| Den hellige Pompilius Maria Pirrotti (1710-1756) |
Den hellige Pompilius Maria Pirrotti ble født den 29. september 1710 i Montecalvo Irpino ved Avellino i fyrstedømmet Ellira – i dag provinsen Avellino (bispedømmet Benevento) i Campania i Sør-Italia. Han var sønn av Girolamo Pirrotti (Pirrotta) og Orsola Bozzuti, en gammel og velstående familie. Den 30. september ble han døpt i kollegiatskirken dell'Assunta og fikk navnene Dominikus Mikael Johannes Baptist (it: Domenico Michele Giovan Battista).
Den 9. desember 1714 ble han som 4-åring fermet av Msgr Simone Veglini, delegat fra kardinal Orsini, den fremtidige pave Benedikt XIII (1724-30). Han fikk en god utdannelse, og som 15-åring følte han ordenskall. Faren satte seg mot det, men den 14. mai 1726 flyttet han hjemmefra og søkte tilflukt hos piaristene i Benevento, nær kirken San Nicola. Den 2. februar 1727 trådte han inn hos piaristene i Napoli, offisielt «Ordensprester for Religiøse Skoler» (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP), og mottok ordensdrakten, 16 år gammel.
Kongregasjonen kaltes på italiensk Le Scuole Pie (religiøse skoler), og medlemmene var og er også fortsatt kjent som scolopi, skolopianere. Ordenen var grunnlagt av den spanske presten Josef av Calasanz i Trastevere i 1597. Medlemmene avla et fjerde løfte om å vie seg til utdannelsen av fattige ungdommer. Dominikus tok ordensnavnet Pompilius Maria av St. Nikolas (it: Pompilio Maria di San Nicola [Nicolò]). Etter novisiatet avla han sine høytidelige løfter i Napoli den 25. mars 1728. Den 30. april samme år kom han til Chieti for å begynne på sine studier.
Den 5. februar 1729 mottok han den klerikale tonsuren av piarist-biskopen Francesco Andrea Correa. Den 6. februar mottok han de fire laver vielser (hostiarius, lektor, eksorsist og akolytt). Sommeren 1730 tilbrakte han en periode hos familien av helsemessige årsaker. Av denne grunn ble han også sendt for å fortsette studiene i Melfi i Lucania. Der ble han i to år. I oktober/november 1732 ble han overført til Turi i Bari, hvor han begynte å undervise. Ved begynnelsen av skolastikkatet ble han i 1733 overført til Francavilla (i Fontana i Brindisi) for å perfeksjonere seg i retorikk.
Den 28. februar 1734 ble han viet til subdiakon i Brindisi, og den 7. mars ble han diakonviet samme sted. Den 20. mars 1734 ble han presteviet av biskop klosteret San Benedetto i Brindisi av den lokale biskopen, Andrea Maddalena, 23 år gammel. De neste årene underviste han på ulike av ordenens skoler, og han fikk ry for hellighet og lærdom. Den 10. desember 1734 ble han utnevnt til åndelig veileder for «Erkebrorskapet for bønn og en god død» i Francavilla. I oktober/november 1736 ble han overført til Brindisi, hvor han ble til 1739.
I mars 1739 ble han overflyttet til den nye grunnleggelsen i Ortona a Mare i Abruzzo, hvor han ble til 1742 og underviste i humaniora og retorikk på bispedømmets seminar. I denne perioden fikk han sitt «andre kall», nemlig som predikant. Sommeren 1739 foretok han sitt første besøk til Maria-helligdommen Loreto sør for Ancona. I 1741 ba han om en tittel som «apostolisk misjonær» og skrev om dette til kardinal Marcello Passeri, som kom fra Ariane Irpino, og til pave Benedikt XIV (1740-58), men uten å få svar.
I 1742 ble han overført til Lanciano, hvor han fikk mye beundring og aktelse. Derfra skrev han mer enn tusen brev som åndelig veiledning. I Lanciano forlot han en gang sitt rom, enda det var nærmere midnatt, åpnet dørene til kirken og begynte å gå omkring i gatene og rope at alle måtte stå opp og komme til kirken, fordi han ville preke for dem. Deretter ringte han med kirkeklokkene. Noe slikt var aldri skjedd før, så nysgjerrige og oppstemte mennesker samlet seg under prekestolen. Da kunngjorde p. Pompilio at et stort jordskjelv skal ryste hele regionen, men at de ikke skulle frykte, for deres himmelske beskytter Maria («la Mamma Bella») ville skåne dem. Allerede mens han talte begynte jorden å riste, men byen ble ikke rammet av ødeleggelser.
Den 31. mars 1744 ble han kalt til Napoli av innflytelsesrike personer, men det ble ikke noe av overflytningen dit på grunn av andre personers og institusjoners inngripen. I januar 1746 holdt han åndelige øvelser for munkene i Penne, og i den påfølgende fasten i Castellammare. I 1747 prekte han ulike steder, blant annet Agnone, Tollo og Pescara. Han ledet en folkelig korsvei under stor deltakelse av de troende, og han ble snart kalt Abruzzis apostel.
