Den hellige Palmatius av Trier og elleve ledsagere (d. ~291)

Ledsagere: De elleve hellige rådsherrene Maxentius, Konstantius, Crescentius, Justinus, Leander, Alexander, Soter, Hormisdas, Papirius, Konstans og Jovian

Den hellige Palmatius (Palmacius) og hans ledsagere er apokryfe martyrer fra Trier (Augusta Treverorum) i det vestlige Tyskland. Palmatius skal på slutten av 200-tallet ha vært prokonsul og byens borgermester og patricius, og i likhet med rådsherrene var han kristen.

Legenden forteller at Den tebanske legion under kommando av den hellige Mauritius led martyrdøden i forfølgelsene rundt 287 under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herculeus (286-305). Keiser Maximian dro over Alpene med en hær som inkluderte denne legionen, for å slå ned et opprør i Gallia fra innbyggere som er kjent som bagaudae.

Legenden forteller at Den tebanske legion var rekruttert i Øvre Egypt (Theben) og sammensatt av bare kristne. Mauritius var anfører (primicerius) for legionen. Da Maximian med sin store hær, deriblant legionen fra Theben, var kommet over fjellet og slo leir i Sveits, hørte han at en fyrste ved navn Carausius i området mellom Gallia og saksernes land reiste seg mot det romerske imperiet. Da caesar Maximian hørte om Carausius’ oppstand i nord, sendte han en del av sin hær i forveien over Rhinen. Også noen tropper fra Den tebanske legion ble sendt sammen med fortroppen, og de sto under ledelse av Gereon, Viktor, Cassius, Florentius og Mallosus (Mallusius).

Ved Octodurum (nå Martigny/Martinach) ved elven Rhône ved Genève-sjøen (Lac Léman) fikk alle soldatene i hovedhæren ordre om å ofre til gudene på tradisjonelt romersk vis for å sikre militær suksess. Den kristne legionen nektet, og i et slags kristent mytteri trakk de seg tilbake til Agaunum i Wallis (nå Saint-Maurice-en-Valais) i Rhônedalen og slo leir der. Som straff og avskrekking ble hver tiende mann henrettet. Det hadde ingen virkning, og på ny ble hver tiende henrettet. Da de øvrige sto like fast, ble hele legionen på 6.666 soldater drept til siste mann av keiserens hær. Dette skjedde i år 287. Blodbadet gikk inn i historien som den kristne samvittighetens triumf. På andre steder skal andre medlemmer av legionen ha blitt martyrdrept, og det utviklet seg lokale kulter.

Deretter sendte Maximian sine bødler ut for å finne de kristne i fortroppen og gi dem valget mellom å ofre eller å dø. En tropp fra Den tebanske legion under den hellige Thyrsus marsjerte til Trier, mens en kohort på 318 mann under Gereon og en maurisk kohort på 360 mann under Gregor (Gregor Maurus) fortsatte til Köln.

I Trier slo Thyrsus og hans soldater leir på Marsmarken nord for Porta Nigra mellom St. Paulin og St. Marien. Der ble de ønsket velkommen vennlig og gjestfritt av Triers kristne senatorer. De fortalte senatorene at de var flyktet for å unngå å ofre til de romerske avgudene og ba om deres råd og hjelp. Det endte med at både borgere og legionærer alle var enige om at det var bedre å lide martyrdøden for Kristus enn å dyrke avguder og bekjempe de kristne.

På samme tid kom den mytiske og trolig fiktive Rictiovarus (Rictius Varus, Rixius Varus), som keiser Maximian hadde utnevnt til prefekt for Trier, til byen med en stor hær. Straks tilkalte han soldatene fra Den tebanske legion, som var kristne, og spurte om de var villige til å tilbe de romerske gudene og å slå ned deres motstandere med våpenmakt. Thyrsus svarte at av kjærlighet til Kristus ville han og hans kristne kamerater og soldater heller dø enn å bli besmittet av blasfemi. Da befalte Rictiovarus at alle kristne soldater skulle dø og deres lik kastes til villdyrene og fuglene. Et så stort antall led martyrdøden at elven Mosel ble farget rød fra Trier til Neumagen av alt blodet. Henrettelsesstedet fikk senere navnet «Martyrstranden», og senere bygde man kirken Maria ad Martyres der. Rictiovarus begikk denne massakren på Thyrsus og hans soldater den 4. oktober 291.

