Den salige Peter Donders (1809-1887)

Den salige Peter Donders ble født den 27. oktober 1809 i Tilburg i det nordlige Brabant i Nederland. Hans foreldre var veveren Arnold Denis Donders og hans hustru Petronella Jakoba van der Brekel, et fattig, hardt arbeidende par og hengivne katolikker. Hans mor døde da han var syv år gammel, og hans far giftet seg igjen. Han ble fermet (konfirmert) den 14. november 1823.

På grunn av familiens fattigdom måtte Peter og broren Martin forlate skolen i tolvårsalderen og arbeide for å hjelpe til med å forsørge familien. Peter lærte farens håndverk og arbeidet på en fabrikk, men han hadde allerede et sterkt ønske om å bli prest, selv om dette syntes som en fjern mulighet. Imidlertid hjalp prestene i sognet ham med høsten 1832 å komme inn på gutteseminaret i Sint Michiels-Gestel som tjener, med tillatelse til å studere i fritiden. Med hjelp fra en velgjører ble han til slutt i stand til å begynne på presteseminaret. Etter råd fra sine overordnede søkte han da opptak hos jesuittene, redemptoristene og fransiskanerne, men han ble avvist av alle tre.

Den 4. oktober 1837 begynte han på presteseminaret i Herlaar og den 16. juli 1839 begynte han på det nye presteseminaret i Haaren. Han ble presteviet den 5. juni 1841 i Oogstgeest, 31 år gammel. Han var da allerede utnevnt til utenlandsmisjonen i den nederlandske kolonien Nederlandsk Guyana (nå Surinam) i Sør-Amerika, som hadde vært nederlandsk siden 1667. I 1842 reiste han dit og gikk i land i hovedstaden Paramaribo.

Han skulle komme til å tilbringe resten av sitt liv i Surinam, først fra 1842 til 1866 som sekularprest og deretter fra 1866 til sin død i 1887 som redemptoristprest. Hans første fjorten år i landet var viet til sognearbeid i Paramaribo, tjeneste for den innfødte befolkningen, besøke de syke, undervise barn og voksne i katekesen, og enda fant han tid til å besøke plantasjene for å evangelisere for de svarte slavene der og prøve å forbedre deres usle forhold. Innen 1850 hadde han undervist og døpt 1.200 personer. I epidemien i 1851 gjorde han en nesten umenneskelig innsats inntil han ble smittet i likhet med sine prestekolleger. Allerede før han var frisk hadde han ikke bare gjenopptatt sitt arbeid blant de svarte, men også utvidet det til indianerne i Saramaca. I 1856 meldte Peter seg frivillig til å reise til leprakolonien Batavia, hvor han tjenestegjorde for 600 spedalske.

I 1865 ble vikariatet Surinam betrodd til redemptoristene (Congregatio Sanctissimi Redemptoris - CSSR), som den hellige Alfons Liguori hadde grunnlagt i 1732. Året ble Peter og p. Johannes Romme akseptert som noviser, og de avla sine løfter den 27. juni 1867 til biskop Johan Baptist Swinkels, den første apostoliske vikar fra redemptoristene. Kort etter var Peter tilbake hos sine elskede spedalske, denne gangen sammen med en annen prest for å hjelpe ham. Han studerte musikk for å muntre opp de spedalske barna.

Nå da han ikke lenger var alene, var han i stand til å vie mer tid til sin andre ambisjon, nemlig å bringe Kristus til indianerne i stammene Caribi, Aruachi og Warros og rømte negerslaver i skogene. Dette arbeidet medførte lange, slitsomme og ofte farlige reiser med bare magre resultater når det gjaldt konversjoner, spesielt blant Caribi-indianerne. Størst suksess hadde han blant stammen Aruachi. Med absolutt tillit til Gud og Jomfru Maria utførte Peter sitt arbeid for de spedalske og indianerne i det meste av den tiden han hadde igjen, bortsett fra perioden 1883-85, da han arbeidet i Coronie ved kysten.

Etter en kort pause var han tilbake i Batavia i november 1885. Men hans siste opphold skulle bli kort, for den 14. januar 1887 sovnet han stille inn i Batavia i Surinam, 77 år gammel. Han ble gravlagt i leprakolonien. Etter hans død spredte hans berømmelse seg, spesielt innen hans egen kongregasjon, selvsagt i Surinam og i Nederland. Dermed ble hans saligkåringsprosess innledet i Roma i 1913. Pave Pius XII (1939-58) erklærte hans «heroiske dyder» i 1945, noe som ga ham tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Den 11. april 1978 godkjente Helligkåringskongregasjonen et mirakel på hans forbønn, da den to år gamle gutten Louis John Westland ble fullstendig helbredet for beinkreft. Han ble saligkåret den 23. mai 1982 av pave Johannes Paul II. Hans minnedag er dødsdagen 14. januar. Han kalles «de fattiges apostel». Hans helligkåringssak ser ut til å ha blitt stanset av ukjente årsaker. Hans jordiske rester hviler nå i katedralen i Paramaribo.