| Den salige Hosanna Andreasi av Mantova (1449-1505) |
Den salige Hosanna Andreasi (it: Osanna) ble født den 17. januar 1449 i Carbonarola i provinsen Mantova i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hun var datter av den rike patrisieren Nicola Andreasi og hans hustru Agnese Gonzaga, som var i slekt med de regjerende hertugene av Mantova. Hosanna var den eldste i en stor søskenflokk, og noen av dem skulle være under hennes konstante omsorg resten av hennes liv.
Hun opplevde visjoner fra tidlig barndom, men holdt disse erfaringene for seg selv. Da hun som seksåring gikk alene langs elva Po, så hun en engel, og senere møtte hun Jesusbarnet som bar et kors og en tornekrone. Han fortalte henne at han hadde en spesiell kjærlighet til barn og renhet. Hun ble så imponert at hun straks viet sitt liv til Gud. Hun søkte om opptak i flere klostre, men ble avvist over alt, utvilsomt på grunn av sin unge alder.
Hosanna tilbrakte lange timer i bønn og bot og gikk ofte i en tilstand av transe, som fikk hennes foreldre til å bli bekymret for at hun led av epilepsi. Hun tryglet sin far om å la henne få lære å lese slik at hun kunne be tidebønnene. Han avslo hennes ønske, for det var bortkastet for en kvinne som var forventet å bare oppdra en familie, og han argumenterte med at lærdom var vanskelig for kvinner. Hosanna kunne ikke forklare hvorfor hun ønsket å lære det, for hun kunne ikke avsløre sine planer for ham.
Da hun var 14 år og visste at faren drev og arrangerte et ekteskap for henne, gikk hun i hemmelighet til dominikanerkirken og mottok drakten til en dominikanertertiar (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD). Da hun kom hjem i sin dominikanerinnedrakt, forklarte hun at hun hadde avlagt et løfte og måtte bære den inntil hun hadde oppfylt løftet. Dette må ikke betraktes som svikefullhet, men det tjente Guds plan. Hennes fromme far aksepterte forklaringen en stund. Men etter hvert som månedene gikk, begynte han å mistenke hva som hadde skjedd.
Han hadde allerede nektet henne tillatelse til å tre inn i klosteret, og han var ikke fornøyd med at hun skulle forsøke å leve som tertiar i hans eget hjem. Men til slutt smeltet farens hjerte og han tillot Hosanna å fortsette sine rutiner med bønn, bot og nestekjærlighet resten av livet. Hun avla ikke sine løfter som tertiar før få måneder før sin død 42 år senere, kanskje på grunn av foreldrenes motstand og familieforpliktelser. Hun forble hele tiden en novise og inntok alltid den laveste plassen ved tertiarmøter.
Etter foreldrenes tidlige død brukte Hosanna sin store formue i de fattiges tjeneste. Hun fortsatte å bo i Andreasi-palasset og ta seg av sine brødre og deres familier. Hennes andaktsøvelser ble utført så privat som mulig i en ånd av stor tilbakeholdenhet og ydmykhet. Hennes hus ble et senter for folk som ønsket å diskutere åndelige spørsmål, for de trengende og de syke, for de velstående og de fornemme. Det blir sagt at hun i likhet med den hellige Katarina av Siena lærte å lese på mirakuløst vis. En dag hun så et stykke papir med to ord på, sa hun: «Disse ordene er Jesus og Maria». Fra da av kunne hun lese alt som var forbundet med åndelige spørsmål. Ved samme slags nåde lærte hun også å skrive. Det kan også være at hun lærte å lese og skrive ved at hun lærte av sine brødre.
Hosanna hadde mange mystiske erfaringer som det finnes samtidige bevis for. I en alder av 18 år hadde hun en visjon hvor Jomfru Maria gjorde henne til en Kristi brud, og Kristus satte en ring på hennes finger. Hun sa at hun alltid kunne føle den, selv om den forble usynlig for andre. I en alder av 28 år mottok Hosanna i 1477 sårmerket i Jesu side, forårsaket av en lang nagle. I de neste årene viste flere av de hellige sår seg, inkludert tornekronen. Andre så dem bare på onsdager og fredager og i Den stille uke, men det synes som om de var synlige for henne og forårsaket både smerte og glede. Hun hadde flere visjoner av Kristus som et korsfestet barn. Hennes medtertiarer trodde at hun bløffet eller til og med besatt av djevler, og i en periode led hun under noe som lignet forfølgelse fra dem. Hun prøvde å skjule sine religiøse erfaringer for de andre, men visjonene kom uten forvarsel og ofte på ubeleilige tidspunkt, slik som mens hun var i hagen eller ute i regnet.
På denne tiden følte Hosanna behov for en åndelig rådgiver og ba om å få en med klokskap, tålmodighet og forståelse. Hun fant ham under messen da en indre stemme sa til henne: «Det er ham du trenger, han som leser messen». Hosanna syntes han var for ung, men da hun møtte ham i skriftestolen et par dager senere, forsvant all tvil. Hennes «åndelige samtaler» ble nedtegnet av en nær venn, og de er fortsatt bevart.
