Den hellige Olof Skötkonung av Sverige (~980-~1022)

Den hellige Olof Eriksson (Olov, Olav; lat: Olavus) ble født rundt 980 i Sverige. Han var sønn av kong Erik Seiersæl (Segersäll) (ca 970-ca 995), og han overtok ved farens død rundt 995 som konge av Sverige som Olof III. Han skal ha vært den første kongen som hersket over både svear og götar, og han var konge til sin død rundt 1022. Da han overtok som konge, forsonte han seg med kong Sven Tjugeskjegg av Danmark (ca 986-1014), som ikke bare fikk tilbake sitt rike, men som også giftet seg med Olofs mor.

Historikerne tror ikke lenger at hans mor var den Sigrid Storråde, en datter av den västergötiske høvdingen Skoglar Toste, som norske og islandske sagafortellere skrev om og som Snorre hevder at Olav Tryggvason fridde til. Nå mener man at hun var en slavisk prinsesse, datter av fyrst Mieszko I av Polen. Hun het Swiatoslawa, men det navnet var så umulig å uttale at hun ble kalt Gunhild. Med kong Sven fikk hun to sønner, Harald og Knut, senere kong Knut den Store av England og Danmark (1016-35).

Olof er ellers en skyggeaktig skikkelse som vi ikke vet stort mer om enn at han faktisk eksisterte. Han var kristen, etter tradisjonen døpt i 1008 i Husaby i Västergötland av den hellige Sigfrid av Växjö i den kilden som senere fikk Sigfrids navn og forårsaket mange mirakler. Denne opplysningen er imidlertid usikker, og den danske historikeren Saxo Grammaticus sier at det var en misjonær ved navn Bernhard som døpte Olof. Olof var ikke den første kristne kongen, også hans far Erik ble døpt, men Olof var den første kongen som forble kristen til sin død. Uttalelsen «Jeg er den tiende kongen i Uppsala med arv fra frende til frende, alle har vi vært overkonger over andre konger i nordlandene» er blitt tilskrevet Olof Skötkonung.

Etter sin dåp skal Olof ha virket for den kristne sak i Sverige. Han flyttet sin residens til Västergötland, som allerede delvis var kristnet, mens Uppland fortsatt var et feste for hedendommen. Som grunnlag for det västergötiske stiftet (bispedømmet) donerte kong Olof en del av Husaby gård. Stiftet fikk etter hvert sitt sentrum i Skara, og det ble formelt opprettet som bispedømme i 1014. Dets første biskop ble tyskeren Turgot. Kongen ville utvide sin makt til Uppland og grunnla Sigtuna, som han med Sigfrids hjelp bygde ut til kristendommens festepunkt mot de hedenske templene i Uppland. Dermed oppsto Sveriges andre stift, Sigtuna. På noen av Olofs mynter står det rex an Situne («konge i Sigtuna»), noe som viser hvor viktig Sigtuna var for ham.

Etter mordet på Sigfrids nevøer Unaman, Sunaman og Vinaman kom Olof Skötkonung med en militær straffeekspedisjon til Värend, men Sigfrid overtalte ham til ikke å drepe morderne, men å nøye seg med høye bøter. Men Sigfrid nektet å ta imot noen av disse pengene som kongen ville gi ham, selv om han hadde stort behov for midler. For kirken som Sigfrid lot oppføre til martyrenes ære gjorde kongen enda en donasjon eller «skötning» og skjenket gårdene Hov og Kronoberg. Etter denne donasjonen var grunnen lagt for Växjö stift.

Tidlig i sin karriere deltok Olof i krigstokt mot de hedenske venderne, et slavisk folk som hadde slått seg ned langs den nåværende tyske kysten langs Østersjøen. Venderne herjet som sjørøvere langs Danmarks og Sveriges kyster. Etter et av disse krigstoktene vendte Olof tilbake med den vendiske høvdingdatteren Edla som krigsbytte. Hun ble hans frille og fødte ham sønnen Emund gamle (995-1061) og datteren Astrid (ca 1000- etter 1035). Siden giftet Olof seg med den kristne kvinnen Estrid av Mecklenburg (979-), som var av kongsætt og tilhørte de slaviske eller vendiske obotrittene. De fikk to barn, sønnen Jakob (1007-50) og datteren Ingegerd (Ingegjerd) Olovsdotter (1001-50), senere kjent som den hellige Anna av Holmgard. Alt tyder på at prinsesse Ingegerd hadde fått en kristen oppdragelse av sin nyomvendte far i Sigtuna. Hennes dannelse sto i stil med hennes høye byrd, og hun fikk en uvanlig bred utdannelse innen religiøse emner, historie og litteratur. Ifølge Snorre Sturlassons Heimskringla var hun både klok og vakker. Jakob fikk også navnet Anund, som hørtes mer svensk ut, og han fikk i historien hete Anund Jakob. Hos Snorre Sturlasson får Estrid dårlig omtale som en vanskelig kvinne som behandlet stebarna så dårlig at de ble sendt vekk til fostring.

