Den salige Paulus Manna (1872-1952)

Den salige Paulus Manna (it: Paolo) ble født den 16. januar 1872 i Avellino i regionen Campania i Sør-Italia. Han var den femte i en søskenflokk på seks. To av hans onkler var prester, og det samme ble hans eldre bror. Etter grunnskole og teknisk utdannelse i Avellino studerte Paulus latin i Napoli, og deretter dro han til Roma for å studere filosofi ved Det pavelige universitetet Gregoriana. Der fikk han prestekall, og i 1891 begynte han på seminaret for utenlandsmisjon i Milano.

Han ble presteviet den 19. mai 1894 i katedralen i Milano, 22 år gammel. Den 27. september 1895 dro han ut til misjonen i Toungoo i det østlige Burma (Myanmar), hvor han var til 1907. Han måtte to ganger for en tid vende tilbake til Italia fordi han hadde fått tuberkulose, og i 1907 måtte han reise hjem for godt, 35 år gammel. Da uttalte han at han var en mislykket misjonær, men i virkeligheten hadde han vært høyt skattet i Burma for sine skrifter.

I 1909 ble han utnevnt til redaktør for tidsskriftet Le Missioni Cattoliche og publiserte refleksjoner over kallet til utenlandsmisjon, «Arbeiderne er få» (Operarii autem pauci), som var opprinnelsen til hundrevis av misjonskall. Han relanserte i Italia «Misjonsselskapene for troens utbredelse og hellig barndom» (L'Opera della Propagazione della Fede e della Santa Infanzia), og han fremmet andre initiativ for misjonssamarbeid.

I 1914 startet han den populære avisen Propaganda Missionaria, og i 1919 grunnla han tidsskriftet Italia Missionaria for ungdom for å oppmuntre til kall. I 1916 startet han «Presteskapets misjonsunion» (L'Unione Missionaria del Clero), og året etter ble statuttene godkjent av pave Benedikt XV (1914-22). I 1924 hadde de 23.000 medlemmer. I 1949 ble forbundet utvidet til også å omfatte ordensbrødre og -søstre, og i 1950 hadde det 230.000 medlemmer i mer enn 50 land. I 1956 fikk forbundet tittelen «Den pavelige misjonsunionen» (Pontificia Unione Missionaria – PUM) av pave Pius XII (1939-58), som kalte unionen for «juvelen i hele p. Mannas liv».

For å fremme misjonskall i Sør-Italia ba Kongregasjonen for troens utbredelse (Propaganda Fide) i Vatikanet p. Manna om å etablere et seminar for utenlandsmisjon. Han åpnet seminaret Jesu hellige hjerte i Ducenta i provinsen Caserta – en grunnleggelse han lenge hadde oppmuntret og fremmet. I 1924 ble han valgt til generalsuperior for det lombardiske seminaret for utenlandsmisjon. Da pave Pius XI (1922-39) den 26. mai 1926 slo sammen seminarene for utenlandsmisjon i Milano og Roma og etablerte «Det pavelige institutt for ytre misjon» (Pontificium Institutum pro Missionibus Exteris – PIME), ble Paulus Manna dets generalsuperior.

Utallige brev til misjonærer skrevet av Paulus Manna er samlet i en bok med tittelen Virtu Apostoliche. Generalforsamlingen i PIME i 1934 ga ham mandat til å grunnlegge en kvinnelig gren av instituttet, og i desember 1936 spilte han en viktig rolle i etableringen av kongregasjonen «Misjonærer av den uplettede Maria» (Missionarie dell'Immacolata – MdI). Fra 1927 til 1941 hadde han ansvaret for det internasjonale sekretariatet for Presteskapets misjonsunion.

Den søritalienske provinsen av PIME ble opprettet i 1943, og de siste årene av sitt liv var p. Manna den første superior for denne provinsen. Han startet i 1943 familiemisjonsmagasinet Venga il tuo regno. I 1950 ga han ut Le nostre Chiese e la propagazione del Vangelo, hvor han sa at biskopene og deres presteskap er ansvarlige for å spre evangeliet blant ikke-kristne, og at sekularprester må delta i den universale misjonsaktiviteten. Dette forslaget ble tatt opp av pave Pius XII i 1957 i encyklikaen Fidei Donum, som åpnet veien for direkte misjonsengasjement fra bispedømmer og sekularprester.

Paulus Manna døde den 15. september 1952 på et sykehus i Napoli, 80 år gammel. Han ble gravlagt i Ducenta, «hans» seminar.

Hans saligkåringsprosess ble innledet på bispedømmenivå i Napoli i 1974. Den 18. februar 1989 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 13. desember 1990 besøkte pave Johannes Paul II (1978-2005) hans grav. Den 24. april 2001 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 4. november 2001 på Petersplassen i Roma.