Den hellige Pammachius av Roma (~340-410)

Andre sier at denne kirken ble bygd over Byzantius’ eget hus. På 400-tallet nevnes presbyteri tituli Byzantii (prester i Byzantius’ kirke) i en inskripsjon og blant de undertegnede på det romerske konsilet i 499. Kirken ble også kalt Titulus Pammachii eller Basilica Pammachiana. Den ble senere på et svært tidlig tidspunkt kjent under navnet til de to martyrene, Titulus Sancti Ioannis et Pauli. Dette er den nåværende kirke Santi Giovanni e Paolo. Arkeologiske funn viser at det på stedet opprinnelig sto tre romerske bolighus. Eierne innreddet et kristent kultsted i første etasje, og over dette ble basilikaen reist.

Pammachius var en venn av den hellige Hieronymus (331-420) fra hans tidligere og mindre asketiske opphold i Roma, da de begge studerte på den retoriske skolen, og som han flittig brevvekslet med resten av livet. Han var en lærd og dyktig mann som tilbrakte mye av sin tid med studier og religiøse anliggender. Han ble selv romersk senator, og med tiden ble han en av lederne av «det kristne partiet» i senatet. Han var fetter til den hellige Marcella, som bodde på Aventin-høyden, deres felles morbror var Vesta-presten Ceionius Caecina Albinus. Pammachius tilhørte dermed også den gamle adelige slekten Gens Caeionia. Til slekten hørte også deres felles kusine, den hellige Paula. Pammachius giftet seg i 385 med Paulas andre datter Paulina. Hun døde i 397 etter å ha satt et dødfødt barn til verden. Pammachius fikk et langt kondolansebrev både fra Hieronymus og fra den hellige Paulinus av Nola, som priste hennes godhet og hans tro og mot.

Da Marcella ba Hieronymus om å komme og holde forelesninger om kristendommen for en rekke adelige kvinner fra hennes familie og vennekrets, var Pammachius en av de få menn som ble innbudt til å delta, og han ble praktisk talt den eneste mannlige rekrutten til Hieronymus’ semi-monastiske krets. Etter hustruens død viet han seg og sin formue til studier og velgjørende arbeid for blinde, lamme og lutfattige. Sammen med den hellige Fabiola grunnla han i 396 et pilegrimsherberge og hospital i Porto ved Tiberens munning. Det var bygd spesielt for de fattige og syke som kom til Roma. Denne institusjonen, kjent som xenodochium, var den første i sitt slag i vesten, og den er siden utgravd. Hieronymus priste den varmt, og Pammachius og Fabiola tilbrakte mye tid der med å ta seg av sine gjester.

I Roma hadde Hieronymus skrevet mot Helvidius om Jomfru Marias vedvarende jomfruelighet. Helvidius hevdet at Maria hadde flere barn med Josef etter Kristi fødsel. Disse og visse beslektede vranglærer ble tatt opp igjen av en viss Jovinian (d. ca 405). Pammachius og andre jurister ble opprørt av hans nye doktrine, og han var trolig blant de viri genere optimi religione praeclari som i 390 anmeldte Jovinian til den hellige pave Siricius (384-99) og sendte hans skrifter til Hieronymus, som i 393 skrev to bøker mot Jovinian. De var skrevet i Hieronymus karakteristiske heftige stil, og visse uttrykk i hans lovprisning av jomfrueligheten virket for noen i Roma alt for grove og nedsettende overfor den respekt man skyldte ektestanden. Pammachius informerte Hieronymus om hvilke anstøt han og mange tok av den.

Deretter skrev Hieronymus sin Apologia ad Pammachium pro libris adversus Iovinianum, «Forsvarskrift til Pammachius», noen ganger kalt hans tredje bok mot Jovinian. Han takket Pammachius, men holdt fast ved sine synspunkter i en tone som knapt kan ha tilfredsstilt hans kritikere. Mellom 395 og 400 var Hieronymus innblandet i en strid om Origenes’ skrifter, hvor hans sjalusi og egosentrisitet førte til en bitter krangel. Igjen skrev Pammachius til ham og irettesatte ham for hans voldsomme språkbruk.

Hieronymus, som selv var en streng vakthund for ortodoksien, hadde gitt ut en revidert utgave av Origenes’ prekener. Pammachius og Oceanus skrev i 399 til Hieronymus og ba ham om å oversette Origenes’ filosofiske studier, Peri Archon eller De Principiis («Hovedprinsipper») og tilbakevise Rufinus av Aquileias (ca 345-410) antydning om at Hieronymus var helt enig med ham når det gjaldt Origenes. Men kjettere henviste nå til Origenes’ autoritet, og det var uforskammet av Hieronymus’ gamle venn Rufinus å velge dette øyeblikket for en renvaskende oversettelse av Peri Archon. Rufinus forklarte imidlertid at siden et større navn hadde oversatt Origenes’ prekener, følte han seg berettiget. Hieronymus, som nå bodde i Betlehem, angrep sin gamle venn bittert, og hans innflytelsesrike krets i Roma var rasende. Da ble også Rufus rasende og fortalte sitt lesende publikum rett ut at Hieronymus var en ærekrenker. Østen var lamslått over denne ordkrigen, og en appell ble sendt til paven.

Pammachius skrev til folket på sine eiendommer i Numidia og oppfordret dem innstendig til å forlate det donatistiske skisma og vende tilbake til ortodoksien. Dette førte til et takkebrev fra den hellige Augustin av Hippo i 401. Pammachius beskrives av og til som prest, men det finnes intet bevis for dette.

Den 24. august 410 invaderte goterne under Alarik Roma nordfra og brøt seg inn i husene i byens periferi, hvor de stjal rikdommene og myrdet beboerne. Høydene Aventin og Celio ble nærmest lagt øde under denne invasjonen. Mange beboere rakk å flykte, men Marcella falt i inntrengernes hender og ble pint under tortur for å fortelle hvor det var gjemt rikdommer. Hun døde av denne behandlingen. Også Pammachius må ha dødd under invasjonen, selv om vi ikke ved noe sikkert om det, men etter det hører man ikke mer om ham, annet enn at Hieronymus i Bethlehem fikk brev fra Roma om både Pammachius’, Marcellas og mange andre venners død.

Pammachius’ minnedag er 30. august.