Sammen med sin stefar, kong Svein Tjugeskjegg av Danmark, og den norske Erik Ladejarl nedkjempet Olof i år 1000 den norske kong Olav I Tryggvason (995-1000) i slaget ved Svolder. Seierherrene delte byttet, Sven fikk Sør-Norge mens Olof annekterte Bohuslän, Jämtland og den sørlige delen av Trøndelag. Men at svenskekongen kunne markere seg i Trøndelag, er usannsynlig med tanke på den sterke posisjonen som trønderne hadde, og dessuten var herredømmet over Norge illusorisk ved at han uansett mistet områdene i senere stridigheter med nordmennene.

I 1015 kom den norske kongesønnen Olav II Haraldsson (1015-30) tilbake til Norge og gjenopprettet det norske kongedømmet. På grunn av stadige grensekrenkelser oppsto det en spent situasjon mellom Olof og den norske kongen. Mange menn både i Norge og Sverige forsøkte å forsone de to kongene. Den norske kongen sendte den unge islandske skalden Sigvat Tordsson som forhandler til Svealand, hvor han traff Olofs jarl i Västergötland, Ragnvald Ulfsson. Jarlen lovte å formidle fredsforslaget til sin herre. Han vendte seg til sin fosterfar Torgny, Tiundalands mektige lagmann, ansett som den klokeste og mest respekterte mannen i Sverige.

Det store oppgjøret skjedde på tinget i Uppsala, trolig i år 1019. Dit kom Ragnvald Ulfsson og den norske kongens utsendinger, Bjørn Stallare og Halte Skeggesson. De ville forsøke å overtale svenskekongen til å akseptere fred og signere den med å la sin datter Ingegerd gifte seg med Olav Haraldsson. Olof Skötkonung ble rasende og truet med å bannlyse og forvise Ragnvald Ulfsson fra kongedømmet.

Da reiste Torgny Lagmann seg og holdt en mektig tale hvor han minnet kongen om de store hærtog i Østerled av de tidligere svenske kongene Erik Anundsson og Bjørn Eriksson, og hvor de ikke hadde det hovmod at de ikke lyttet til sine menns råd. Torgny hadde selv deltatt i mange vellykkede hærtokt med Olofs far Erik Seiersæl, og selv Erik lyttet til sine menn. Den nåværende kongen ønsket ingenting annet enn Norge, noe ingen annen svensk konge før ham hadde ønsket. Dette ga misnøye til svearne som var ivrige etter å dra på hærtokt i østerled og vinne tilbake tapt land, og det var derfor folkets ønske at kongen inngikk fred med kongen av Norge og ga ham sin datter Ingegerd til dronning. Torgny avsluttet sin tale ved å slå fast at om svenskekongen likevel ikke ønsket å gjøre som han hadde foreslått, da ville svearne angripe og drepe ham. Deres forfedre hadde gjort det samme ved tinget i Mula da de kastet fem konger i en brønn, konger som var like arrogante da som Olof Skötkonung var mot svearne nå!

Disse argumentene, og kanskje aller mest de utvetydige truslene, overbeviste kong Olof Skötkonung til å følge sitt folks råd. Snorre forteller at kong Olav Haraldsson «syntes ofte det var godt å snakke med sine trofaste menn om Ingegerd kongsdatter». Da Olav til slutt gjennom en beilermann rundt 1018 antydet at han ville be om hennes hånd, forteller sagaen at «Hun rødmet og svarte langsomt og sindig: 'Jeg har ikke tenkt på hva jeg ville svare på det'». I maktkampen som ifølge sagaen utviklet seg mellom den herskesyke sveakongen og hans norske navnebror, ser det ut til at Ingegerd stilte seg på den norske kongens side som en megler idet hun oppfordret faren til å slutte fred med Olav «Digre».

