Feiringen av palmesøndag har sin opprinnelse i Jerusalem på 500-tallet. Da hadde det utviklet seg en praksis med å samles på Oljeberget. Etter lesningen av evangeliet gikk de troende i prosesjon inn i byen. Denne praksisen spredte seg i hele Østkirken.
Inntog i Jerusalem
I deler av vesten, som Spania og Frankrike, fikk samtidig de som forberedte seg for dåpen, lære ordlyden i trosbekjennelsen og deres ører ble salvet. Evangeliet som ble lest til dette ritualet, var Joh 12,1–25, som både forteller om Marias salving av Jesus i Betania og Kristi triumferende inntog i Jerusalem. På 600 og 700-tallet begynte folket først i liten målestokk å dramatisere evangeliets ord ved å bringe med greiner til kirken ved denne seremonien og ropte Hosianna, selv om det så vidt vi vet ikke var før på 800-tallet at prosesjoner med palmegrener ble inkorporert i liturgien.
Beskjeden liturgi
Prosesjonene ser ut til å ha blitt svært utbredt fra 900-tallet og fremover. Men de er ikke bevitnet i den pavelige liturgien før på 1000-tallet, og selv da var de temmelig beskjedne – paven delte ut grener i et kapell i Lateranet, og deretter gikk de i en kort prosesjon til selve basilikaen. Men i selve Roma var seremonien mindre beskjeden. Folket samlet seg utenfor byen, og etter at palmegreinene hadde blitt velsignet, gikk de i prosesjon til et kors som var reist for anledningen, og deretter fortsatte de videre inn i byen. Ved byporten ble prosesjonen hilst med Gloria, laus et honor («Lov, pris og ære»), og i noen tilfeller hadde biskopen privilegiet å slippe fri noen fanger. Etter at alle hadde gått inn i kirken, ble messen feiret og evangeliet om Kristi lidelse ble lest.
Kjærlighet og troskap
Den romerske liturgien anerkjente ikke denne mer overstrømmende formen å feire palmesøndag på før ved pave Pius XIIs reform av den stille ukes liturgi i 1955. De reviderte forskriftene inkluderte for første gang menigheten i prosesjonen og foreskrev at velsignelsen skulle skje utenfor kirkebygningen. Prosesjonen skal være vår hyllest til Kristus som konge. Vi følger ham i prestens skikkelse, med grenene i våre hender som vitnesbyrd om vår kjærlighet og troskap.
Kilder: Katolsk minileksikon (dk), Kværne/Vogt, Eilertsen, Walsh, Schauber/Schindler, Ordo for St. Olav domkirke i Oslo. Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden