europa. Keiser Karl tok fatt på sin oppgave som kirkens forsvarer med brennende iver. Han så det derfor som sin plikt å sveise de mange små folkestammer sammen til ett rike og holde det samlet under sin egen sentrale ledelse. Bare slik kunne lov, orden og fred gjenopprettes i Europa, og - noe som er vel så viktig - bare ved en slik enhet, med en kristen keiser som det samlende punkt, kunne kristendommen få muligheter til å slå røtter og vokse. Med andre ord: For Karl den store ble det å samle Europa med sverdet for så å plante korset, en og samme sak. Vår generasjon kan med etterpåklokskap kritisere en slik religionspolitikk. Datidens kristne - både geistlige og verdslige autoriteter - så ingen annen løsning for å få ende på pol

Karl bygget et nettverk av kirker, klostre og skoler i alle områder av sitt rike og støttet kirkens kulturskapende virksomhet som et middel mot hedensk barbari. Vi kan idag med våre forutsetninger kritisere både hans tvangsmisjonering og hans innblanding i rent kirkelige saker. Paven tok ham da også flere ganger i kraftig skole. Men med den tanke på fred og stabilitet han skapte i Europa, og alt han gjorde for å fremme kirkens sak, ble han nok på den tid sett på som en fyrste av Guds nåde.

Slik har nok Olav Haraldsson forstått ham da han som nydøpt katolikk satte kursen hjemover til Norge. Nå hører det med til historien at alt det Karl den store hadde bygget opp av politisk fred og kristen enhet ble lagt i grus da hans etterkommere delte riket mellom seg. Åttehundretallet er vel det mørkeste kapitel i kirkens historie. Så fulgte en strålende fornyelse i det tiende og ellevte århundre. Den gikk ut fra klosteret Cluny i Frankerriket og spredte seg som ild i tørt gress over hele det kristne Europa. Karl den stores fyrsteideal kom atter i høysetet. Olavs vert i Normandie, Richard II, og geistligheten i hans fyrstedømme, brant for reformtankene. Det gjorde også de geistlige som Olav tok med seg fra England til Norge. Jeg har dvelt så lenge ved Karl den store - det som gikk forut for hans tid, og det som fulgte etter - for at vi lettere skal forstå Olav Haraldsson gjenreisningsarbeid i Norge. Karl den stores forbilde har vært bestemmende for hele hans senere kongsgjerning. 8)