Men det kom også klager, og han ble suspendert fra å preke og høre skriftemål. Han ble overført til Napoli og fikk forbud mot å reise til Lanciano og sine hjemtrakter. Han fikk tillatelse til å preke på lørdager i kirken Santa Maria ved Collegio Caravaggio. I 1748 var han for første gang i Roma, og mellom oktober og desember bodde han i piaristenes moderhus ved San Pantaleon. I 1749 holdt han fasteprekener i Atessa. Den 20. juli 1751 ble han valgt til assisterende provinsial. Men i oktober/november 1753 ga han avkall på alle verv og rettigheter.
Under beskyttelse av Maria SS.ma del Santo Suffragio grunnla han i 1754 Congregazione della Carità di Dio i Napoli med senter nær Collegio Caravaggio. Den 27. mai 1754 ble piaristenes provins Napoli delt i to, Campania og Puglia. P. Pompilio fortsatte i provinsen Campania. Han var svært karismatisk og blant hans nådegaver var helbredelse av syke og profetiske evner. Han gjorde hva han kunne for å spre andakten for Jesu Hjerte over hele Italia. Han grunnla et kristent brorskap til dets ære i Montecalvo og skrev en bønnenovene for å fremme andakten.
I 1758 ble p. Pompilio syk. Han pådro seg også stadig kritikk, og i Napoli ble det satt i gang en bakvaskelseskampanje av noen lokale prester som var misunnelige på hans nidkjærhet og åpenbare suksess. I midten av januar 1759 ble han overført til Chieti i forståelse med ordensgeneralen Odoardo Corsini og suspendert fra å preke og høre skiftemål. Hovedanklagen mot ham var at han var for villig til å gi absolusjon til syndere og alt for mild i boten han påla dem. Imens grep innflytelsesrike personer inn både for og mot ham. Hans fiender anmeldte ham til kongen med den begrunnelse at han nøt offentlig popularitet og dermed var politisk farlig, og til slutt ble han forvist fra kongeriket Napoli. Den 26. mai seilte han fra Chieti til Ancona, hvor han kom den 20. juni. Etter anmodning fra provinsialen i Toscana, Vincenzo Talenti, inviterte ordensgeneralen p. Pompilio den 16. august til å reise til Lugo di Romagna. Den 23. september kom han til Lugo.
I april 1760 holdt han åndelige øvelser i Correggio for presteskapet og munkene i klosteret Santa Chiara. I desember samme år prekte han for presteskap og folk i Comacchio. Den 12. mai 1761 ble han utnevnt til novisemester. Den 16. januar 1762 ble han overflyttet til Ancona etter å ha blitt anmeldt til Inkvisisjonen av to dominikanere. Kardinalerkebiskopen av Ravenna var blant dem som prøvde å hindre overflyttingen. Den ble utsatt på grunn av p. Pompilios helsetilstand og årstiden, men i august kom han til Ancona.
Den 23. desember 1762 ble han bestemt for Manfredonia kommende faste. Dette var en spesielt vanskelig tid for ham. Den 14. juni 1763 ble han overflyttet fra Manfredonia til Ancona, men av helseårsaker ble han holdt tilbake i Manfredonia til 4. november. I mars 1764 holdt han åndelige øvelser for sin egen kommunitet i Ancona. I august kom det ordre fra Roma om at han bare skulle høre skriftemål og ikke utføre andre pastorale tjenester.
Hans helse ble verre, og i en lang periode mistet han stemmen. I 1765 fikk han igjen tillatelse til å komme til kongeriket Napoli, med unntak av byen Napoli, etter at kongen var presset til dette av et folkelig opprør mot den urettferdige forvisningen. Den 30. mars ble han overflyttet fra Ancona til Campi Salentina ved Lecce i Apulia. Den 15. april forlot han Ancona. Den 30. mai kom han til hjembyen Montecalvo Irpino, hvor han ble til 17. juni. Den 5. juli kom han til Lecce. Den 24. desember ble han utnevnt til novisemester. Den 10. januar 1766 ble det satt opp en korsvei i piaristenes kirke i Campi Salentina med en tale av p. Pompilio.
Den 19. mai ble han utnevnt til assisterende provinsial. Han døde om ettermiddagen den 15. juli 1766 i Campi Salentina, vigilien for Jomfru Maria av Karmelberget. Han ble gravlagt i kongregasjonens kirke, hvor hans jordiske rester fortsatt æres. Han ble saligkåret den 26. januar 1890 (dokumentet (Breve) var datert den 21. januar) av pave Leo XIII (1878-1903) og helligkåret den 19. mars 1934 av pave Pius XI (1922-39). Hans minnedag er dødsdagen 15. juli. Hans navn står i Martyrologium Romanum.