Den hellige Peter Julian Eymard (1811-1868)

Den hellige Peter Julian Eymard (fr: Pierre-Julien, lat: Petrus Iulianus) ble født den 4. februar 1811 i La Mure-d'Isère i bispedømmet Grenoble i Frankrike. Hans far Julian var knivsmed og med sin første hustru fikk han fire døtre. Fire av dem dro for å bo hos slektninger etter at moren døde, men Marie-Anne ble boende hos Julian og hans andre hustru, Peter Julians mor. Han var den eneste overlevende av de fire barna faren fikk med sin andre hustru. Både hans mor og halvsøsteren var svært fromme.

Peter Julian lengtet etter å motta sin første kommunion, og han begynte å ministrere under messen på søndager og hverdager. Han begynte også å kjenne at han hadde prestekall. Han hadde fått så mye utdannelse som var vanlig for gutter av hans klasse, så faren brakte ham hjem for å arbeide sammen med ham på oljepressen han eide. Peter forsto at han trengte å lære latin, så han begynte å lese på egen hånd. Han fikk noen seminarister til å vise ham bøyningene og studerte etter en gammel latinsk grammatikk han hadde kjøpt.

En dag da Peter var 17 år gammel, overhørte han foreldrene mens de diskuterte ekteskap for ham. Han gikk da inn i rommet og sa at hans avgjørelse om å bli prest var endelig og at ingenting kunne få ham til å endre mening. Faren innså at saken var avgjort og tillot sønnen å fortsette studiene, men han nektet å bidra økonomisk.

Peter hørte om en prest i Grenoble som var villig til å undervise i latin i bytte mot hjelp i prestegården. Peter tok stillingen i håp om at han endelig kunne lære språket. Da han kom dit, fant han at presten var kapellan for et galehus ved siden av prestegården. Pasientene tilhørte for det meste de lavere klasser, og mange var der med sosiale sykdommer som hadde påvirket sinnet deres. Presten var ikke nøye med å oppfylle sitt løfte om undervisning, og Peter var forventet å gjøre en stor mengde arbeid. Han ble ofte etterlatt alene med pasientene uten tanke på de farene han ble utsatt for.

I en tilfeldig samtale med direktøren for asylet ved slutten av det første kvartalet nevnte mannen at det måtte være trist for Peter å bli morløs. Ingen hadde engang fortalt ham at moren var død. Selv om han skyndte seg hjem, kom han for sent til begravelsen. Hans fars tårer holdt ham hjemme en kort tid. Senere sa han: «I min mors død fant min far et nytt våpen mot mitt kall».

Etter Den franske revolusjon hadde Frankrike blitt det mest sekulariserte landet i Europa. Man døpte fortsatt sine barn, men dåpen hadde for mange blitt bare en folkloristisk tradisjon. Når Peter Julian kom til hjemstedet, gikk han alltid først til kirken og ba ved døpefonten der han var blitt en kristen. I hans dagliglige bønneliv inngikk fornyelse av dåpsløftene som en fast bestanddel.

I 1829 kom noen misjonsprester for å holde en prekenmisjon. De tilhørte «Jomfru Marias oblater» (Congregatio Oblatorum Beatae Mariae Virginis – OMV), et nytt selskap som var grunnlagt for å forkynne på folkespråket. De fortsøkte å hjelpe folket til å forstå sin religion bedre. Predikanten gjorde så stort inntrykk på Peters far at han lot sin sønn få dra for å tre inn i kongregasjonen.

I 1829 trådte den 18-årige Peter inn i deres novisiat i Marseille. Men han måtte studere så hardt for å ta igjen det tapte at han ødela helsen. Etter novisiatet ble han sendt hjem døende. Hans tilstand var så dårlig at presten ble budsendt og han fikk sykesalvingen. Men han fikk snart helsen tilbake. Med hjelp fra oblatenes grunnlegger kunne han som tyveåring i 1831 begynne å studere på presteseminaret i Grenoble, og den 20. juli 1834 ble han presteviet der.

Det var ikke noen ledig stilling, og igjen søkte han om å bli opptatt hos oblatene. Men han ble avvist, for de følte at hans helse ikke ville tåle påkjenningene i deres misjonsapostolat. Han arbeidet deretter i fem år som sogneprest i sognene Chatte og Monteynard. Der ble han husket som en god og engasjert prest som tilbrakte en god del tid i nærvær av sakramentet.

Men han lengtet etter et liv i Jomfru Marias tjeneste. Han møtte noen medlemmer av en annen ny kongregasjon, maristene (Societas Mariae – SM), og han søkte sin biskop, Msgr de Bruillard, om å få slutte seg til dem. Biskopen svarte: «Et tegn på mine høye tanker om den kongregasjonen er at jeg tillater en prest som deg å gå inn i den». Den 20. august 1839 sluttet Peter Julian seg til dem. Etter novisiatet ble han utnevnt til åndelig veileder for juniorseminaret i Belley, og i 1845 ble han provinsial for maristene i Lyon.

I 1851 foretok p. Eymard en valfart til Notre-Dame de Fourvières. Der slo det ham at alle troens mysterier hadde en egen kongregasjon, bortsett fra Kristus i det hellige sakrament, og at det burde finnes en. Han lovte Jomfru Maria å vie seg til dette målet. Det ble også sagt at han fikk et syn hvor han fikk Guds Mors befaling om å gjenopprette det katolske synet på sakramentene og å spre andakten for Kristus i Alterets aller helligste sakrament. Hans overordnede ga ham det råd å la ideen ligge til den var modnet, og han tilbrakte fire år i La Seyne. I denne tiden mottok han oppmuntring fra den salige pave Pius IX (1846-78) og fra den ærverdige Jean-Claude Colin, maristenes grunnlegger.