Dagen etter, den 5. oktober, lot Rictiovarus henrette byens borgermester og patricius, prokonsulen Palmatius, sammen med de elleve rådsherrene Maxentius, Konstantius, Crescentius, Justinus, Leander, Alexander, Soter, Hormisdas, Papirius, Konstans og Jovian, etter at de hadde nektet å ofre til gudene.

Den tredje dagen, den 6. oktober, laget prefekten et fryktelig blodbad blant byens kristne av lavere stand, uansett kjønn og alder. Overalt i byen kunne man se likene av drepte kristne. Andre versjoner av legenden sier at blodbadet fant sted i 286 eller 302.

Den kurfyrstelige gullsmeden Simon Joseph Hermand brukte sine ledige stunder i rundt 26 år av sitt liv, fra 1756 til rundt seks måneder før sin død i 1783, til å avbilde scener fra martyriene i Trier. Det dreide seg om utallige små voksfigurer som var anbrakt i en kiste. Dette fortelles av Philipp Laven i hans lille bok Trier und seine Umgebungen in Sagen und Liedern (Trier 1851). Den første delen inneholder over 130 figurer som fremstiller scenene for retten og slakteriet. Laven forteller i den sammenheng også om en ung kvinne ved navn Agnes som led martyrdøden sammen med sine to barn, i likhet med datteren av borgermesteren Palmatius. Philipp Laven forteller historien i diktform.

Laven forteller at caesar Maximian i 286 sendte Rictiovarus som prefekt til Trier, og at på samme tid flyktet Carausius, som hadde tjent Maximian som general mot frankerne og sakserne som angrep Gallia, til Britannia for å møte Maximians reaksjoner. I Britannia fikk Carausius seg utropt til keiser. Maximian sendte en hær mot opprøreren, og i denne hæren var det fire kohorter fra Den tebanske legion. Disse ble sendt i forveien til Trier under kommando av Thyrsus, Secundus, Bonifatius, Cassius, Florentinus, Gereon og Viktor, alle tapre offiserer.

Om Den tebanske legion finnes det mange legender, og i det tyske området finnes legender og/eller relikvier i Augsburg, Bonn, Köln, Mainz, Regensburg, Trier og Xanten, og i Sveits i Genève, Sion/Sitten, Solothurn og Zurzach.

Gjenfinningen av Palmatius’ relikvier skjedde i 1071. Keiser Karl IV av Luxembourg (1347-78) fikk av Triers biskop Boëmund II av Saarbrücken (1354-62) en del av levningene av denne hellige Palmatius og brakte en arm og en del av hodet i år 1356 til katedralen i Praha, mens han brakte andre knokler til sitt slott Karlstein (cz: Karlštejn). Senere brakte den samme keiseren også relikviene av den hellige romerske martyren Palmatius til Karlstein, hvor han fikk bygd en sognekirke med dette navnet. Der befinner det seg ifølge bollandistene et relikvieskrin med innskriften «Ben og aske av den hellige konsulen og martyren Palmatius», slik at en forveksling med den romerske martyren Palmatius utelukket. Også Coimbra i Portugal ærer den 6. oktober en hellig Palmatius, som de besitter hodet av. Også de holder den for å være den romerske martyren Palmatius, men relikviene kom ifølge dokumentene i år 1588 fra Trier til Portugal og tilhører også martyren fra Trier.

Martyrene i Trier minnes den 5. oktober, men 4. oktober og 12. desember nevnes også. Martyrologium Romanum har den 5. oktober bare navnet Palmatius «med flere ledsagere» som ikke navngis. Den 12. desember har de navnene Maxentius, Konstantius, Crescentius og Justinus med tillegget «og deres ledsagere».