Snart ble hun trolovet med nordmannen for å bli dronning av Norge. Lite visste hun at hun aldri selv skulle få sitte på den norske tronen, noe derimot både hennes halvsøster og til og med hennes egen datter skulle gjøre i fremtiden. Det var meget motvillig at sveakongen godtok Ingegerds trolovelse. En gang datteren skrøt av nordmannen, svarte faren smålig: «Enda så stor kjærlighet som du har fått til denne digre mannen, så skal du aldri få ham, og ikke han deg heller».

For i 1019 ba den russiske storfyrsten Jaroslav den Vise av Kiev (1019-1054), som nettopp hadde vunnet maktkampen etter at hans far, den hellige storfyrst Vladimir den Store av Kiev (ca 956-1015), døde i 1015, om Ingegerds hånd. Jaroslav (no: Jarisleiv) var sønn av Vladimir og den nordisk-ættede Rogneda Ragnvaldsdatter (no: Ragnhild). Dette var et parti etter sveakongens hjerte, og han tok det «på aller beste måte», som sagaen uttrykker det. Faren brøt dermed Ingegerds forlovelse og lot Olav den Hellige få Ingegerds halvsøster Astrid i stedet. Arrangerte ekteskap var ikke uvanlige på denne tiden, og Ingegerd ble ofret på maktkampens alter. Motvillig adlød den unge jomfruen sin far.

Bruddet skal ha vært et tungt nederlag for både Olav Haraldsson og Ingegerd. Flere kilder antyder at det var mer enn allianser mellom de to. «Den legendariske Olavssagaen» forteller at Ingegerd bebreidet sin far for bruddet med et hjertesukk: «Det kan bare skje fordi jeg er uten lykke». Om den norske kongen heter det: «Så dårlig likte han dette at han drakk lite og ofte ville være alene». Da Astrid kom til den nedtrykte nordmannen i søsterens sted, forklarte hun at «Ingegerd bød meg å akte deg mer enn andre mennesker».

Da folket ble rastløse og begynte å rasle med våpnene, fikk kong Olof bilagt opprøret ved å akseptere å dele makten med sin sønn Anund Jakob. Han ble også tvunget til å akseptere en enighet med Olav Haraldsson ved Konghelle. Olav var allerede gjennom Ragnvald Ulfsson i februar 1019 blitt gift med Olofs andre datter Astrid i Sarpsborg, men uten Olof Skötkonungs vitende.

Dette er den forklaringen som Snorre Sturlasson har gitt på at svearne avsatte Olof Skötkonung og i stedet valgte hans sønn Anund Jakob. Den tyske kronikøren Adam av Bremen mente i stedet at det var Olof Skötkonungs kristne tro som skulle ha ført til misnøye blant de hedenske svearne slik at de valgte hans (like kristne) sønn til ny konge. Den siste tiden av sitt liv var derfor Olof konge bare over Västergötland. Men det varte ikke lenge før far og sønn ble forsonet og Olof igjen regjerte som medkonge sammen med sønnen.

Da kong Anund Jakob (ca 1022-51) besteg den svenske tronen, stilte Olav av Norge opp med sin hær for å forsøke sammen med den svenske hæren å slå Knut den Store av Danmark, som var Olavs konkurrent om den norske kronen.

Navnet Skötkonung har blitt forklart med mange hypoteser, det kan bety alt fra at Skötkonung er en dialektuttale av «Götkonung», eller Skötkonung i betydningen «samlere» eller til og med «Skottkonung» ettersom han tilbrakte en viss tid i Skottland. Olof Skötkonung ble på norsk kalt Olav Svenske eller Olav «skattkonge», og dette er den mest sannsynlige forklaringen, selv om det ikke virker som han noen sinne skrev ut skatt. Men muligens siktes det til at han var den første kongen som preget kongelig mynt i Sverige (rundt 995). I følge en teori skal de ikke ha vært avsett til å sirkulere som betalingsmiddel, men ble delt ut som gaver («skatter») for å belønne forbundsfeller. På noen av Olofs mynter står det sceat, som er et engelsk navn for mynt, så kanskje han helt enkelt ble kalt Olof myntkonge. Olof var også muligens den første som tillot å slippe leidang mot betaling, noe som senere ble «skatt». For kirken som Sigfrid lot oppføre til sine myrdede martyrnevøers ære gjorde kongen en donasjon eller «skötning» og skjenket gårdene Hov og Kronoberg. En annen forklaring var at han «satt på skötet» da han ble valgt til konge, det vil si at han var et barn.