Han ønsket at hans nye kongregasjon skulle være en del av maristene, men hans overordnede følte at de ikke kunne ta på seg dette arbeidet. Peter bestemte seg da for å ofre sitt kall hos maristene og vie seg til en ny kongregasjon. Med godkjennelse fra maristenes generalsuperior lagde han i 1856 en skisse til et institutt av prester for tilbedelse av sakramentet og ga den til Msgr de Sibour, erkebiskop av Paris, og etter tolv spente dager ble planen godkjent. Peter Julian trådte ut fra maristene og fikk dispensasjon fra sine løfter. Erkebiskopen stilte et hus til hans dispensasjon, og der tok han opp sin residens sammen med en ledsager. Den 6. januar 1657 ble sakramentet stilt ut i kapellet for første gang, og p. Eymard prekte for en stor forsamling.

Den nye kongregasjonen fikk navnet Prestene av Det hellige Sakrament (Congregatio Presbyterorum a Sanctissimo Sacramento [Societas a Sanctissimo Sacramento] – SSS), også kalt eukaristinerne eller sakramentinerne. De gjorde det til sin oppgave å fremme ærbødigheten for den hellige eukaristi. De første medlemmene var p. de Cuers og p. Champion, og de begynte med tilbedelse tre ganger i uken. Det gikk langsomt med kallene – mange var kalt, men få var utvalgt, og vanskelighetene var store. Noen av de unge mennene som kom, bestemte seg for å dra igjen. Den unge skulptøren Auguste Rodin ønsket å tre inn og gi opp sin kunst, men P. Eymard fikk ham til å forstå at hans kall var kunsten. Rodins skulptur av Peter Julian Eymard regnes som et av hans beste arbeider.

Storbyens sekulariserte miljø, og selve bygningen der selskapet hadde sitt sete, Chateaubriands gamle palass, gjorde eukaristinernes apostolat latterlig i parisernes øyne. For det er mye lettere å overbevise mennesker om noe nytt enn å få dem til å gjenoppdage noe de har forkastet. Til en venn som forsøkte å oppmuntre ham til å holde ut, bekjente Peter Julian: «Jeg kjenner meg som om jeg skulle falle under korsets tyngde». Men han ble oppmuntret i sine bestrebelser av den hellige Johannes Maria Vianney, som han kjente personlig.

Først etter at Peter Julian i 1858 sammen med Marguerite Guillot hadde grunnlagt en kvinnelig gren av sin kongregasjon, «Det aller helligste sakraments tjenerinner» (les Servantes du Saint-Sacrement – SSS), og disse systematisk begynte å be for fremgang i hans apostolat, begynte det å se lysere ut for ham. Eukaristinerne måtte forlate sitt første hus, og i 1858 fikk de et lite kapell i Faubourg Saint-Jacques, hvor Guds nåde de neste ni årene ble øst ut så rikelig at p. Eymard kalte det «miraklenes kapell». Året etter sendte pave Pius IX kongregasjonen et rosende brev og et nytt hus ble åpnet i Marseille. I 1862 ble et tredje hus åpnet i Angers. På denne tiden var det nok medlemmer til å etablere et regulært novisiat, og kongregasjonen vokste raskt.

Senere grunnla han også prestebrorskapet «Den eukaristiske liga» (kanonisk opprettet i 1887) og legforeningen «Erkebrorskapet for Det hellige sakrament». I sitt «Arbeid for fattige voksne» la han frem for kongregasjonen nødvendigheten av å forberede for førstekommunionen alle voksne som var for gamle til menighetens katekismetimer eller som ikke var i stand til å komme til disse timene. Han skrev en rekke bøker om eukaristien som ble oversatt til flere språk. Det ble sagt at kongregasjonen ble godkjent av Den hellige Stol mens grunnleggeren levde, og den ble stadfestet in perpetuum i 1895.

De fire siste årene av sitt liv led Peter Julian av reumatisk gikt og søvnløshet, og hans lidelser ble enda større av nedslående vanskeligheter. I juli 1868 brøt han sammen og legen beordret ham til straks å forlate Paris for å hvile ut. Den 21. juli forlot han Grenoble i en vogn til hjemstedet La Mure-d'Isère. Det var svært varmt og han kom frem i en tilstand av kollaps og delvis lammelse.

Den 1. august 1868 døde han, bare 57 år gammel. Han ble gravlagt på byens kirkegård, og det ble meldt om mirakler ved hans grav før året var ute. I 1877 fikk hans kongregasjon tillatelse til å flytte grunnleggerens jordiske levninger, og graven ble åpnet. Kisten ble ført til kirken Corpus Christi i Paris, og da den ble åpnet der, fant man at hans legeme ikke hadde gått i forråtnelse. Ved en senere identifisering av levningene ble bare knoklene funnet. I 1870 brøt den tysk-franske krig ut, og i 1880 ble Peters kongregasjon utvist fra Frankrike. Medlemmene tok tilflukt i Belgia. Få trodde ordenen ville overleve, men innen få år var et nytt hus åpnet i Roma.

Den 11. august 1908 ble Peters «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Han ble saligkåret den 12. juli 1925 av pave Pius XI (1922-39) og helligkåret den 9. desember 1962 av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) under den første sesjonen av Andre Vatikankonsil. Hans minnedag er 2. august. Den ble innført for hele verdenskirken som valgfri minnedag i 1997. Dødsdagen 1. august og 3. august nevnes også.