Hosanna var en ledende kraft i samfunnslivet i Mantova, og grev Fredrik aktet henne høyt. Da han dro i krigen i Toscana i 1478, sendte han bud etter henne og ba henne ta ansvaret for hertuginnen og deres seks barn mens han var borte. Hun fortsatte å bo i Andreasi-palasset og ta seg av sin egen familie, men tilbrakte mye tid i hertugpalasset. Hun ser også ut til i praksis å skjøtte hertugens embete som byens hersker, og hun tok mange kloke beslutninger til tross for sin ungdom og mangel på erfaring, gjennom ganske enkelt tillit til Gud. Da hertugen kom tilbake, konsulterte han henne ofte. En gang da hun hadde reist til Milano under press fra sine dominikanske overordnede, skrev han og tryglet henne om å komme tilbake. Hele hertugfamilien betraktet henne som sin nærmeste venn og rådgiver, og da Frans II etterfulgte sin far, fortsatte han og hans brud Isabella d'Este denne tradisjonen.
Hosanna levde stille og ba ikke om noe for seg selv, men grep ofte inn på vegne av noen i nød – en fange eller et offer for urettferdighet. Hun underholdt tiggere og delte ut brød i gatene under en hungersnød. Mange mennesker kom til henne for råd og hjelp, og hun avviste dem ikke. Hennes brev, som er bevart, forteller om hennes hellige liv, like strukturert som hvilken som helst nonne, om hennes bønner og botsøvelser, og om hennes frykt for verden uten for hennes lukkede krets. Hun var forferdet over korrupsjonen i Kirken på den tiden, og dette kan forklare noe av hennes nøling med å bli enda tettere identifisert med den.
Hun ba oppriktig for enkeltpersoners og nasjoners frelse. Italia på den tiden var i en tilstand av religiøs uro og politisk turbulens, og pavedømmet var sunket ned i vanry. Vi vet fra hennes disippel Girolamo da Monte Oliveto at hun leste botspredikanten Savonarolas «Korsets triumf» i timer som hun stjal fra søvnen, og hennes bedømmelse av Kirken og samfunnet var ikke langt unna hans. Hun fortalte Girolamo at hun hadde bedt tre ganger for pavens frelse. Paven var den beryktede Alexander VI Borgia (1492-1503). Ved de første to anledningene syntes Gud tilbøyelig til å vise ham nåde, men den tredje gangen fikk hun ikke noe svar. Da ba hun om hjelp fra Jomfru Maria og alle apostlene, og «alle ba om at han måtte vises nåde. Akk, for en ynkelig synder jeg er! Gud var urørlig, med blikk og åsyn av vrede, og han ga ikke noe svar til noen som ba, ikke til Maria, ikke til apostlene og ikke til min sjel».
I 1501 avla Hosanna endelig løftene som dominikanertertiar. Før hun døde, viste sjelen til en annen dominikanertertiar, den salige Kolumba av Rieti, seg for henne og ba henne forberede seg på døden. Hun døde den 18. juni 1505 i Mantova. Hertug Frans og hertuginnen var hos henne da hun døde. Hun fikk en strålende begravelse, og familien Andreasi ble fritatt for all skatt i tyve år som en anerkjennelse av hennes tjenester for hertugens hus. Etter hennes død ble sårmerkene synlige for alle, noe som også skjedde med Katarina av Siena. Det vokste straks frem en folkelig kult.
Hosanna ble gravlagt i kirken San Domenico, men i 1813 ble hennes friske legeme overført til katedralen i Mantova, hvor det fortsatt hviler i et krystallskrin under alteret for Vår Frue av Rosenkransen. Den dyrebare relikvien vises høytidelig frem tre ganger hvert år: Den 20. juni, når en spesiell messe feires til hennes ære, den 1. november, som er Allehelgensdag, og på søndagen etter 11. november, når de troende ærer Mantovas skytshelgen.
Allerede kort etter hennes død tillot pave Leo X (1513-21) i 1515 at Hosanna ble æret i bispedømmet Mantova. Hun ble saligkåret den 27. november 1694 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Innocent XII (1691-1700). Hennes minnedag er dødsdagen 18. juni, men 20. juni nevnes også. I kunsten fremstilles hun som dominikanertertiar med tornekrone, omgitt av lysstråler (ikke en helgenglorie), en lilje, et sønderbrutt hjerte med et krusifiks som springer frem fra det, med djevelen under føttene og to engler, en med en lilje og en med et kors. Dette ligner mye på Katarina av Siena, men hun har alltid glorie. Hosanna er skytshelgen for skolejenter. En biografi skrevet av hennes skriftefar Frans Silvestri ble utgitt få måneder etter hennes død.
Sommeren 1965 ble hennes relikvier undersøkt i nærvær av visekansleren i den biskoppelige kurie i Mantova, sjefslegen ved anatomisk avdeling ved sykehuset i Mantova og to vitner, og alle bevitnet at legemet, som er hasselnøttbrun av farge, er tørket, mørket og rynket av tiden, men er fortsatt beundringsverdig godt bevart.