Olof døde vinteren 1021/22. Han skal ha blitt gravlagt i Husaby kirke i Västergötland, hvor det finnes gravheller hvor han og dronning Estrid er gravlagt, men denne opplysningen er fra 1740 og kan like lite bevises som de 100-200 år eldre opplysningene om at han er gravlagt i Skara og Linköping. Den utpekte graven i Husaby er uansett ikke tilstrekkelig gammel for å være hans.

Olof Skötkonung skal ha blitt myrdet rundt 1022 av opprørere blant sine menn i Stockholm fordi han nektet å ofre til de hedenske gudene. Han regnes derfor som martyr med minnedag 9. september (30. juli nevnes også). Men denne opplysningen nevnes ikke i noen av de svenske kildene, og det er klart at Olof Skötkonung har blitt blandet sammen med noen av sine forgjengere som konger i Sverige.

Flere kilder sier at han skal ha blitt drept rundt 950 etter å ha blitt omvendt av den hellige Ansgar av Hamburg-Bremen. Men det var rundt 850 at Ansgar dro på sin andre reise til Birka, forsynt med varme anbefalinger fra kong Haarik. Han omvendte da kong Olof (Olov) av Sverige, som lot seg døpe i 852, og dette hjalp ham betydelig i hans kristningsarbeid. Ansgar fikk tillatelse til å forkynne og døpe og etterlot sin ledsager Erimbert som prest (biskop?) der. Men Ansgars virke i Sverige har ikke satt mange spor. Birka-misjonen døde ut med erkebiskop Unnes død den 17. september 936 (den første kjente dato i svensk historie), og landet sank tilbake i hedenskap. Først hundre år senere ble arbeidet gjenopptatt, nå mest av engelske misjonærer, fremfor alt den hellige Sigfrid av Växjö, og denne gang med varig resultat.

Den kong Olof som ble døpt av Ansgar, skal ha møtt en grusom død. Under en hungersnød nektet han å ofre til de gamle hedenske gudene, og resultatet var at han selv ble drept og ofret til gudene i Birka.

Men dette virker å være historien om kong Olof Tretelgja (sv: Trätälja; gammelnordisk Ólafr trételgja), som levde på 600-tallet og tilhørte Ynglingeætten, som nedstammet fra gudene. Olof var sønn av kong Ingjald Illråde, og etter farens død var Ynglingeætten så upopulære at Olof og hans menn dro til det som senere ble Värmland. Der ryddet de land, og derfor ble Olof kalt Tretelgja (trefeller). Men på grunn av kong Ivar Vidfamne og hans harde styre flyttet mange svensker til Värmland, og de ble så mange at provinsen ikke kunne brødfø dem. De ble rammet av hungersnød, og de la skylden på kongen fordi han skal ha forsømt sine offer til gudene. Derfor gjorde de svenske nybyggerne opprør, omringet kongens hus ved Vänern og brente det ned med ham inni som et offer til Odin.

Det er derfor sannsynlig at historien om Olof Skötkonung som martyr og helgen er en eneste stor misforståelse…

Jaroslav og Ingegerd fikk ni barn, og i tillegg hadde Jaroslav en sønn fra første ekteskap, Elias (Ilija) (1015-20), fyrste av Novgorod, som imidlertid døde tidlig. Ingegerds eldste sønn var (1) den hellige Vladimir Undergjøreren (1020-52), som i norrøne sagaer ofte opptrer som Valdemar Holti eller den frøkne (= den uforferdede), fyrste av Novgorod (1034-54). (2) Anastasia Agmunda (ca 1023-74/96), som giftet seg med kong Andreas I av Ungarn (András Fehér/Katolikus) (1046/47-60). (3) Izjaslav I (ca 1024-78), storfyrste av Kiev (1054-73; 76-78). (4) Anna Jaroslavna (1024/36-ca 1075), som giftet seg med kong Henrik I av Frankrike (1031-60) og var regent for sin sønn Filip I av Frankrike (1060-1108). Hun støttet det unge klosteret Tournus i Burgund. (5) Svjatoslav II (ca 1027-1076), storfyrste av Kiev (1073-76). (6) Vsevolod I (Vissavald) (1030-93), storfyrste av Kiev (1078-93). (7) Elizaveta Jaroslavna (Ellisiv) (ca 1032-76), som giftet seg med kong Harald III (Sigurdsson) Hardråde av Norge (1045-66). (8) Vjatsjeslav (ca 1036-57), fyrste av Smolensk (1054-57). (9) Igor (ca 1037-60), fyrste av Volynia (1054-57), fyrste av Smolensk (1057-60).